Det har gått ett år siden framføringene av [intlink id=”3096″ type=”post”]”No Title Performance and Sparkling Water”[/intlink] på Henie-Onstad Kunstsenter under Ultima i fjor høst. I en sånn anledning er det naturlig å tenke både framover og bakover, jeg vil ta et litt skritt tilbake først.
Jeg skal ikke legge skjul på at arbeidet med denne forestillinga har vært en hard og tøff prosess, og at ikke alle sammarbeid har fungert slik de skulle. Dette har fått følger helt fram til idag, hvor denne beskjedne konserten var nær ved en avlysning. Når man opplever så sterk turbulens innad i et prosjekt som jeg gjorde i denne sammenhengen, da virker den ytre oppmerksomheten man får relativt fjern.
Likevel har jeg fått med meg at det var tildels sterke og varierende reaksjoner fra publikum, presse og kolleger. Dette er første og siste gang jeg kommenterer debatten i kjølvannet av operaen, så dere får ha meg unnskyldt for at jeg bruker litt tid på dette nå.
En del var stort sett opptatt av hvorvidt forestillingen kunne kalles en opera eller ei, mens andre uttrykte enormt stor glede over den helheten som ble skapt og de enkeltes bidrag i den. Tendensen gikk vel i retning av at samtidsmusikkpolitiet ga meg slakt, mens andre mennesker var positive. Jeg fikk et par veldig positive anmeldelser i media, den ene skrevet av Hild Borchgrevink på det norske nettstedet Ballade, og den andre i svenske Dagens Nyheter. Men dette var tydeligvis mer enn nok for forhenværende leder i Norsk Komponistforening som fant det nødvendig å skrive motinnlegg på førstnevnte nettsted hvor han avsluttet med følgende utsagn: “Når skal man slutte å belønne flinkeste elev i klassen for grep som strengt talt begynner å bli vel forutsigbare?”
En annen interessant observasjon er også å lese på Ballade ett år senere, i forbindelse med de forestillingene jeg gjorde under årets Ultimafestival, der skribenten (forøvrig en av de værste kritikere av “No Title Performance”) påstår at: “Ratkje er for øvrig et interessant fenomen. Det historisk nye i hennes virke lyser med sitt fravær.” Denne kritikeren gjorde et sterkt poeng utav min uttalelse til Aftenposten i forbindelse med operaen, hvor man kunne lese at jeg ikke hadde besøkt Den Norske Opera mer enn en håndfull ganger. Dette ble tatt til inntekt for et syn som gikk ut på at jeg verken var interessert i eller hadde besøkt tradisjonell opera, ikke bare i Oslo, men overhodet! Dette synet ble fordreid i sin mest ekstreme form i Adresseavisen under overskriften “Kunstnerarroganse”. En viss kildekritikk hadde kanskje vært på sin plass?
Det gledelige er at TONOs Edvard-prisjury tydeligvis ikke deler overnevnte oppfatning, og det er med på å gi meg mot og styrke til å fortsette med mine egne ideer i tida framover, selv om interessen for det jeg presenterer på samtidsmusikkarenaen på hjemmebane for tiden synes å være preget av lysende fravær. At ikke en eneste norsk komponistkollega var å se i salen under noen av de tre forestillingene jeg gjorde under årets Ultima, og at det gikk fullstendig hus forbi i media også er noe jeg kan leve med, i aller høyeste grad.
En videre oppsummering av året som har gått viser at jeg har spilt konserter for tusenvis av mennesker på 75 konserter på 64 forskjellige steder (deriblant i Vancouver, Chicago, San Francisco, Toronto, Riga, Barcelona, London, Rotterdam, Amsterdam, Berlin, Porto, Ljubljana, Bratislava, Stockholm, København osv.). De komponerte stykkene mine har vært framført på 35 konserter på henholdsvis 21 forskjellige steder (bl.a. på turné med POING i Kina), jeg har arbeidet med musikkteater i Brüssel, turnert med interaktiv danseforestilling over hele Sverige (hvem kan eplekjekt slå fast at det historisk nye lyser med sitt fravær i det jeg gjør uten å ha vært med på alt dette?), og jeg har spilt inn flere plater på div. utenlandske selskap, så det mangler ikke på interesse og aktivitet der ute, men det er selvssagt uvurderlig med støtte hjemmeifra. Så igjen takk til TONO og takk til Edvard-prisjuryen.
Det er selvsagt mange enkeltpersoner å takke i et så stort prosjekt som operaen var. Men jeg vil rette en spesielt stor takk til følgende personer: Ann Kristin Jones, Cathrine Nyheim, Knut Aalefjær, Plinio Bachmann, Snorre Hvamen, Hallvard Holmen, Frode Winther, Jean Sebastian Rampazzo, Lucia Mazer, Kenneth Varpe, Rolf Alme, Stig Gunnar Ringen, Kristin Andersen, Rolf-Erik Nystrøm, Lene Grenager, Håkon Thelin, Unni Løvlid, Hild Sofie Tafjord og Frode Haltli.
Det er sikkert nok en gang noen som kommer til å ergre seg over at jeg får oppmerksomhet, og jeg oppfordrer de det gjelder til å få det fram i lyset på en saklig måte. Jeg har alltid vært tilhenger av å forene krefter og sparke oppover, ikke bortover, og jeg håper for min del at jeg kan bruke oppmerksomheten til nettopp det.
Som antydet innledningsvis har prosessen med ferdigstillelse av operaen vært et internt mareritt, og til de som i ønske om hevn prøver å hindre meg i å få musikken fra operaen framført vil jeg si at det kanskje er på tide å bruke kreftene på noe annet, for denne musikken er fremdeles et produkt av meg og de som spiller den, og slik kommer det til å fortsette å være.
Og fra nå av skal jeg bruke mine egne krefter på å lage musikk, og tenke framover. Takk til TONO for en kjærkommen oppmuntring!
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje