En salig blanding (NO)

Tekst: Alf van der Hagen

Trangt nåløye: Det var Karlheinz Stockhausen som fikk Maja Ratkje til å bli komponist. Likevel kommer han ikke inn på hennes liste over favorittkomponister fra det 20. århundret.

Jeg tror Messiaen kommer til å gå til topps, sier Ratkje om Morgenbladets og NRKs komponistkåring.

– Han appellerer så mye bredere enn nær sagt alle andre komponister fra det 20. århundret. En mann som Xenakis er nok mer spennende – i betydningen moderne og radikal – men magefølelsen håper og tror det blir Messiaen.

Monoman.

Men så starter Maja Ratkje likevel på et mentalsykehus i Roma rett etter krigen. Der satt Giacinto Scelsi, som hadde hatt et sammenbrudd, og spilte på én og samme tangent på pianoet – time etter time, dag etter dag, år ut og år inn. Lyttet seg innover i klangen. Ikke rart at da han først kom seg ut derfra, fikk hans mest berømte verk tittelen Fire stykker, hvert bygget over én eneste tone.

– Selv om hver sats bare er én tone, er det så rikt instrumentert og mangefasettert, sier Ratkje.

– Nå snakker vi om mikrotrinn: kvarttonetrinn. Det tempererte systemet ble oppløst, musikken bare gled avsted.

– Hvorfor gjorde han dette?

– Scelsi var en mystiker som søkte å forene seg med det uoppnåelige, ved å gå inn i mikrokosmos. Du kan tenke deg Stockhausens strategi som det motsatte: Han styrter inn i makrokosmos! Skriver helikopterkvartetter og syv dager lange operaer. Mens Scelsi gikk inn i én enkelt tone og hentet ut informasjon derfra. Lyttet til overtonene. Du finner mange likhetstrekk med østlig bruk av musikk, for eksempel tibetansk musikk som kretser rundt én eneste tone. Scelsi var veldig inspirert av disse østlige tradisjonene.
Søtsuppemusikk.

– Karl Åge Rasmussen skriver i et essay om Scelsi at han gjennom hele sitt liv avviste all offentlig interesse for sin person: “Man skal ikke interessere seg for postbudet, kun for posten.”

– Han oppfattet seg selv som en leverandør mellom det overjordiske og det verdslige. Et medium. Derfor er det kanskje et paradoks å trekke ham frem i en slik komponistkåring.

– Er dette en musikk som skal hensette oss i en bestemt tilstand?

– Ja. Men i motsetning til annen tilstandsmusikk, som de mest minimalistiske stykkene til Steve Reich eller Philip Glass – som bare er meditativ, suggererende musikk – så er Scelsis musikk full av liv og dramatikk. Den har en eksplosiv indre energi og en dramaturgi.

– Rasmussen møtte Scelsi flere ganger: “Han styrte alltid samtalene inn på emner som interesserte ham mer enn musikklivet: zenbuddhisme, det okkulte, orientalsk filosofi, indisk mystikk, inkakulturen, sjelens utviklingsmuligheter og den åndelige mottakelighet.” Det er en salig blanding?

Han var en salig blanding! Scelsi – og Messiaen – var religiøse mennesker begge to. De laget en salig musikk. Begge har denne ydmyke holdningen til å lage musikk, det er noe de gjør fordi de tilstreber et forhold til det guddommelige. Det er noe veldig vakkert med mennesker som er så hengivne, og som er i stand til skrive så fantastisk musikk – likevel. For dette er ikke søtsuppemusikk, i motsetning til en viss enkel, nyreligiøs musikk som jeg ikke tror på i det hele tatt.

– Og da tenker du på …?

– En del av det østeuropeiske. Arvo Pärt, sånne ting. Jeg har prøvd, men jeg tror ikke noe på det. Scelsi er vanvittig mye bedre enn Pärt. For ikke å snakke om Messiaen! Jeg respekterer disse to på en helt annen måte.

Fuglelyd.

– Men Messiaen låter helt annerledes enn Scelsi?

– I motsetning til Scelsi, som brøt med tonaliteten og tonehøydetenkningen, skapte Messiaen sitt eget tonale univers. De gikk i hver sin retning. De tok konsekvensen av historiens utvikling på to forskjellige måter.

– Hva slags tonalt univers skapte Messiaen?

