The Wire, issue 239: “(…)Maja SK Ratkje, the 30 year old prodigy whose Voice cd on Rune Grammofon introduced an amazing take on notions of the broken voice via her bruitist vocal poetics, often achieved via deft manipulations of a tape machine. Her Improv quarted Spunk are one of the cores around which she has built this awkwardly titled opera, more of a series of phantasy tableaux tracing the origin of utterance from creation of mankind to the sacrifice of Christ. It is, however, essential to consult the notes to know any of this, as the sense of narrative is difficult to detect in the actions depicted on stage.(…)” (Rob Young)
Opera Now magazine: “(…)However, the demands of Ratkje’s music – very much to the aural equivelent of an abstract painting – made conventional analysis of their ability more or less meaningless – the first aria for example degenerated from singing into a series of screams. One interesting aspect was that the musicians – all of whom were technically very accomplished – played both on and off stage and were, indeed, much more part of the action than in conventional opera. Disappointingly, the first part was very one paced – and a dreary pace it was, notwithstanding the two tango dancers. The second part was much more dynamic. One of the more interesting parts was based on a well-known Negro spiritual/jazz number and a subsequent section had a strong French café society influence. (…)”
[intlink id="3096" type="post"]No Title Performance and Sparkling Water [/intlink]
Dagens Nyheter 09.10.03: “Det er svårt att motstå en ny opera som sägs ha komponerats utifrån att genren kanske inte finns. En “spunk”-opera. Därför beger jeg mig till Oslos Ultimafestival, som nu pågår, och uruppförandet av Maja Ratkjes första opera. Ratkje är norsk musiks senaste stjärnskott, rustad med estetik eggad av “spunk” – det begrepp som Pippi Långstrump uppfinner när hon vill hitta något som hon inte är säker på att det finns. “No Title Performance and Sparkling Water” är tveklöst en yster skapelse, obändig och bara knappt möjlig att hålla kvar inom de sceniskt dramaturgiska ramar som givits den. Operan är baserad på den apokryfiska text som kallats “Maria Magdalenas evangelium”. Det har blivit ett hallucinogent skapelseäventyr om språk och sound, vokaler och konsonanter, Eva och Adam och om en svartsjuk Jesus som hellre vill dansa tango än att delta i den sista måltiden. Ett förlossningsskrik, en kontrabasists lek över strängarna och en hornist som spelar i ett akvarium tillhör höjdpunkterna, liksom en scen som skulle kunne liknas vid en acidremix av “Jesus Christ Superstar” – typ Golgata a go go. Styrkan hos Ratkje, som iscensättningen har svårt att matcha, är förmågan att driva det musikalska uttrycket mot den gräns där det når en extrempunkt – för att sedan upplösas i ett splitter av betydelser eller i ren bländing.” (Martin Nyström)
Svenska Dagbladet 9/10 2003: “(…)Kelgrisen framför andra i norskt musikliv just nu, Maja Ratkje rör sig friktionsfritt mellan noterad musik, improvisation och att själv verka som vokal- och performanceartist. Bredden imponerar. Välvilligt kan man också säga att hennes så kallade opera “No title performance and sparkling water” som uruppfördes under Ultima, är ett uttryck för denna gränslöshet. Samtidigt beskriver verket förvirringen som inträder när tabun är brutna och tiden kommit för orientering och återvinning bland stil- och genrespillrorna. Resultatet liknade en öppen workshop för skådespelare, musiker, regissör, scenograf och tonsättare. Verket är ett osjälvkritiskt collage eller en revy över människans tillblivelse och utveckling, kretsande kring moderskap, kvinnlighet, språk och makt. Det blir banalt, byggt på luddiga (och 1970-talsartade) föreställningar om ett slags allkonstverk; allt är relativiserat, allt är gott nog att ställas fram och vad som därutöver finns att säga lämnas till publiken att själv finna ut. I den meningen är verket inte bara misslyckad utan även feg konst. (…)” (Tony Lundman)
Dansk Musik Tidsskrift, Nummer 4, december 2003: “(…)Den på Ultima med spænding ventede, og derefter stærkt omdiskuterede opera af Maja Solveig Kjelstrup Ratkje: No Title Performance and Sparkling Water befinder sig i et frit åbent rum: hverken det kendte eller det helt ukendte. Spændingen skyldes, at Maja Ratkje nok er sin generations mest radikale komponist. Hun er født i 1973 i Trondhjem og afsluttede sine studier på Norges Musikkhøjskole i 2000 med topkarakter som den første komponist i musikhøjskolens historie; året inden havde hun modtaget Edvard-prisen og året efter modtog hun Arne Nordheim-prisen. Maja Ratkje nøjes ikke alene med komposition i den klassiske forstand, men har en praksis som improvisationsmusiker, sanger, Theremin-spiller, performer oa. som er knyttet tæt op til hendes komponerede værker. Hun har været aktiv i oprettelsen af og som performer i grupperne SPUNK og Fe-mail. Maja Ratkjes opera mangler nogle karakteristika, som ellers kendetegner operatraditionen: den har ingen fortælling, ingen hovedperson, intet hierarki, og der medvirker kun to klassisk trænede operasangere – al anden sang varetages af komponisten selv eller en fantastisk flot trænet og klanglig ekspressiv sangerinde med baggrund i norsk folkemusik: Unni Løvlid. Mangelen på handling gør operaen til en mellemform mellem opera og installation, man kan kalde genren opera tableau . Maja Ratkje har kaldt fænomenet mediadrama , hvad jeg finder problematisk, da drama oftest udspringer af fortælling. Eftersom der ingen handling findes, kan man ikke sige, at operaen er sammensat af scener i et dramaturgisk forløb. Snarere er der tale om tableauer – en statisk situation som et billede i et kunstgalleri (nogle af tableauerne har meget stærke billedmæssige udtryk). Der dvæles ved situationen, inden der blændes op for et nyt tableau. Det er sigende, at tableauerne delvis genfindes i operaens anden del, hvilket – efter min mening – er en stor svaghed ved forestillingen. Reprisekarakteren bliver tydelig og tilføjer desværre ikke afgørende nyt ud over den lille røde slikkepind, som publikum fik udleveret. De få medvirkende sangere betyder, at forestillingen i høj grad bygger på musikernes nærvær på scenen og deres kvaliteter som performere. Derudover medvirker to skuespillere og to professionelle tango-dansere, som udfolder deres sensuelt autentiske tango i et langt afsluttende tableau efter den skærende avantgardelyd, slapstick farce og en ‘plat’ hybrid af gospel- og markedsmusik. Kan så forskelligartede kulturelle og æstetiske udsagn koeksistere? Mit svar er: ja, men et ja, der er betinget af, at værket udspringer af en etableret praksis hos de medvirkende, komponisten selv og Point-musikerne. De vover sig ud i alt: fra en 1. maj turné på Oslos ‘brune’ værtshuse (med undertegnede som fane-svinger!) til en rædselsvækkende performance (en Mahlersk, dobbeltbundet udklang!), hvor de gradvis nedbrød deres instrumenter med diverse redskaber: bidetang, økse etc., insisterende på at spille på, hvad der var tilbage, og efterfølgende blev præsenteret for en regning for ødelagte gulve på Henie-Ostad museet. Men, forestillingen er utænkelig som værk skrevet i fx dansk kontekst: det danske attituderelativistiske arvegods fra 60erne vil ikke kunne godtage så direkte udtryk, det skal man til de mediterrane lande for at kunne! Det er synd for os protestantiske asketer, at vi må tage afstand fra kopulerende bevægelser på videoen, der akkompagnerer voldtægten af Evas og hendes selvopsplitning. Det er for meget – siger vi – og det samme, de religiøse nordmænd. Måske vi skulle se lidt på vore hang-ups? (…)Den vilde forfatterindes spørgsmål klinger stadigvæk i mit øre: hvis vi intet risikerer, hvorledes opnår vi da noget? Er vor sikkerhed vigtigere end et eventyr? Skal Maja Ratkje skrive en ‘rigtig’ opera, med fødderne plantet i den sikre grund af kvælende sikre kvalitetskriterier? Hvorfor balancere på egg’en og risikere nedstyrtningen? Overlever kunsten sin egen borgerliggørelse? Tror vi på vort projekt uden lumre overlæg om succes?” (Ivar Frounberg)
