Foto: Erik Berg
Da Odd Johan Fritzøe trengte musikk til sin nye danseforestilling “Adventura Anatomica” kunne han beholdt rampelyset for seg selv, og bedt komponisten om å “ta en Prokofjev”. Han kunne bestilt illustrerende musikk-ledsagelse à la eventyret “Peter og Ulven”, spilt den av på høyttaler og danset uavbrutt.
Jubileum.
Heldigvis for publikum var det ikke en slik forestilling Fritzøe ville lage til sitt 20-års jubileum som danser på Black Box Teater. I stedet tok han, slik han har gjort tidligere med produksjonen “Innbyggerne – et byggesett”, sjansen på la en komponist få beherske hele scenerommet. I “Adventura Anatomica” utfordres nok en gang komponisten og utøveren Maja Ratkje, et samarbeid som denne gangen tar utgangspunkt i blant annet folkeeventyret Rødhette og Ulven.
Hvem som er (inspirert av) hvem på scenen, er ingen selvfølge her. Lyder, bevegelser og anatomi er ikke hva det ser ut til og høres som. Ratkje kan nok ha rødfarget hår, trippe i bildekunstner Karl Hansens forførerisk skyggekastende skog og stirre henført på danser og koreograf Fritzøes dyriske bevegelser.
Men det er Frizøe som, i Torhild Bergs sort-hvite kostyme, har hette; det er han som jages av Ratkjes insisterende vokal. Hun tar tidlig fokus med sin skulpturelle kjole, senere beholder hun oppmerksomheten som forteller bak miksepulten med sitt gjentatte “Once upon a time”. Snart har hun hele rommet i sin besittelse, som hvesende, smattende, knatrende støykunstner.
I motsetning til oboen i “Peter og Ulven” som blåser ut andens uunngåelige tragedie, slukt av ulven som hun blir, gir Ratkjes elektroniske musikk langt mer gåtefulle innspill til dansen. Munnspill og klokkespill bryter støyen og skaper nye rom, rom som fargelegges av Petter Steens lyssetting.
Anatomi.
Odd Johan Fritzøe har likhetstrekk med den danske koreograf-danseren Kitt Johnsons uttrykk. Han går på alle fire, knekker i knær og albuer, og minner ofte mer om insekter og andre dyr, enn ulv. Innimellom siterer han bevegelser han har koreografert før, som den ristende afro-dansen.
Fascinasjonen for å blande inn filmens musikalske estetikk husker vi også fra Fritzøes nyskapende forestilling “Zoom” fra 2001. Også “Adventura Anatomica” bryter vei videre, men i og med komponistens innflytelsesrike rolle i forestillingen, skjer det mer på det musikalske enn det danseriske plan.”
Marit Strømmen, Aftenposten