all Ears nærmer seg avviklingen av den sjette festivalen i improvisasjonsmusikkens navn. Siden starten i 2002 har personenen i kulissene bak festivalen merket en betraktelig oppsving i interessen for den musikken festivalen markerer. Dette gjelder blant musikere og publikum, men også andre arrangører. I dette intervjuet snakker arrangørene Paal Nilssen-Love, Maja Ratkje, Lasse Marhaug og Kjetil Møster rundt filsofien bak all Ears, og hva festivalen har å by på av utfordringer. – Vi er jo ute og spiller hele tiden som musikere, men det å gå over på andre siden og komponere et program er veldig interessant, sier Paal Nilssen-Love. – Vi vil ha en utfordrende form i programmeringen, sier Lasse Marhaug.
ballade.no 09.01.2007 | Av: Carl Kristian Johansen
Av Carl Kristian Johansen
– Det var tre personer i salen under konserten med Maja, Rhodri Davis og meg selv det første året. Vi kjente alle sammen, sier Paal Nilssen-Love.
– Men de siste årene har det vært ca 100 personer inne i gjennomsnitt hver kveld. Vi har greid å oppnå respekt hos publikum og musikere. Det er et behov for denne festivalen og denne musikken, fortsetter han.
all Ears ble startet i en periode der klubben Blå var i ferd med å få fotfeste, og plateselskapet SOFA gav ut sine første plater. all Ears hadde som formål å skape en årlig markering utelukkende for musikken som fantes på disse plattformene.
– all Ears er den eneste fri-improvisasjonsfestivalen. Vanligvis blir typen improvisasjonsmusikk vi presenterer en type fringe-prosjekter, noe som er i ytterkanten i programmene til jazzfestivaler, samtidsmusikkfestivaler, eller elektronikafestivaler. Men på all Ears er det denne musikken det handler om, sier Maja Ratkje.
– Nå har heldigvis Dans for Voksne gjort enormt mye de siste årene, men for noen år siden var det ikke noen andre i Norge som i så konsentrert grad fokuserte på denne musikken, sier hun videre.
Festivalen styres fullt og helt av de fire musikerne selv, med offentlige kulturmidler som finansiell ryggrad. Men hva slags fordeler kan en slik festival dra nytte av i forhold til festivaler som drives av formidlere som ikke er musikere?
– Det eneste premisset vi booker på er bra musikk, og vi mener vi er kompetente til velge ut bra musikk, sier Kjetil Møster.
– Vi klarer å gjennomføre på et veldig lavt budsjett, og vi vet hvor det er viktig å bruke pengene. Vi fire er ute og reiser hele året og hører improvisert musikk. Av og til så hører man ting man bare MÅ ta til Norge og presentere for alle vennene sine, sier Lasse Marhaug.
MR: – Det er jo sånn det starter. Vi spekulerer ikke i publikum og vi kjører ikke opp navn bare fordi vi tror det vil trekke folk. Vi stoler på at publikum kommer. Interessen og populariteten har vokst for hvert år, selv om vi egentlig ikke tar sikte på å bli noe større.
LM: – Tvert i mot, vi vil bli mindre… Neida, det er ikke noe viktig mål å skalere opp. Vi er på et fint nivå og har et bra publikum nå.
En opplysende dimensjon
Ved fjorårets festival var ett av hovedmålene å presentere artister som til da skulle være ukjente for publikum, og ikke presentert i Norge tidligere. Kontrasten til brorparten av festival-norges idè om programmering og bookingfilosofi er stor.
PN-L: – Jeg tror at folk vet at hvis de kommer hit så får de hørt noe de ikke har hørt før. Styret jobber veldig dynamisk. Lasse, Maja, og Kjetil kan ta inn ting som jeg aldri har hørt om, og omvendt, og sånn sett overrasker vi hverandre også. Slik blir det større bredde på festivalen, selv om alt fremdeles handler om fritt improvisert musikk.
– En vanlig person på gaten tror gjerne at improvisert musikk er en fiksert greie, men det finnes mange tradisjoner fra langt tilbake, og som fremdeles eksisterer.
Så det er snakk om at dere ønsker å legge inn en form for opplysende dimensjon ved bookingen også?
PN-L: – Ja, faktisk!
MR: – Jeg mener ikke det. Vi er i en annen virkelighet i dag. Jeg tror vi har kommet langt forbi det stadiet der folk tenker at fri-improvisert musikk er det samme som frijazz.
