Ni forutsetninger for inspirasjon (NO)

Til et tverrfaglig seminar ved NTNU på nyåret i 2004 ble jeg spurt om å holde et innlegg om inspirasjon. Å skulle sette seg ned å skrive direkte om inspirasjon viste seg å være ganske vanskelig. Kreative prosesser lar seg ikke uten videre deschiffrere, og det blir lett for subjektivt og uhensiktsmessig å forsøke å gjøre det i et slikt forum. Jeg hadde mest lyst til å prøve å si noe som kunne handle om inspirasjon generelt og ikke bare fortelle fra min egen hverdag som en mer eller mindre inspirert musikkskaper. Det man blir inspirert av er grenseløst, alt fra kunstverk til daglige hendelser, og i mange tilfeller er det begrensende for det man har skapt å skulle trekke fram konkrete inspirasjonskilder. Det kan virke begrensende i forhold til andre tolkningsmuligheter av et verk. Tolkningsmuligheter som jeg ikke var klar over at lå der, og som jeg ikke vil ekskludere fra måten verket kommuniserer på. En annen ting er at det man blir inspirert av ofte er både irrasjonelt og ulogisk, i mange tilfeller i form av en slags indirekte inspirasjon, der det ikke er en klar forbindelse fra det man inspireres av og det som kommer ut. Ofte vet man ikke engang at man har blitt isnpirert av noe før et verk er ferdig, og ofte ender man et annet sted enn det man trodde var utganspunktet. Det kan virke meningsløst for den som har skapt et verk som fint klarer seg på egenhånd å skulle lete etter skjulte inspirasjonskilder i etteretid. Man lar seg inspirer, men det er ikke et krav å drive etterforskning og kartlegge alle bevis! For det meste opplever jeg at det jeg tror jeg blir inspirert av bare et substitutt, eller en metafor for noe annet, u-gripelig, noe å strekke seg etter med lange, intuitive, kreative, tentakler.

Jo mer jeg tenkte på det, jo mer komplekst og uhensiktsmessig stod det for meg å skulle meisle ut noen ”sannheter” om inspirasjon. Løsningen fant jeg i å angripe problemstillingen fra en litt annen vinkel. Jeg tenkte: hva må til for at jeg skal bli inspirert? Jeg endte dermed opp med ni forutsetninger for inspirasjon som jeg tror mange kan kjenne seg igjen i, uansett fagområde.

Ni forutsetninger for inspirasjon:

1. Frihet.
Frihet er den viktigste forutsetningen for inspirasjon. Med det mener jeg ytringsfrihet, bevegelsesfrihet og frihet til å tenke selv. Og folk må få bestemme over sin egen frihet. Dette forutsetter et demokratisk samfunn med makt til folket. Det er dermed ikke sagt at ufrihet ikke gir inspirasjon; politisk inspirasjon har gitt oss store kunstnere som Schostakovich, Gubaidulina, Kandinskij, Oscar Wilde etc. Men jeg mener det er vesentlig å påpeke at inspirasjonen i slike tilfeller oppstår til tross for og ikke på grunn av undertrykkelse, selv om det ofte i ettertid blir fokusert mye på den motstanden disse kunstnerne har fått gjennom å skape noe som er forbudt og som dermed blir politisk ladet på forskjellig vis. Jeg hevder at den skjøre, ufornuftige Inspirasjonen betinger at mennesker er frie.

2. Rom og tid.
Inspirasjon er ikke en konstant som bare ”er der”, og som man kan grenseløst høste fra. Den må dyrkes og pleies som andre skjøre vekster for å leve. Ved å gi rom og tid til inspirasjonen gir man den en sjangs. Man kan deretter selv tre inn i dette rommet og være der i gjenklangen av det som oppstår, men man bør unngå å forsere hensikten med å opprettholde det. En tvungen inspirasjon fører ikke til kreativ forløsning.

3. Barnlig nysgjerrighet og evne til divergent tenkning.
En generelt nysgjerrig livsholdning er essensielt for en inspirert væren. Det er ikke en motsetning å være barnlig/barnslig nysgjerrig og samtidig tilegne seg og dyrke kunnskap. Nysgjerrighet må ivaretas både i spesifikk søken etter en viss type kunnskap og i møte med det uforutsette, for eksempel slik: ”Hva skjedde dersom dette kjente objektet ble plassert inn i en ny sammenheng?”, eller hva om en gikk på en konsert eller kjøpte en plate som en ikke aner noen verdens ting om på forhånd? Inspirasjon kommer best til den som er nysgjerrig og samtidig godt trent i evnen til divergerende tenkning. Inspirasjonen trives i møtepunktet mellom barnlig lekenhet/nysgjerrighet og voksen kunnskap, kunnskap som gjennom erfaring lagres i såkalte kognitive skjema. En som hopper lett og lekent mellom disse bankene av kunnskap vil kunne se mange nye sammenhenger og muligheter. Ting som i utgangspunktet er systematisert mentalt på en bestemt måte får i inspirerte øyeblikk nye funksjoner når forbindelsene kobles om. Dette kan gi uante muligheter og resultater. E=mc2. Hvis man på ideplanet våger å se tilværelsen på en ny måte vil inspirasjonen gi magi til de nye koblingene – og ny kunnskap lagres. Man må eie sin egen kunnskap, ikke bare sin egen frihet.

4. Flyt og indre motivasjon.
Inspirasjon opptrer i ulike dimensjoner. En er når inspirasjonen treffer deg som et glimt, et opplyst øyeblikk. Det kan oppleves som en kort følelse av gjenkjennelse i forhold til noe som ennå ikke har tatt form, det kan være en spesifikk ide til et helt verk eller til en del av noe. En annen dimensjon gir rom for å gå i en mer aktiv dialog med inspirasjonen, det er i inkubasjonsfasen som virker fra en ide oppstår, som uhåndgripelig eller abstrakt, til den forløses gjennom et verk eller en valgt ramme, for eksempel en ramme for en improvisasjon. En tredje dimensjon er på et mer globalt, generelt nivå, hvor flere ulike former for påvirkninger over tid innvirker på den kreative prosessen. Her finnes en mer tilfeldig form for inspirasjon og inspirasjon av en mer vag karakter som det ikke er så lett å spore hverken underveis eller i ettertid. Alle disse dimensjonene eksisterer parallelt og infiltrerer hverandres betydning for det man kommer fram til i den kreative prosessen. De ulike innfallsvinklene krever ulike angrepsmetoder. Kunsten er å la ideene flyte mellom disse lagene, og ha evne til å avgrense og fordype seg der det trengs. De valg som tas i forbindelse med avgrensningene må som best det lar seg gjøre tas forankret i en indre motivasjon, det vil si at man bevisstgjør seg faren for å la den kreative flyten bli styrt av ytre krav om forventning, suksess eller andre ytre motiver som det ofte er altfor lett å bli flink til å oppfylle og ledes av. En indre motivasjon sikrer at en er i kontakt med utgangspunktet også etter at avgrensninger er blitt gjort.

5. Maksimalisme.
Jeg har allerede sagt at det er umulig å forutsi nøyaktig hva som kan fungere som inspirasjon. I det ligger det en frihet: Alt er i utgangspunktet lov. -Og alt kan være relevant, så ikke rydd loftet! Samle på ting som av en eller annen grunn fenger eller trekker din oppmerksomheten. Men samle på og oppsøk også ting som virker meningsløst irrelevant der og da. Den kreative prossessens irrganger og sirkler kan føre en tilbake til møte med ting som i utgangspunktet kanskje var helt nøytrale, eller til og med vekket avsky eller oppgitthet. Designeren Bruce Mau skriver i sitt Ufullstendige Manifest for Vekst at man ikke skal rydde skrivebordet. ”Man vet aldri hva som kommer til nytte”. Dette gjelder selvssagt også i overført mental betydning. Når vi snakker om inspirasjon er det oftest i forbindelse med den dimensjonen der inspirasjonen føder en ide som i et opplyst øyeblikk. For at det ikke skal kveles av våre egne eller andres begrensninger og fordommer, må vi tilstrebe et indre anarki. Ytre motivasjon kan lett føre til at man avgrenser for tidlig, men idet verket tar en retning, idet noen parametre blir definert, det kan også være i en improvisasjonssammenheng der noen avgjørende avgrensende valg må tas, så er man prisgitt evnen til å rydde skrivebordet i en fei, kyndig og virtuost, i respekt til utgangsideen, men også med tanke på at prosessen flyter videre. Slik kan de kreative vekselvirkningene som oppstår i kjølvannet av et inspirert øyeblikk ivaretas.

