Dagbladet 31.07.2004
Maja Ratkje (30) harker, piper og hveser foran hundrevis av publikummere. Møt en av Norges mest lovende komponister.
tekst: ingrid røise kielland foto: linda næsfeldt
I STUA TIL MAJA RATKJE står et bilde som stemoren hennes har brodert. Stingene er møysommelig formet som en fiolin med blomster rundt, alt i varme, duse toner: et romantisk bilde av musikken. Det er omtrent sånn musikken til komponist Ratkje ikke er. Men kanskje var den sånn for 20 år siden, da hun flittig øvde på fiolin, eller for ti år siden, da hun sang jazzstandardlåter og spilte piano på Toneheim folkehøgskole. I sommer, derimot, sto hun foran 700 mennesker på elektronikafestivalen Sonar i Barcelona og holdt fast publikum bare ved å vri sin egen stemme i alle tenkelige retninger. – Når jeg spiller solo, er alle lydene basert på min egen stemme. Jeg bruker den på en sånn måte som ikke akkurat forbindes med skjønnsang. – Som hvordan da? – Harking og skriking og hvesing. Og så piper jeg, sier Maja. – Ja? – Og hvisking og smatting og en del knirking. Ja, og så synger jeg nonsens på språk jeg ikke kan. Alle lyder jeg finner musikalsk interessante, sier Maja.
MAJA SOLVEIG KJELSTRUP Ratkje blir gjerne kalt en av Norges mest lovende komponister. Musikken hennes er framført i 40 land. Hun har fått den beste karakteren det er mulig å få på komposisjonsstudiet på Norges musikkhøgskole. Musikken hennes er spilt av Arve Tellefsen og en rekke andre framstående musikere. Men en lydmann som så Maja og kompanjongen hennes opptre bak et bord med masse ledninger, mente de hørtes ut som en syklubb fra helvete. Det er liten tvil om at Ratkje opererer innenfor det særere landskapet av samtidsmusikken. Og nå lurer fotografen på om det for eksempel hender at hun slår på kjeler. – Nei, nei. Jeg går ikke rundt og plinger på alt mulig, mumler Maja.Hun ser litt furten ut. Så innrømmer hun at hun har spilt på en del skrammel.- Men hvis jeg skal gidde å slå på noe, må det ha flere egenskaper enn å si pling, sier Maja. – Mer enn pling? – Ja, og bare ikke skriv at jeg driver med pling plong, vær så snill. Man kan bare ikke ufarliggjøre musikken på en så urteit måte, sier Maja, blidere nå, men med mørke øyne under masse mørkt hår. Nå for tida er hun uansett forskånet for både dem som sier pling plong og de som sier musikk, hun sitter for det meste inne i leiligheten sin i Oslo og komponerer et bestillingsverk for Radio France. Et stykke for orkester med henne selv som solist. Maja er en av få komponister i dag som også er utøvere.
«KUNSTEN Å SETTE SAMMEN eller framføre toner i en estetisk helhet av rytme, melodi og harmoni.» Det sier Bokmålsordboka om «musikk». Den er ikke helt enig med Maja. – Lyder er musikk hvis de er musikalsk intendert, forklarer Maja. – Eller hvis tilhøreren mener det er musikk. – Og lydene dine?- Jeg har en intensjon om å lage musikk. Selv om en vanlig P4-lytter kanskje ikke alltid oppfatter det sånn. De synes muligens også at titler som «All Men Are Pigs», «Det eneste jeg vet er at det ikke er en støvsuger» og «dictaphone jam» er rare. Titlene er fra tre av Majas ganske ulike prosjekter: Improkvartetten SPUNK, støyduoen Fe-mail, og soloprosjektet Maja Ratkje. – Ikke rammer, alltid ut av rammene, sier Maja, og veiver hendene utover, utover. – Eller, rammene må tøyes. Jeg mener: Alt er mulig. I utgangspunktet. Det er for mye tilbakeholdenhet og lydighet i musikken. Jeg vil gi folk et alternativ, det er et politisk statement, sier Maja og tar en pause, hun snakker ganske masse. – For eksempel er såkalt alternativ rock ofte utrolig mainstream. De banda både ser og høres overraskende like ut. – Hvorfor er det så viktig med noe annerledes? – Sånn at folk kan… tenke sjæl. I et demokratisk samfunn må det være alternativer, på alle felter. Det handler om ytringsfrihet. Hvordan leve et liv? Vi må skjønne at hele registeret kan brukes, mener Maja.
I UNGDOMMEN HADDE HUN ennå ikke oppdaget at musikk kunne tøye grenser, sprenge dem med dunder og brak. Hun var et mattehue fra Trondheim som godt kunne tenke seg å bli ingeniør. Moren er professor i kjemi, og den som først og fremst spilte var bestefaren, og han var bokser i tillegg. Men på slutten av videregående sa Maja til seg selv at hvis hun fikk lavere karakterer enn femmere på vitnemålet, så skulle hun ta det klassiske tenkeåret på folkehøyskole. Og vups, der fikk hun sannelig fire på nynorskeksamen og begynte på Toneheim, en musikkfolkehøyskole. Det var der Maja fant ut at det var morsommere å komponere enn å være karakterstreber. – Men man må være glad i systemer for å komponere, man må være litt nerd, sier Maja. Nå bruker hun realfagene til for eksempel spektralanalyser av bølgeformer. Det blir det musikk av. – Det er lyden, den rene lyden jeg er opptatt av. Ikke assosiasjonene eller den teatralske effekten. – Du er ute etter objektiv lyd? – Ja, he he. Det kan jo virke emosjonelt når jeg hyler og skriker. Men jeg jobber med å løsrive meg fra følelsene i lydene, hvis ikke hadde jeg ikke klart å forholde meg musikalsk til dem. Jeg hadde ikke klart å hviske, for så å skrike i neste sekund.
FOR HUN GJØR DET. Men hun er en av få kunstnere som ikke skriker om jantelov i Norge. Egentlig virker hun ganske fornøyd med publikummet her. Og stipendene. – Men Norge er ikke noe om å gjøre. Det er så lite marked likevel, sier Maja. Hun har medvirket på 39 plater verden rundt, bare siden nyttår har hun vært med på hele fem utgivelser. Og så farter hun verden rundt med sine to band eller soloprosjektet sitt. – Kjæresten min har kjøpt denne deilige, grønne teen i Kina, sier Maja, og knasker salte lakrisspikre innimellom slurkene. Kjæresten er musikeren Frode Haltli, og han har en underlig tendens til å spille Majas komposisjoner. – Du komponerer bare for folk du er glad i, eller? – He he. Nei da, men jeg lager gjerne musikk for folk jeg kjenner godt. Utøverne strekker seg lenger da, sier Maja. Kjæresten fikk Spellemannprisen for en av innspillingene med Majas musikk. Og på pokalhylla rett ovenfor det broderte fiolinbildet står også to andre priser. Arne Nordheim-prisen og en som heter Ars Electronica. – Ars Electronica satte jeg stor pris på, sier Maja. Så forteller hun at det er den mest prestisjetunge prisen for elektronisk musikk. – Og den er litt større enn Spellemannprisen, kan du si.