PN-L: – Ja, jo. Samtidig har vi, hva skal jeg si, en slags opplysningsfunksjon der vi presenterer musikere folk ikke har hørt. Og jeg tror at folk virkelig vil gå på festivalen nettopp på grunn av det. Jeg synes ellers det er skummelt å se folk som bare går på konserter med artister de kjenner.
Vil dere si at det ellers er en trend i Norge at festivalene booker trygt for å trekke folk, framfor å tenke på det kunstneriske?
MR: – Ja.
PNL: – Ja, det blir det. Men det er også fordi at de skal kunne være en del av festivalnettverkene. Det blir litt corny. Vi vil ha artister som kan stimulere hverandre, publikum og oss.
– Ideen er også at all Ears skal være en spesiell møteplass for musikere og publikum. Ikke minst med dette at noen av gruppene er ad hoc – som vi har tatt initiativ til. Så vi er også med på å skape nye konstellasjoner videre. Det er også viktig å presentere etablerte grupper, som er et helt annet aspekt igjen.
Komponeringen av program
all Ears kjører den New York-baserte japaneren Ikue Mori på topp av plakaten i år. Men som headliner er det ikke lagt opp til at hun skal avslutte noen av de to kvelden hun skal opptre på, som en slags kronen på verket. Hva er så tenkt i utformingen av programmet?
LM: – Balansen mellom soloacts, eller prosjekter som har spilt lenge sammen, og helt nye konstellasjoner, har vært en viktig del av programmeringen. Vi har satt opp lister over artister vi ville ha, og så har vi faktisk fjernet veldig gode ting fordi det ikke har passet i helheten. Vi har satt opp en meny på en måte, man får en fire-retters hver kveld der vi har lagt opp til en variasjon i uttrykk etter hvert som det skrider frem. Vi vil ha en utfordrende form i programmeringen.
MR: – I fjor var vi veldig fornøyd med det fikk til i forhold til å sette ting etter hverandre. Vi har bestemt oss for å holde på den tanken der.
PNL: – Det er vanskelig å sette opp programmet, men allikevel en veldig interessant del av arbeidet. Vi er jo ute og spiller hele tiden som musikere, men det å gå over på andre siden og komponere et program er veldig interessant.
MR: – Det ligner litt på å lage plate faktisk. Det som gjerne fungerer er kontraster i uttrykkene.
LM: – Det er viktig å ikke ha èn kveld med støy, èn kveld med bare stille ting, og èn kveld med jazz. Det er viktig å blande det litt slik at vi ikke får en type publikum èn kveld, og et annet publikum kvelden etter. På den måten kan vi få publikum til å gå alle dagene.
PNL: – Der har vi det opplysende aspektet igjen. Folk som vil høre støymusikk kan faen meg få høre den akustiske improviserte musikken også, og motsatt. Det er viktig å blande de to tingene også.
Demokratisk profil
Dere har snakket om at dere legger opp til en demokratisk profil. Kan dere utdype hva dere legger i det?
MR: – I forhold til at artistene får like stor profilering fra vår side. Ingen bor på luksushoteller og ingen får skyhøye honorarer.
Det handler altså primært om behandle artistene likt og å gi dem like premisser?
MR: – Ja, og når vi setter utenlandske artister sammen med ferske norske, så presenterer vi dem på like premisser. Vi er i utgangspunktet ikke mer interessert i de som har fått seg store navn enn de som er nye.
– Når man først får spilt på festivalen får man tid til å gjøre tingene sine ordentlig og innenfor bra rammer. Det er ingen som er oppvarmingsband for de store stjernene.
Vanlig programmeringstankegang er at man legger opp til en stigning i programmet, med det man regner som den største artisten, som man antar de fleste kommer for å se, til slutt. Dere har ikke lagt programmet opp slik?
PN-L: – Hos oss er det en ingen overlapping. Alt skjer på èn scene. Vi vil heller kaste et ungt band ut etter et hottere band. Slik at vi unngår at folk bare kommer for å høre èn artist. Det er ofte slik at festivaler bygger og bygger opp til en grande finale, og så skjer ikke det.
MR: – Vår grande finale er en akustisk konsert på Deichmanske Bibliotek på søndag formiddag. Da det er kaffe- og kaketid for folk flest.
all Ears starter førstkommende torsdag, og foregår primært på Fabrikken ved Akerselva i Oslo.