Fra Platehylla: Eksplosjonsfare (NO)

Conlon Nancarrow kombinerte mekanikk og musikalitet, og ble snart en kultfigur.

Unikt univers: Conlon Nancarrow.

Forrige helg falt hodet mitt av. Jeg var i Førde og hørte en georgisk vokalgruppe. Det var en vanvittig opplevelse; jeg klarte ikke å la være å prøve å analysere, men manglet kodene. Det gikk greit å følge med på elementene suksessivt, men det akkordiske og melodiske forløpet var totalt uforutsigbart. Flerstemmigheten var kompleks og det gikk både langsomt og fort på en gang. I ettertid tror jeg at jeg ble så fanget fordi det hørtes ut som noe kjent: Noe middelaldersk, gregoriansk eller middelhavsk, en slags raljering over kirketonearter med ulogiske slutninger.Omtrent slik må Conlon Nancarrows musikk høres ut for uinnvidde. En gang var jeg vitne til noen jazzmusikeres første møte med hans rare musikk. Uten å si noe, satte jeg på en av de tidlige etydene. Det første som slår en er pianolyden; dette må da være et arkivopptak av en eller annen obskur boogie-woogie-pianist – noe som sikkert har historisk verdi – dette er i alle fall veldig langt unna finfølende musikk spilt på et voluminøst flygel. Så legger man merke til hvordan tonene plasseres. Rytmikken er litt stiv, det hele er merkelig egalt spilt – man trekker litt på smilebåndet over hvor corny det låter. Men plutselig gjør musikken noen helt umulige kast, og smilet blir til hakeslepp når fremførelsens umenneskelighet tar over. Med ett låter det helt vilt: Som om man hadde satt sju gale og overintelligente stride-pianister [en slags rask ragtime] ved samme piano og kjørt det i dobbel hastighet! Hodet har eksplodert for lengst og man strekker skjelvende frem hånden etter mer.

Mccarthyismen fordrev Nancarrow til Mexico i 1940. Her satte komponisten seg ned og laget huller i ruller for selvspillende pianoer, pianola, opprinnelig taffelinstrumenter som han så et nytt potensial i. Hans store frustrasjon frem til da var at musikken hans var uspillelig og instrumentalistene sviktet ham. Nå, hjulpet av føyelig mekanikk, ble komposisjonene enda mer umenneskelige, men musikken ble oppdaget og Nancarrow hyllet som en av tidens mest betydningsfulle. Faktisk så har den voldsomme interessen for pianolainnspillingene gjort at også instrumentalmusikken blir fremført.

Det mest åpenbare trekket er det jazzrelaterte. Andre virkemidler er kromatiske linjer i umulig hastighet, gjentagelser og kanoneffekter der de ulike lagene spilles i hvert sitt uavhengige tempo. For eksempel er en kanon laget slik at det første lagets tempo er én over kvadratroten av pi, mens det andre, som er transponert en stor desim opp, går i kvadratroten av to tredeler. Dette trenger du ikke å forstå! Og det er umulig å fremføre hvis du ikke er et selvspillende piano. Men det er svært morsomt å høre på, fordi musikken er så tydelig og enkeltelementene enkle og humoristiske.

Da György Ligeti hørte denne musikken, skal han ha utbrutt at dette var «det beste skrevet av en nålevende komponist!». Det fremheves ofte at Nancarrows univers er så unikt, men det er gjenkjennelsesgraden som fanger deg. Derfor vil jeg med hodet på rett sted slå et slag for Nancarrow og uttrykke min begeistring for at alle pianolaetydene finnes på en boks fra Wergo.

Publisert 18. juli 2008

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.