Olivier Messiaen ble forrige uke kåret til det 20. århundres største komponst. Han var som Bach, skriver Maja Ratkje
 Messiaen: Ydmyk, men ikke med små bokstaver.
|
Se for deg en gammel mann som søndag etter søndag gjennom et helt liv satt ved orgelet i La Sainte Trinité i Paris og improviserte. Olivier Eugene-Prosper-Charles Messiaen ble født i 1908 i Avignon, og døde i Paris 27. april 1992. Det religiøse gir litterært innhold til de fleste av verkene hans, men han er mer enn en katolsk budbringer. Det er umulig ikke å la seg rive med av det generøse innholdet i musikken. Og det er umulig ikke å anerkjenne ham som en av hele historiens aller mest betydningsfulle komponister.Messiaen vil gi deg alt, men han er også ydmyk.
Grensesprengende er musikken hans. På den ene siden ble han igansetter for sentrale modernistiske ideer, han har blant annet undervist mange av komponistene som har vært nevnt i Morgenbladet og P2s kåring: Stockhausen, Boulez, Xenakis. På den annen side høstet han kritikk fra religiøse som mente at musikken hans var umoralsk i det klingede, og slett ikke egnet for kirkerommet. Han var ydmyk, ja, men ikke med små bokstaver.
Lovprisning! Jubel! Ekstase! Messiaen følger en storslått fransk tradisjon. Men han er også full av motsetninger. Vanskelig å takle, kanskje, for norsk jordnær nøkternhet. Natur og mennesker er voldsomme saker. Når vi strekker oss mot det guddommelige, blir vi pisket og elsket. Musikken rommer straff og kjærlighet. Vold og tilgivelse. Og Messiaen, han er ikke en Herrens engel, han er en arbeider, ikke ulik Bach i arbeidsmoral, grundighet, pliktskyldighet og evne til å bygge opp et helhetlig livsverk, en så voldsom skapende evne og vilje at den sprenger og går utenom det akseptable, men på en svært overbevisende måte.
Det finnes flere likheter med Bach. Messiaens musikalske univers er preget av en lovmessighet som gjør musikken gjenkjennelig. På overflaten består dette i et sett egenutviklede komposisjonsteknikker, nærmere bestemt syv modi med tilhørende akkorder, rytmiske forløp blant annet inspirert av indiske ragas og greske verseføtter. Og en katalog av fuglesang!
Fugler transponert til nærmeste skalatone i en gitt modus. Fugler som bringer oss tilbake til natur uten å være natur. Likevel finnes det ifølge Messiaen en sann, naturlig resonans som all musikk kan bygges rundt.
Musikken tar mål av seg til å omfatte alle aspekter ved tilværelsen. Når Messiaens orkestrale kjempefugler flakser over partitursidene og inn i øregangene og etterlater ekkoet etter et drønn i deg, så får det selv den mest skeptiske besserwisser til å ta hatten av og erkjenne at man her har å gjøre med en komponist som behersker til fulle å tale til både hjerte og hjerne. Og sanseopplevelsene er knyttet sammen. Farger. Synestesi. Messiaen så farger i sammenheng med akkorder. Dette fikk helt klart også følger for hvordan han komponerte. I motsetning til den tonale oppløsningens grå konsekvens, hvor rekker og intervaller vilkårlig blir transponert rundt eller snudd på hodet, så har alle de musikalske byggesteinene i Messiaens musikk klare, og ulike, funksjoner der de er plassert; en C er en C, og fargen grønn er ikke det samme som gul.
Lovmessigheten er noe av det som gjør Messiaens musikk så tydelig. Men ikke enkel. Tydelig og kompleks; tydelig og gåtefull. Mystisk, og samtidig jordnært strukturert.
Messiaen forener metode og åpenbaring på et vis vi ikke har sett siden Bach. Og i likhet med Bach lar han oss ikke kveles av det religiøse. Musikken er inviterende, ikke ekskluderende. Den bejubler noe – menneskelig! Og nettopp på grunn av sin strukturelle styrke, kan den tillate seg å utfordre gitte normer for hva samtidsmusikk fra forrige århundre bør og kan klinge som.
Artikkelen er en forkortet versjon av Ratkjes foredrag om Olivier Messiaen torsdag 27. april, da P2 og Morgenbladets kåret det 20. århundres største komponist.
Publisert 04. mai 2007