Fra Platehylla: Blå i H (NO)

«God must be a boogie man» – eller er hun en eksepsjonelt begavet muse som tilfeldigvis er bestevenninnen til Joni Mitchell?

Oppskriften er såre enkel: Pianointro som starter i dur og ender i moll (h-moll), så sangstemmen: «Blu-u-u-u-ue», en hel melodi på én stavelse – fallende – før det hele stopper opp. Joni Mitchell synger om blåfargen så hele verden slik vi kjenner den blir sugd inn i vakuumet til den hengende pianoakkorden som ligger igjen i mellomrommet før låten på nytt tar fatt og ruller med deg inn i den blå, cowboyfri solnedgangen. Dette lille stedet i femtelåten og tittelkuttet, «Blue», oppleves som platens gravitasjonspunkt. Albumet, fra 1971, har muligens visejazzhistoriens beste samling med originalkomposisjoner. Alle låtene – måten det er produsert på: Tidløst, enkelt, og stort sett med hennes eget gitar- eller pianoakkompagnement som eneste ledsager – det er så overlegent bra! Hun synger og spiller som en muse, har full harmonisk oversikt og skriver fenomenale tekster. Låtene favner noe vesentlig. Hun kommer alltid til å være øverst på listen over sammenligninger og idoler til alle nye singer/songwriters med forkjærlighet for litt «vanskelige» melodier og kompliserte tekster. Hver gang man oppsøker en plate av henne, skjønner man hvor langt foran hun er.«I wish I had a river I could skate away on.» Joni Mitchell klarer å si det så vi tror det, ikke nødvendigvis fordi vi skal tro på henne (jamfør alt autisitetsmaset som artister må forholde seg til eller har lagt opp til i dag), men fordi hun gjennom ord og musikk forteller oss noe om det å være menneske som ikke kan sies på andre, enkle måter. Om det er selvopplevd eller ikke er liksom ikke like relevant. Hun inviterer oss helt inn på soverommet uten å få oss til å føle oss som grafsende, hedonistiske privatsfæresnyltere. Hun trollbinder oss, tar oss med på eventyrlige historier om kjærlighet og lengsel. Det er langt ifra banalt og pinlig. Vi vokser av å høre på Joni Mitchell. Jeg liker å tro at det ikke er tilfeldig at platens sistelåt, som også er en pianolåt, uventet slutter i h-moll. Jeg leker med tanken om at det må bety noe dypt.

En annen plate som inneholder eksepsjonelt gode låter bærer tittelen Mingus, og er en hyllestplate til den kjente bassisten Charles Mingus. I tillegg til Mitchell er det særlig én musiker man merker seg på denne platen, og det er den ikke mindre legendariske, men altfor tidlig døde bassisten Jaco Pastorius, også en god venn av Mitchell, men kanskje mest kjent fra jazzfunkgruppen Weather Report.

Mingus var den første skikkelige jazzplaten jeg hadde, riktignok på opptakskassett, og jeg husker ennå hvordan jeg pugget på «The Dry Cleaner from Des Moines» til opptaksprøver i musikkstudier. Omsider har jeg fått min Mingus på cd. Mingus selv har skrevet musikken til alle låtene så nær som én, den skrev Mitchell i dagene etter han døde:

… Which would it be, Mingus one or two or three, which one do you think he’d want the world to see? Well, world opinon’s not a lot of help when a man’s only trying to find out how to feel about himself! In the plan – oh the cock-eyed plan, God must be a boogie man!

Publisert 08. august 2008

Scroll to Top