Pling plong hos bling-bling (NO)

Ballade har vært på kjøpesenteret. I går åpnet samtidsmusikkfestivalen til Ny Musikk, Happy Days, på Oslo City. Det er en opplevelse noe utenom det vanlige. Maja Ratkje spiller vårsanger på theremin, Joachim Kwetzinsky holder pianokonsert utenfor Clas Ohlson og NINGs danseforestilling var noe av det som skjedde i går. Festivalen fortsetter i dag og i morgen – og er altså for ”folk flest”. Ved å benytte seg av kjøpesenterets eget uttrykk; som sterke farger og store plakater, klarer festivalen nesten på umerkelig vis å bli en integrert del av senterets daglige liv, mener Ballades utsendte i denne stemningsrapporten fra første dag.

13.04.2007 | Av: Bjørn Hammershaug

Det er en av disse varme, vårlige ettermiddagene da man slett ikke ønsker å trekke inn i et kjøpesenter, men heller vil henge ute og spise is. Men i det øyeblikket man kommer innenfor dørene på Oslo City lukkes verden utenfor og man ankommer en ny, med behagelig temperert klima, pregløs muzak, glorete salgsfremstøt og stillegående rulletrapper som fører kundene rundt til sine destinasjoner.

Denne ettermiddagen er det likevel synlige tegn på at noe spesielt er i gjære. Rett innenfor døren blir vi møtt av blide mennesker med ballonger og Happy Days t-skjorter som deler ut programhefter og ønsker alle velkommen til festival.

– Kjøpesentrene er mer enn bare en handleplass – de er også et møtested, en by i byen som skal gi oss fellesskap, hygge og opplevelser. Rett og slett kulturarenaer. Og dersom kjøpesentrene er de nye kulturarenaene, er det rom for en samtidsmusikkfestival innenfor disse rammene? Og hvordan vil de nye rammene for festivalen i så fall påvirke det kunstneriske innholdet? Det var spørsmål kunstnerisk leder i Ny musikk, Lars Petter Hagen, stilte i forkant av dette uvanlige stuntet.

– Vi har grenseløs tiltro til folk flest. Vi tror folk flest er åpne og nysgjerrige, i hvert fall inntil det motsatte er bevist, mener Hagen.

Vi huker tak i en av Happy Days’ smilende ballongdamer innenfor svingdøren, som i hvert fall er strålende fornøyd med folks respons:

– Mange virker faktisk veldig interessert, og vi ser det tydelig under konsertene at en god del stopper måpende opp for å følge med. Vi hører jo applausen helt ned hit, sier hun og henviser til den akkurat avsluttende konserten med Forsvarets Stabsmusikkorps i 3. etasje.

– Kult tiltak

Ved å benytte seg av kjøpesenterets eget uttrykk; som sterke farger og store plakater, klarer festivalen nesten på umerkelig vis å bli en integrert del av senterets daglige liv. De mange arrangementene virker ikke unødig påtrengende, men vi møter overraskelser – gjerne av relativt kort varighet, naturlig tilpasset kundenes hastige mønster på et slik sted – på de merkeligste steder i denne store labyrinten.

Utenfor Clas Ohlson sitter Joachim Kwetzinsky og holder en vakker pianokonsert i samklang med kassaapparat og mobiltelefoner, velegnet for en kontemplerende pause mellom innkjøp av verktøy og duppeditter. Et spørsmål som kan stilles er selvsagt om Happy Days lykkes i å skape en bro mellom ”folk flest” og de som allerede er ”innefor”, som sitter andektig og lytter. Observasjonen utenfor Clas Ohlson understreker kanskje heller avstanden mellom disse, der kundene virker usikre idet de lister seg rødmende forbi tonene, som de er redde for å forstyrre eller bli del av noe som uroer den vante orden. Men det er kanskje også en del festivalens prosjekt?

Tenåringene Sondre og Imre har vært på Clas Ohlson for å kjøpe batterier, og fikk med seg litt av konserten til Kwetzinsky på sin vei. De likte godt det som skjedde, og diskuterer i etterkant hva som kan legges i begrepet ”samtidsmusikk”.

– Jeg vet ikke akkurat hvordan man skal definere samtidsmusikk, men det uansett godt å få noe annet i ørene enn bare trance og techno når man går inn her, er deres enstemmige dom. – Dette er et kult tiltak, sier de og erklærer at de har fått en litt annen oppfatning av hva som er samtidsmusikk enn det de lærer om på skolen.

Avstand og energi

Orkestersjef i KORK, Martin Revheim, deler guttenes oppfatning om at dette er et godt tiltak.

– Det gir noen flotte reaksjoner når man påtvinger folk lyd de ikke har bedt om, sier han.

– Festivalen påtvinger ikke bare musikken til senteret, men like mye påtvinges senteret denne musikken, mener han, og fortsetter: – Senterledelsen har hatt en god og åpen dialog med festivalen som har vært veldig positiv. Dette er et sted som er bygget for handel, og vi ser tydelig hvordan stedets struktur er utnyttet for dette prosjektet. Det mener jeg er en seier for musikken.

Revheim tror ikke at et slik arrangement bidrar til å skape avstand mellom samtidsmusikken og ”folk flest”.

– Det er klart at det er en viss avstand her, men i det skapes det også kontakt. Dessuten er det en slags usikkerhet hos de utenforstående som skaper en spennende energi, sier han.

Stille dans og improvisert skrekkfilmmusikk

En slik spennende og kontrastfylt energi mellom arena, publikum og utøver skapte ensemblet NING med sin flotte forestilling ”For Tora” – en kontemplerende dans som foregikk i første etasje, mens publikum kunne se den fra tredje med lyd fra hodetelefoner. Den sittende danseren og hennes bevegelser med sin klarinett stod i skarp motsetning til folk som hastet forbi. Noen la knapt merke til det som skjedde, men mange stoppet også opp for å undre seg over det som utspilte seg midt på det store gulvet.

Mange undret seg nok også over skrekkfilmmusikken som smøg seg rundt i en hel etasje. Det var Maja Ratkje som improviserte med theremin. Hun satt litt bortgjemt inne i glassbroen i fjerde etasje mens musikken tonet ut i etasjen under. Ratkjes imponerende kontroll over instrumentet kom til uttrykk da hun oppfordret oss som stod rundt om å komme med ønsker – og gjerne vårsanger. Hennes versjon av ”Kom mai du skjønne milde” er det vel ingen som har hørt maken til!

Samtidsmusikk for folk flest? Tja, si det. Alle vi snakket med uttalte seg positivt til det som skjedde, og synes det var morsomt at det skjedde noe annerledes, men enset likevel ikke konsertene nevneverdig. Så da gjenstår det å se om Ny Musikk med dette klarer, som uttalt; “å feie de siste restene av elitisme ut av krokene”. Antall smilende og lattermilde samtidsmusikere tyder i hvert fall på at de trives også i dagslys – ute blant ”folk flest”.

Scroll to Top