6. Verktøy.
Det er ikke lett å si hva som kommer først, er det søkenen etter en metode for å angripe en ide som skaper verktøyet eller er det vertøyet som skaper metoden? I mange tilfeller begge deler, også på en gang. Det er uansett ingen tvil om at alle som jobber med å få satt ideer ut i live trenger å skaffe seg verktøy som gjør en i stand til å forvalte ideene på best mulig måte og få best mulig utbytte av dem. Dette finnes det ingen fast oppskrift på, men kunstnere og andre skapende mennesker vil nødvendigvis utvikle sitt eget, fleksible, justerbare verktøy som fungerer best for den enkelte. Noen slike verktøy blir satt inn i akademisk metode eller de blir gjenstand for forskning og kan dermed inspirere nye generasjoner. Eksempler på kjente verktøy i musikkfaget er skoler etter Bach, Palestrina og Messiaen.

7. Samarbeid.
Hvordan å behandle inspirasjon, hvordan å gripe en ide, finnes det like mange svar på som det finnes ideer. Nysgjerrighet og åpenhet i ens egne valg er en forutsetning for å kunne lære noe i møte med andres valg. Andres valg kan i en kreativ prossess være en ny og uvurderligkilde til inspirasjon. Gjennom samarbeide med mennesker som opererer i andre felt lærer man stadig å se verden på nye måter. For å dra dette helt ut på et generelt nivå kan man si at et skapende menneske må ikke bare være i kontakt med seg selv, men i kontakt med verden og det som skjer rundt en for rett og slett å skulle ha noe å si. Man skal ikke bare la seg inspirere, man skal også inspirere.

8. Ambivalens.
Ikke vær skråsikker. Alle ting har flere sider ved seg enn det som er tilsynelatende. Derfor oppstår det også diskusjoner og motsetningsfylte holdninger til hva som er relevant for Verket. Dette gir grobunn for en hel vitenskap. I kunstneriske samarbeidsprosesser er det ofte uenighet om både metode og mål. Det er sunt. Den enkeltes kvalitative vurdering vil alltid være subjektiv, men må ikke undertrykkes slik at summen av de valg som tas blir et grått gjennomsnitt eller et minste felles multiplum. Et kreativt svar på et samarbeide er ikke nødvendigvis summen, slik at 1+1=2; Hva om 1+1=en hest eller en lukt? Alt er mulig. Når man jobber alene vil man skape egne argumenter for og imot alle de valg man tar underveis. I møte med andre, når det er gitt at et prosjekt har en nær samarbeidsform, kan det være vanskelig å sette pris på andres valg dersom man har stått ovenfor de samme valgene selv, men valgt en annen utgang. Ofte er derfor kunstnere bedre til å sette pris på uttrykksformer som ligger langt fra ens egne valg sammenliknet med uttrykk som er svært nære ens eget spesialfelt. Dermed ligger det også en større utfordring i å ha åpenhet i møte med nærliggende felt. Men uansett hvilke kreative valg en tar, så er det viktig å bevare mest mulig av ambivalensen fra utgangsøyeblikket inn i verket. Endimensjonal kunst er sjeldent særlig givende. Men la for all del ikke ambivalensen kvele alle tilløp til kreativ utfoldelse, et sted må man bare sette igang.

9. Tålmodighet.
Inspirasjon kan ikke tvinges, og kan heller ikke sikres kun ved hjelp av rutiner og verktøy. Over tid er det kun en ting som gjelder: Tålmodighet. Og av om til må man bare legge det hele til side og koble av.

Denne artikkelen er bearbeidet, oversatt og utgitt på
engelsk til boka Arcana II, utgitt av Tzadik.
This entry was posted in by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *