Bråkete damer (NO)

Støymusikkduoen Fe-mail kombinerer ting som ikke passer sammen, som lydene av regn og applaus. Og så er de politiske aktører i kraft av å være til.

Tekst: Svein Egil Hatlevik Foto: Thomas Brun

Naturvernere: Fe-mail spiller støymusikk og er motstandere av oljeboring i Barentshavet. Til venstre Hild Sofie Tafjord, hornist. Til høyre Maja Ratkje, vokalist og tidligere aktiv medlem av Trondheim Natur og Ungdom.

– Jeg er sikker på at jeg hørte en farlig tiger som knurret der inne ett eller annet sted.– Nå er det du som lager dine egne assosiasjoner igjen, sier Maja Ratkje til Morgenbladets utsendte. Hun er vokalist i duoen Fe-mail. Knurrelyden var det Hild Sofie Tafjord som lagde. Hun spiller horn. Begge to jobber dessuten med elektronisk bearbeiding av lyd.

Tigeren det er snakk om dukker ifølge journalisten opp i låta “The Horizontal Density of Humanity” fra Fe-mails andre plate Blixter Toad. Den første ga de ut i 2003. Den het Syklubb fra hælvete.

Ratkje og Tafjord har spilt sammen lenge, helt siden 1993. I 1995 var de med på å grunnlegge kvartetten Spunk, som har gitt ut en rekke album. Det siste kom i fjor og het En aldeles forferdelig sykdom.

– Hva er egentlig forskjellen mellom Spunk og Fe-mail?

– Spunk er mer akustisk, sier Tafjord.

– Etter hvert ble jeg og Maja mer interesserte i støymusikk og ville trekke ting lenger ut i den retningen. Og plutselig var vi en duo som reiste rundt og spilte.

Blander. Fe-mail blander akustisk støy – altså akustisk lyd som høres ut som elektronisk støymusikk – med elektronisk støy. Nettopp dette er “The Horizontal Density of Humanity” et eksempel på. Den begynner med Ratkjes stemme og Tafjords horn, men glir etter hvert over i det mer elektronisk behandlede. Det handler om å sette ting opp mot hverandre, ting man på forhånd ikke tror passer sammen – om gradvise overganger hvor lyden av regn glir over i lyden av applaus, eller om brudd og diskontinuitet.

Den nye plata er spilt inn i San Francisco, i studioet til amerikanske Asphodel Records. Der hadde Fe-mail to arbeidsopphold med ett års mellomrom.

Deretter kom en periode med konserter, hvor de testet ut nye ideer som hadde oppstått under arbeidsoppholdet. De gjorde opptak av konsertene og brukte dette materialet som et grunnlag for videre komposisjon; de la på ny lyd og redigerte den gamle. Den resulterende platen omtaler Fe-mail som “ganske live” – i den forstand at alt materialet som er brukt, på ett eller annet tidspunkt er blitt spilt på instrumenter.

– Hva skal til for at dere sier “Nå er denne låta ferdig”?

– Den må ha et særpreg og vi må like materialet. Det er veldig vanskelig å forklare, sier Tafjord.

Hva slags musikk? Støymusikken, som sjangere flest, er mangfoldig. Fe-mail har ikke noe imot å bli plassert i denne kategorien.

– Men vi gjør annerledes ting enn andre innenfor sjangeren. Vår inngang er som musikere: Vår støy høres spilt ut, som om det var på akustiske instrumenter, og vi har et fysisk forhold til lyd, som gjør at støyen høres gestisk og organisk ut. På Blixter Toad kan man også høre at vi bruker et større register av muligheter, basert på vår erfaring som musikere i mange felt. Vi har videreutviklet det rytmiske og det melodiske, eller symfoniske, om du vil, sier Ratkje.

– Vi har laget en versjon av støymusikken som like mye er en fortsettelse av jazz som av samtidsmusikk som rock, sier Tafjord.

Barentshavet. Og nå: litt om oljeboring i Barentshavet.

– Det er flaut når vi kommer til utlandet og folk snakker om den rene norske naturen, og vi vet hva tørsten etter olje fører til, sier Ratkje.

Derfor skal Fe-mail denne uken auksjonere bort blant annet et prakteksemplar av plata Voluptuous Vultures, med spesiallaget boks og en plakat av Fe-mail som zombier. Inntektene går til Natur og Ungdoms kamp mot oljeboring i Barentshavet.

– Den viktigste ressursen vi har er miljøet. Vi synes regjeringen har vært veike, sier Tafjord.

– Jeg får litt ekkel smak i munnen når regjeringen snakker om kulturløft, og jeg vet hvor pengene kommer fra, sier Ratkje.

Ifølge Fe-mail må man nemlig bruke kultur for å motvirke egosentrismen i samfunnet. Dessuten må artister som får støtte fra staten se lenger enn sin egen kamp for å overleve.

Fremskrittspartiet. Og dersom det skulle være noen tvil: Fe-mail er ikke tilhengere av Fremskrittspartiet. Hvis man driver med samtidsmusikk i Norge, kan man ikke være negativ til Fremskrittspartiet uten at noen sier:

– Dere ville jo ikke fått penger av Fremskrittspartiet?

– Vi har ikke fått noe penger til å spille inn den nye platen. Den er finansiert av plateselskapet, sier Ratkje.

– Vi fikk jo penger av Utenriksdepartementet til å reise over til Statene da vi skulle spille inn albumet, innvender Tafjord.

– Jo, det er sant, sier Ratkje.

– Men poenget mitt er jo at det er bra at vi får støtte. Det er et spørsmål om hva slags samfunn vi vil ha. Vil vi ha et samfunn hvor alt være lønnsomt? Jeg mener at det vil vi ikke.

Derfor, mener Ratkje, er det viktig å gå motsatt vei. Det er viktig når vi får høre at vi skal være individualister, mens alle blir likere og likere. Når det hele tiden kommer ytre pålegg om hvordan man skal være.

– Bare det at vi er damer i støymusikk er radikalt. Vi er politiske aktører bare i kraft av å være til. Vi må aldri gi opp, selv om vi noen ganger kan få lyst til det. Vi blir alltid marginalisert og gjort til noe utilgjengelig, men jeg klarer ikke å få det til å stemme med reaksjonene fra publikum, sier Ratkje mens Tafjord snakker i mobiltelefonen med en medarbeider i NRK, som vil ha Fe-mail til å opptre på Fredrik Skavlans Først & Sist.

Publisert 28. april 2006

Read abut the album here.
This entry was posted in Interviews in Norwegian, Danish, Swedish and tagged , . Bookmark the permalink.

Comments are closed.