2007; dur: 25'; Voice solo, 2(1)-1(1)-2(2)-1(1), barsax/alsax, 1-1-1-1, perc:2 pf/perc, cel/perc, hp, acc, vln:3, vla:2, vcl:2, cb; Score at Wise Music Classical
“Concerto for Voice (moods IIIb)” is written as to explore what happens when you place a close-up, amplified, super individualistic, self trained voice in front of a dynamic orchestra. As both a composer and performer, I was thrilled to get a chance to do this in 2005, writing a commission for Radio France for the Norwegian Radio Orchestra. This newer sinfonietta version of the piece was formed in 2007. And in 2015 it was recorded by Oslo Sinonietta and released on the album And sing… by 2L in 2016.
In 2015 I made a new version for full orchestra “Concerto for Voice (moods IIIc)”.
[intlink id="8896" type="post"]Link to version for large orchestra.[/intlink]
The piece is best experienced live, because the distance and volume of sound sources is unpredictable, it plays with the way we expect orchestral music to sound. There is no text nor narratives behind the choice of voice and mouth sounds, there’s no reference to literature in this piece even though the piece has a metaphorical element traditionally connected to speech and semantics: the type writer, symbolically (and audibly!) connected to the singer as if trying to form words and sentences out of the single sounds.
In “Concerto for Voice” the orchestral part is thoroughly composed, whereas the voice solo part follows, with few exceptions of some sustained pitched notes, guidance and frames for improvisation. Concerto for Voice also deals with spectral harmonies (hence the subtitle moods, following a series of pieces dealing with spectral composing) and heritage from ‘concréte sound’ thinking, but is over all a concerto form where the voice and the orchestra are in constant contrast to or in coherent relation to each other.
in Norwegian:
Denne komposisjonen oppleves best når framført på konsert, for avstander og lydkilder, det nære og det fjerne gjør noe med forventningene hos publikum. Sangerrollen er også svært annerledes i dette stykket enn i tradisjonelle sammenhenger; her er sangeren en instrumentalist.
Det finnes ingen bakenforliggende tekst til den vokale framførelsen, det finnes heller ingen referanse til noe kjent litteratur i dette stykket selv om det likevel dukker opp enkelte metaforer som viser til det uttalte, og til det semantiske potensiale som bruk av stemme gir. Skrivemaskina er et godt eksempel på det; dens rolle ser ut til å være knyttet til sangeren, som om den forgjeves forsøker å oversette hennes umulige ytringer til ord på papiret.
Orkestersatsen er fullt ut komponert, bortsett fra et kadensparti som starter med en lang vokalsolo. Solostemmen i stykket er ikke notert med annet enn instruksjoner og hentydninger. Det klanglige i “Concerto for Voice” er basert på spektralharmonikk og er i slekt med undertegnedes tidligere produksjon i denne retning, derfor finnes også “moods” i tittelen. Arven fra ‘musique concéte’ er også tilstede, men først og fremst er dette et stykke som fokuserer på det konstant skiftende forholdet mellom denne merkverdige stemmen og orkesteret. Når er noe forgrunn og når er det egentlig bakgrunn?
Reviews:
BBC Radio 3 2012: “It’s very grotesque, it’s absurd. She is combining guttural sounds and phonetic human sounds with the instruments, and turns the instrumental sound world into voices and vise versa; she sounds like an instrument.(…) She achieves to really create a very, very intriguing blend and mix of the instrumental sounds and the vocal sounds, and sometimes you lose track who is producing what kind of sonority, and she is playing with these images that are completely misguiding us, and it makes it really so – and I mean this in the very best way – entertaining.” (Matthias Pintscher in interview)
The Guardian 26.11.2012: “The Norwegian vocal improviser Maja SK Ratkje was the featured composer at this year’s festival, and her Concerto for Voice showcased the spectrum of sounds she is able to coax from her extraordinarily agile larynx. The unaccompanied cadenza was a combination of high-velocity coloratura and ethereal moaning, as if Mozart’s Queen of the Night were being sung by a whale.” (Alfred Hickling)
Kleine Zeitung Ennstal, 02.03.2007: “Grossartige Urauffürungen bescherte das Abschlusskonzert der Impuls-Akademie für zeitgenössische Musik in der List-Halle..(…)Klangsinn und höchts eigenständige Fakturen gekennzeichneten neuen Werke. Nur Maja Ratkje setze in ihrem “Concerto for Voice” den orchestralen Pinsel breiter an und schwächte dadurch ihre Strukturen.(…)” (Herbert Schranz)
Kronen Zeitung Steiermark, 02.03.2007: “Zum zweiten Abschlusskonzert der “impuls”-Akademie in der List-Halle ging man nach dem Erfolg der Vorwoche mit grossen Erwartungen. Diese wurden von den vier prämierten Werken des 2005 ausgeschriebenen Kompositionswettbewerbes noch übertroffen, das Klangforum Wien bestätigte einmal mehr seine Klasse.(…) Maja Ratkje (Norwegen) faszinierte als Stimmvirtuosin in ihrem “Concerto for Voice”. Gespenstischer Spannungsaufbau bedingte gewaltige Entladungen.” (MW)
Dagbladet 14.10.07: “(…) Den åpnet i et annet leie, med Maja Ratkjes “Concerto for Voice” fra i år, og med Maja Ratkje selv som vokalsolist. Den oppgaven løste hun med overskudd, i et spenstig forsøk på å erobre nye lyduniverser mellom støy og musikk. Sammenvevingen av vokalpartiet og orkestersatsen var oppfinnsom og finstilt, og både verk og framføring et velopplagt sprell som aldri falt inn i velkjente samtidsmusikklisjeer. (…)” (Ståle Wikshåland)
Helsingin Sanomat 02.07.2011: “Ratkje pelasti Suvisoiton torstain. Porvoo. Norjalainen laulajasäveltäjä Maja Ratkje pelasti Porvoon Suvisoiton torstain. Kahden konsertin ehdoton pääteos oli Ratkjen Konsertto äänelle (Moods IIIb), jota säveltäjä oli uusinut tätä esitystä varten. Orkesteriosuus oli nuotinnettu, mutta säveltäjä lauloi sen päälle lähinnä omaa improvisaatiotaan, jossa huokaukset, kiljahdukset, pärinät, loksahdukset, murinat ja melodinen laulu vuorottelivat. Ratkje on säveltäjänä klassisesti koulittu, mutta laulajana ei. Samanistinen ilmaisu tuntui tässä yhteydessä tuoreelta. Orkesteriosuudessakin oli herkkuja, kuten Suvisoiton taiteellisen johtajan Pekka Kuusiston soittama Remington-kirjoituskone. Kamariorkesteri Avanti oli teoksen tasalla Dima Slobodenioukin johdolla. (…)” (Vesa Sirén)