Lyd er bevegelse (NO)

Skrevet til programmet for danseforestillingen Adventura Anatomica som hadde premiere 17. nov 2005

La oss si at den kunstneriske skapelsesprosessen er en bevegelse, som starter når en idé blir unnfanget og får et endepunkt idet bevegelsen virker inn på en mottaker. Den franske filosofen Henri Bergson 1) ville ha kalt idéfasen en intuitiv, opplevd tilstand: Kort sagt en tilstand der bevisstheten er satt i bevegelse, og hvor begrepet intuisjon beskriver et bevissthetsplan som overskrider alle former for begrepsmessig erkjennelse. Der intellektet er knyttet til en romlig betraktning av virkeligheten, med sekunder og minutter og begrepskategoriseringer, er intuisjonen knyttet til virkeligheten i det Bergson kaller varighet. Her ligger nøkkelen til å erkjenne virkeligheten: all endring (bevegelse) i tid og rom må forstås under ett. En bevegelse, en lydhandling og en kroppslig respons utgjør en enhet, én varighet som – når den folder seg ut – skaper rom og tid. Lyd og kroppslig bevegelse kan sammen forme en varighet, men musikk er også bevegelse i seg selv. Når lyden folder seg i ut rommet, er den like reell som en synlig handling. Ideen om å løsrive musikk fra bevegelse er like umulig som å måle opplevd tid i minutter og sekunder. Den bakenforliggende intuisjonen er heller ikke mulig å gripe med konkret handling. Hvis å komponere er å intuere, er til gjengjeld intuisjonen noe uendelig enkelt som unndrar seg ethvert forsøk på å bli nedtegnet.

Ifølge Bergson er intuisjonen knyttet til varighet; i det øyeblikket den skrives ned eller settes ut i handling, møter den varighetens romlige motpol: materialiteten. Men møtet med rommet er nødvendig for at den kunstneriske intuisjonen skal folde seg ut. I rommet utveksles ideene mellom dem som forsøker å skape noe sammen, og i neste omgang videreføres skapelsesprosessen i og hos lytteren, betrakteren, publikum, slik at bevegelsen faktisk fortsetter. Man kan dermed si at selv om rommet tømmer handlingen for dens opprinnelige, intiutive innhold, så er det samme rommet et utgangspunkt for å vinne tilbake det intuitive. Verkets møte med publikum foregår i gjensidig kommunikasjon.

All form for kunst fordrer kommunikasjon på flere samtidige plan. Ett kommunikasjonsnivå er den handlingen i rommet som alle de tilstedeværende opplever. Bevegelsesprosessen videreføres i mottakeren og peker tilbake på – og påvirker – den opprinnelige ideen. En utøver må være ekstremt var på det som skjer i møte med publikum. Et annet nivå er kommunikasjonen mellom dem som forsøker å skape noe sammen ut ifra en felles følelse av en idé. Denne kommunikasjonen er mye mer personavhengig enn kompetanseavhengig. En musiker kan kreativt sett ha mer til felles med en danser eller en billedkunstner, enn med en annen musiker eller komponist. I møte med andre skapende kunstnere er ens egne valg og preferanser i stadig endring, noe som er uvurderlig for kunstnerisk utvikling, og i videre forstand også for personlig utvikling og erkjennelse av virkeligheten. Det fordrer også kommunikasjon på det mest persolige nivået; ens egen prosess foregår på et subtilt plan, hvor de første kreative ideene formulerer seg selv i all sin u(be)gripelighet. Summen av all erfaring er en ikke-målbar strøm, som flyter i og mellom samtidige bevissthetslag i stadig endring. Det som skapes eller oppleves i øyeblikket vil forstås gjennom det vi allerede har sett og hørt. Det som oppleves blir unikt for hver enkelt deltaker i det vi skaper sammen, i dette rommet, i vår felles opplevelse av !

1) Kilde: Hans Kolstad: Henri Bergsons filosofi -betydning og aktualitet

Foto: Erik Berg

This entry was posted in by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published.