Harstad Tidende:
Grenseløst er en for snever beskrivelse. Kosmisk er derimot mer betegnende for “Passing Images”, selv om musikken tar sitt utgangspunkt i de som tross alt har vandret landejorda.
Publisert: 02.02.2008
Samtidsmusikk har allerede blitt et sjangerbetont begrep. Derfor er det fint å registrere at festivalleder Marianne Beate Kielland har vridd Iliosfestivalen til å bli en festival i det landskapet man i dag assosierer med musikk i åpen klasse, hvor sjangerdefinisjoner er giljotinert etter alle kunstens regler.
Frode Haltli kvartetts “Passing Images” er et glitrende eksempel på dette. Her er det mange røtter – til folkemusikk, til jazz, til tango, til samtidsmusikk, til en haug av andre etniske stilarter, og ja, you name it. Men røttene er ikke trygt plantet i jorda, slik røtter forventes og være. De flettes i hverandre, på kryss og tvers, men med stadig flotte formasjoner, og på en utrolig finurlig måte.
Musikken males med finslipt og mesterlig innlevelse og dynamikk. Det er gjennomarbeidet, det er improvisert, det er rart, det er vakkert, det er åpent, og tidvis strålende.
Og omvendt på mange måter:
Da musikerne i stedet for å først spille et gjennomdefinert tema, for så å stykke det opp og vri det i andre retninger, starter ofte Frode Haltli kvartett med å hinte seg innpå og søke seg inn mot det definerte. Og når de definerte melodiene, temaene og arrangementene først åpenbarer seg, er det strålende og tidvis hinsides vakkert. Du er med på en reise der bildene oppstår og forsvinner i møte med det neste – passing images.
For et utrolig ensemble; en trompetist, en akkordeonist, en bratsjist og en sanger med mildt sagt utvidede begreper om stemmen som instrument. Arve Henriksen, Frode Haltli, Garth Knox og Maja Solveig Kjelstrup Ratkje utgjør et ensemble som mangler sidestykke, trolig både bakover og framover i tid, og det er utrolig takknemlig å ha fått opplevd så særegne musikere, med så egendyrkede uttrykk i et samspill som fungerer så glitrende.