– Det er også preget av østlig skalatenkning: Han lager modale skalaer og akkorder som han bruker systematisk gjennom hele produksjonen sin. I tillegg henter han materiale fra naturen – fra fuglene. Messiaen var ornitolog. Nedtegnet fuglelyder, så detaljert han kunne – han skrev til og med inn i partituret hvilke fugler som spilte.

– Var dette ydmykhet eller hybris?

– Jeg synes det er et sunnhetstegn. Det viser at mannen var litt gæern. At han hadde humor. Jeg har veldig sans for det ikke-nøkterne. At man kan gjøre hva man vil. Samtidig var han en ydmyk og ærlig komponist.

Julaften.

– Var Messiaen radikal?

– Ikke på langt nær så radikal som Scelsi eller Xenakis. Men han greide å skape sitt eget univers, og grunnla også sitt eget musikkakademi. Han dannet skole, underviste i sine egne teknikker, satte spor etter seg. Veldig mange av de store komponistene er blitt undervist av ham – Xenakis, Stockhausen, Boulez, Ligeti – men han oppfordret alltid folk til å finne sin egen stil. Messiaen var en intellektuell akademiker, og samtidig skrev han denne fantastiske musikken, som lovpriser det guddommelige og tar med seg alle sidene av menneskets verden. Det minner veldig om Bach: Det er ikke bare en beskrivelse av det guddommelige, det er en beskrivelse av veien dit, hvor det menneskelige er med, alle menneskenes gærne sider, all vold og krig og alt i oss som også er litt uberegnelig. Og så skapelsen: naturen, fuglene.

– Det er kanskje mer en menneskelig musikk enn en guddommelig musikk?

– Mens Scelsi var et medium for det guddommelige, var Messiaen det motsatte. Han representerer menneskenes lovprisning. Messiaen taler fra menneskene til Gud.

– Også fra det helt nederste. Han skrev et stykke i de nazistiske konsentrasjonsleirene: Kvartetten for tidens ende.

– Lovprisning nedenfra og opp: “Selv nå som vi har det så fælt, tror vi på noe!”

– Men hva føler du når du hører Messiaen?

– Jeg blir veldig grepet. Musikken hans har noe jeg kjenner meg igjen i. Den har masse lengsel i seg. Og så er det en glad og jublende og vakker og storslått musikk. Og samtidig ydmyk. Full av kontraster. Selv om stykkene hans er veldig forskjellige fra det jeg selv komponerer, har jeg alltid følt en sterk tilknytning til Messiaen. Jeg husker en julaften for flere år siden, en midnattsgudstjeneste i Notre Dame. Der spilte de orgelmusikk av Messiaen for mange tusen mennesker som fylte kirken. Jeg ble helt lamslått. Det hadde jeg aldri ventet meg. Jeg skjønte at denne musikken faktisk kunne bety noe for veldig mange. Det ga meg en følelse av håp. Det ligger i denne musikken, den gir en sånn veldig følelse av håp.

Formler og fysikk.

– Til slutt har du valgt deg Iannis Xenakis. Det lille jeg har hørt av ham, har jeg opplevd som kaldt og brutalt, hardt og kantete.

– Milan Kundera kalte ham “ufølsomhetens profet”. Musikken hans er utkalkulert. Befriende fri for brutal sentimentalitet. En ren og voldsom musikk.

– Hvorfor er han viktig for deg?

– Fordi han var den første som viste meg at det gikk an å tenke helt annerledes om musikk. Han er så radikal og moderne. Og musikken klinger fantastisk. Jeg tenkte ikke at jeg skulle bli komponist før jeg var 20 år gammel. Før det var jeg mer interessert i fysikk og matematikk. Jeg trodde ikke det gikk an å bruke den interessen til noe, men Xenakis sine komposisjonsteknikker hjelp meg. Han bruker jo formler fra matematikk og fysikk til å lage musikk. Sammen med Stockhausen gjenopprettet han forholdet mellom musikk og matematikk.

– Så fikk du nevnt Stockhausen også, til slutt.

– Jeg ville jo gjerne ha valgt ham. Det aller første stykket jeg fikk bakoversveis av, var Stockhausens Gesang der Jünglinge. Det er grunnen til at jeg ble komponist. Jeg satt der i lyttebiblioteket på Toneheim folkehøgskole, og forsto at det gikk an å lage musikk som sier noe om samfunnet vårt.
Publisert 17. november 2006

This entry was posted in Interviews in Norwegian, Danish, Swedish and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.