Ballade: “Årets 10 (+20) norske plater – Carl Kristian Johansen
1. Fe-mail – Blixter Toad (Asphodel)
Utfordringene dette albumet byr på er store. Blixter Toad framstår som ekstremt gjennomarbeidet og nesten ugjennomtrengelig kompleks. Tankene, eller filosofien, som ligger bak kan tilskrives en affinitet til det absurde, som bare Captain Beefheart i sine mest ytterliggående øyeblikk kan matche. Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord har til alt overmål begått dette albumet uten å være påvirket av kunstige sentralstimulerende substanser, men allikevel er Blixter Toad en Trout Mask Replica for det 21. århundret; et monument i organisert og leken improvisert lyd, og et album som antagelig kommer til å bli stående som DEN sentrale referansen fra den eksperimentelle sonen mellom populærmusikk og kunstmusikk i Norge de siste ti årene.” (Carl Kristian Johansen)
Groove: “Blixter Toad. To ord som betyr noe konkret på hvert sitt språk, men som ikke utgjør noen etablert mening når de er satt sammen. Det ene ordet opphever betydningen av det andre. Skal man finne en mening må man ty til fantasien. Lete etter betydninger i sin egen hjernes irrganger, og bidra med egne assosiasjoner. Det er en ålreit måte å presentere seg på; å umiddelbart åpne en vei inn til folks fantasi uten egentlig å gi noen konkrete ledetråder. Dette skiller Blixter Toad fra de andre titlene i virket til Ratkje og Tafjord, som fort kan styre fantasien inn på semi-feminstiske eller kvasi-pornografiske spor. Bare smak på Syklubb Fra Hælvete, All Men Are Pigs, Voluptous Vultures (Vellystige Gribber), SPUNK ikke minst, eller det at Fe-mail også er navnet på en voksenfilm fra 1965. Det er bare på overflaten, for dette handler altså mest om tvetydighet, fantasi og oppfinnsomhet i valgene. Små intellektuelle utfordringer i symbolikken som peker til det som er den virkelig store intellektuellen utfordringen; nemlig musikken. Det var energien i Syklubb Fra Hælvete (2002) og All Men Are Pigs, samarbeidet med Lasse Marhaug fra 2004, som gav en viss mulighet til å oppleve Fe-mail på et følelsesmessig plan. Det finnes energi også på Blixter Toad, men den er vanskeligere tilgjengelig og pakket inn i det jeg oppfatter som et mer gjennomarbeidet og komponert album enn de to foregående. Det er altså vanskeligere å karakterisere Fe-mail som et støyprosjekt på Blixter Toad (hvis man ser bort fra The Vertical Pit of Machines). Elementene albumet er bygget på framstår som glassklare i forhold til tidligere, og har mer til felles med SPUNK-musikk enn det har til tidligere Fe-mail. Det betyr at det høres mer improvisert og spilt ut, selv om albumet antagelig er en ren montasje basert på klipp og lim-metoder i studio. Men dette er vanskelig å avgjøre på basis av ren lytting. Det er mulig å identifisere lydopptak av diverse konkrete lyder som maskingeværsalver og diverse maskineri. Stemmen, Ratkjes hovedinstrument, finnes det også rikelig av i mange former; som hviskende og tiskende, i fritt improvisasjonspregede strekk, som skjønn, men uforståelig sang, skrik og utbrudd, eller som ledetråd i buldrende kaos som på åpningssporet Belonging. Ratkjes omfang i stemmebruken er imponerende stor, kreativiteten ser ikke ut til å ha noen ende. Selv om det finnes elektroniske manipulerte lyder i mange registre og arter, er det først og fremst et organisk og varmt sound som preger albumet. De sprakende og knitrende ytterkantene man kan finne her og der er behagelige, og sinuslyder finnes ikke. Det spørs om ikke Belonging er Blixter Toads beste spor. Ved siden av Ballad på disk to, byr Belonging på to av få muligheter til å gripe noe gjenkjennelig i eget følelsesregister. Ellers er fascinasjon og nysgjerrighet bedre beskrivelser av hvordan Blixter Toad oppfattes her i gården. Hvordan kan man egentlig begå nesten to timer med slik musikk? Fe-mails uttrykk på Blixter Toad virker så hinsides alle konvensjoner i musikk, så original, og så gjennomført langt inn i Ratkje og Tafjords egen verden at det er utrolig. Det er krevende å følge med, og det er enda vanskeligere å fornemme idégrunnlaget for disse låtene. Derfor blir det vanskelig å gjøre en edruelig vurdering som kritiker, spesielt når følelsen er at musikken er for avansert til å bedømmes etter de uskrevne og allerede uklare kriteriene man vanligvis følger. Løsningen må bli å jobbe med lyttingen, og oppfordre andre interesserte til å gjøre det samme. Spådommen er at dette albumet blir stående igjen som et av de mest egenartede og spesielle fra denne generasjonen musikere i Norge.” (Carl Kristian Johansen)