Fra Platehylla: En ekte gitarhelt (NO)

Fred Frith har god klaring når han legger listen for sologitarprestasjoner.

Fred Frith: Sjenerøs og oppfinnsom.

De som skulle ha fått med seg at denne avisen stadig finner det for godt å omtale meg som «midtsidepike» (23. februar 2007, 23. mai 2008), er sikkert enige i at jeg egentlig burde få midtsidene til disposisjon når jeg først sier ja til å skrive her. I alle fall føles det som jeg trenger både midtsider og vel så det for å få plass til det jeg har på hjertet om den britiske gitaristen, komponisten osv. Fred Frith.Frith befinner seg lysår unna krampekritiske avisdiskusjoner og er en usedvanlig sympatisk og grundig musiker/komponist. Dessuten kjenner jeg fyren, og av alle nålevende musikere er Fred blant dem jeg beundrer mest. At han også er en svært dyktig pedagog, kan hundrevis av studenter ved Mills College i Oakland skrive under på. Selv sier han at den som har lært ham mest om musikk, er Deep Listening-stifteren Pauline Oliveros, som trolig er så langt fra en gitarhelt du kan komme.

Sist jeg hørte Fred live var i Canada i 17. mai-helgen, under Festival International de Musique Actuelle de Victoriaville. Der spilte han konserter med to band. Nettstedet All About Jazz var raskt ute med å kalle dem festivalens beste, med god grunn. Freds spill omtales som «barberbladskarpt». Låtene fungerte overraskende godt til tross for litt flinkisjazzpreg, takket være overskudd i fremførelsen, smakfulle lydbilder og uforutsigbare kompositoriske valg.

Fred har full kontroll på både det noterte og det improviserte. Han har en sympatisk sceneutstråling som antyder samarbeid og ikke konkurranse, til forskjell fra mange av hans amerikanske kolleger (uten å nevne navn). Et annet oppsiktsvekkende trekk: I bandene hans spiller det flest damer. Han gjør ikke noe nummer ut av det, så det skal ikke jeg heller. Musikken bærer preg av å være ujålete, men likevel superraffinert – av og til melodisk, av og til punktuelt moderne, alt i en flytende, glødende strøm av original vellyd og spilleglede.

Jeg bestilte nylig den ferske soloplaten til gitarhelten Marc Ribot, faktisk med tanke på å skrive om ham her, og i farten la jeg til Freds klassiker Clearing (Tzadik, 2001). Etter et par gjennomhøringer kan jeg slå fast at den ruver som en skypumpe over alt jeg tidligere har hørt av eksperimentell musikk for solo gitar.

Her er en samling improviserte komposisjoner spilt inn live i tidsrommet 1996–2000, her beveger vi oss fra en mortonfeldmansk enkelttonetydelighet på stålstrenger til effektboks- og loopbaserte symfoniske, nesten prog-aktige avantjazzpartier, men uten å tippe over i det gitarheltpatetiske (Ribot er for øvrig ikke patetisk, heller!).

For dem som kjenner Fred på plate, har han et umiskjennelig fingeravtrykk på gitarhalsen, uansett farge og tetthet i lydbildet. Av og til nærmer han seg uttrykket til Bill Frisell (han har til og med dedisert sistelåten på Clearing til Frisell), men jeg oppfatter Fred som mer leken, mangefasettert og risikovennlig, men med et hyggelig ansikt; en sympatisk mann som lager sympatisk musikk med skarpe kanter. La meg legge til at denne musikken ikke er radikal i akademisk forstand, det finnes andre som lager mye mer ekstrem musikk. Freds musikk er sjenerøs, oppfinnsom og henrivende.

Konsentrert musikk er når det overflødige velges bort. Deep listening. Fred i tornadoens øye; rundt danser og kastes den jublende lyden av gitar.

Kari Løvaas, Halfdan Bleken og Maja Ratkje skriver fast i vår klassikerspalte.
Publisert 06. juni 2008

This entry was posted in Articles by Maja, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.