Groove:
USF Verftet, 1/6-2005
Det var på forhånd vanskelig å vite hva som ventet da Maja Ratkje inntok Scene USF alene. Og til tross for en viss frykt for å bli utsatt for frenetisk samtidsmusikk og noe ubegripelig i forhold til eget begrepsapparat, var dette uansett en obligatorisk begivenhet. Utstyrt med sin egen stemme projisert gjennom diverse elektronikk, viste Ratkje vei gjennom et overraskende behagelig og umiskjennelig norsk lydlandskap. Konsertens første halvdel var gjennomgående lekker og episk elektronika. Det var heller ikke vanskelig å høre og se at vi hadde med en dyktig musiker å gjøre. Ratkje fortsatte med en Lieder med tekst skrevet av Berthold Brecht. Og at hun benytter Brecht er ikke overraskende med tanke på at han i tillegg til sine dikteriske evner også sto bak en moderne og dynamisk kunstteori jeg vil gjette er kompatibel med mye av det Ratkje holder på med. Denne tyske melodien gled etterhvert over i rene voicesampler. Omtrent som Bill Evans på “Conversations with Myself” musiserte hun oppå seg selv. Uten sammenligning for øvrig. Herfra tok det ikke lang tid før hun dro på med et massivt og glimrende støyparti. Og jeg tror en viktig grunn til publikums nytelse var måten Ratkje lokket oss inn i musikken på, fremfor å overrumple oss med støy. På sitt mest bråkete var intensiteten sammenlignbar med Helge Steens støyparti på Fleshharrower (Motorpsycho). Uten sammenligning for øvrig. Maja Ratkje har etter hvert et stort navn å leve opp til. Et tydelig tilfreds publikum er nok enige om at hun klarte det på Nattjazz.
Magnus Kjærstad
