Oljealderen og moderne norsk jazz tar sine første stødige skritt.
 Plastic Sun: Finnerud Trio staket ut kursen for moderne norsk jazz.  |
Da jazzklubben Blå startet opp i hovedstaden for ti år siden, ble en uforglemmelig del av norsk jazzhistorie vekket til live. Plutselig befant folk som Calle Neumann, Svein Finnerud og Bjørnar Andresen seg blant publikummere og medmusikanter i tyveårene. Som om tiden mellom Club 7 og Blå hadde forsvunnet i et vakuum. Da jeg spilte der med SPUNK i 1998, hadde jeg ingen anelse om hvem den lurvete, høylytte fyren ved scenekanten var, som absolutt måtte rope og kommentere konserten som en annen sekundant. Ung, ambisiøs og nervøs, var jeg faktisk ganske så irritert, fordi jeg syntes det forstyrret konserten. Men klubbens ansatte behandlet ham med respekt; dette var tydeligvis ikke en hvem som helst. Senere så jeg den sittende bassisten i samspill med dagens fremste unge jazzmusikere, og plutselig en dag hadde han en ny trio med sin gamle makker Svein Finnerud og unge Paal Nilssen-Love. Odin Records klarte samtidig mesterstykket å reutgi den opprinnelige Finnerud Trios fantastiske Plastic Sun. Slik kunne de som ville vite mer lett skaffe seg den på cd. Det var ikke tvil: Disse karene hadde allerede skrevet norsk jazzhistorie. Året var 1970, og to plater staket ut kursen for moderne norsk jazz. Den andre het Afric Pepperbird (Garbareks debut på ECM).
Plastic Sun gir deg Svein Finneruds fargesterke, psykedeliske soler i full vinylomslagstørrelse. Selv om cd-formatet er mindre og «plasten» har smittet fra tittelen til det som holder det hele på plass (som om det var en symbolsk parallell til oljealderens utvikling), så gir omslaget deg likevel en heftig syttitallsfølelse som inngang til musikken. Vi legger merke til at alle sporene er oppført med komponistnavn: Annette Peacock, Ornette Coleman i tillegg til Finnerud, Andresen og Rud. Med andre ord er vi innenfor tanken om låten som ramme for de frie utfoldelsene. Men dette er ikke vanlig frijazz hvor man spiller streiten først og sist, og så er det ett eller annet halsbrekkende imellom. Nei, det er tydelig at plasseringen av improviserte og kompositoriske elementer, enten de er grafiske eller melodisk-harmoniske, er gjort med tanke og følelse for finesse og originalitet. Fri-impropartiene fungerer som herlig kontrast til det funkybeat-orienterte, og de er pregnante nok til å unngå fyllmassefellen. Finneruds piano, Andresens bass og Ruds trommespill er i sterkt samspill slik at de trygt kan løsne helt på det de måtte ha av knuter og rammer uten at musikken klapper sammen.
Finnerud Trio var sterkt deltagende i performancemiljøet ved Henie Onstad Kunstsenter. Dette kan man blant annet lese om i den eminente jubileumsboken til senteret som kom ut i fjor. Men det er for musikken de vil bli husket. Selv om Garbarek & co. har trukket det lengste strået hva gjelder ære og berømmelse – og det er vel ingen hemmelighet at Andresen & co. med tiden havnet nokså langt i motsatt retning av Hilliard og det sakrale – så tror jeg Plastic Sun overlever oljen. Gitt at vi gjør det, selvsagt.
Publisert 27. juni 2008