Ballade 03.10.2003: “Uten tittel, men med overbevisning. Maja S. K. Ratkjes opera “No Title Performance and Sparkling Water”, som hadde premiere på Henie Onstad kunstsenter i går, kaster seg ut fra stor høyde, og det er først og fremst ment som et kompliment. Alle konvensjoner kastes på båten, men denne forestillingen bruker ikke tid på å demonstrere, den snurrer i gang et univers og en energi som er fullstendig dens egen, den stoler rett og slett på seg selv. Denne selvtilliten, sammen med glimrende musikere som aldri lener seg tilbake, bærer “No Title” gjennom de partiene som er litt sprikende og snublende. (…)De fineste øyeblikkene oppstår når musikerne, som uten unntak overbeviser, får tid til å utfolde seg, både alene og i ensemble. Kontrabassistens undrende lille syngende kontrapunkt med instrumentet sitt hvor trommekølle/vokaler og bue/konsonanter vekselvis ble satt opp mot hverandre, var en enkel, men effektiv og poetisk introduksjon til grunnelementene i det musikalske materialet, som oversetter tekstens fortelling om at vokaler representerer det åndelige og konsonanter det materielle, til en musikalsk kontrast mellom klanglige og perkussive elementer. Folkesanger Unni Løvlid åpnet showet i den andre enden av uttrykksskalaen med en solo som endte i lysgudinnen Sofias lange fødselsskrik når hun setter Yaltabaoth, en destruktiv skapning, til verden. Skriket var så ekstremt at det kunne blitt parodisk, men det ble fremført med en kompromissløshet som gjorde at troverdigheten holdt hele veien. (…)De lengre musikalske tuttipartiene låt også fascinerende av cabaret, av Kagel på speed, eller om man vil av rufsete Berio-Folk Songs blandet opp med vannlyder og elektronikk, men med et underliggende solid musikalsk håndverk som klarer å leke med materialet på en måte som er fullstendig respektløs i positiv forstand, samtidig som den forteller at komponisten vet at også det å sitere har en historie. (…)De tre kunstnerne har lykkes i sitt ønske om å lage en antitese til operaens tradisjonelle narrativitet og hierarkiske oppbygning av deler. Det er utrolig befriende å slippe å få den didaktiske Store Fortellingen tredd nedover hodet. Samtidig er det interessant å se hvordan fortellingen kanskje er tilstede likevel, i det lille formatet. I denne operaens pluralistiske og litt forvirrende univers hvor mange elementer er likestilte og kjemper om oppmerksomheten, blir det i større grad de individuelle prestasjonene, enten i musikken, videoen, scenografien eller tekstlesningen, som avgjør hvor man som publikum legger konsentrasjonen. Og i noen tilfeller i går kunne jeg faktisk ikke velge fritt, jeg ble hentet inn fra eklektismen av noe som skilte seg ut, av en musikalsk frase eller en bevegelse i et bilde, fordi den uttrykte noe, hadde noe å fortelle meg og ikke bare noe å vise meg.” (Hild Borchgrevink)
Kulturnytt NRK P2 03.10.03: “Forvrengt Wagner. Det åpner med skapelsen som en mors skrik på fødestuen, – intet mindre. Og så følger ytterligere tretten scener med en ikke særlig engasjerende historie. Den er hentet fra de såkalte gnostiske skrifter, gamle visdomskrifter fra 300-tallet og beslektet med evangeliene i Det nye testamentet. Maja Ratka velger originale instrumenter – her i en annen forestilling. Komponisten Maja Ratkje sier i sin programerklæring at hun vil ta et oppgjør med den tradisjonelle, fortellende operaformen. Men samtidig bruker hun veldig mye tekst, både snakket og sunget, og da er det ikke nok å vri og vrenge på språk og kroppsspråk i en nærmest proklamerende, surrealistisk stil. Det er heller ikke nok med en bevisst statisk stil der samme musikalske materiale blir stående altfor lenge etter min smak uten at det skjer noe. Det er sikkert et bevisst oppgjør med tradisjonell operas behov for framdrift. Men det spørs om det ikke er ganske naturstridig å kjempe mot publikums lyst til at det skal skje noe på scenen. Historien om skapelsen og lysgudinnen, livets vann, Adam og Eva, Jesus og Maria Magdalena blir nesten som en Wagnersk mytologi og minst like langsom, en slags forvrengt Wagner. Samtidig er det trekk fra den moderne operakomponisten Kagel og hans burleske musikkteater. Ca. tjue medvirkende på scenen med sang, dans og instrumentarium og med komponisten selv ved miksebordet gjør en flott og profesjonell jobb i det materialet de har. Men hvorfor bruke et slikt materiale til å motarbeide operatradisjonen og skape en anti-opera der så mange av scenene bare blir langtrukne? For Maja Ratkje kan når hun vil, selv om hun vil for sjelden. I flere partier, særlig mot slutten, bygger hun opp sang og orkester med sikker hånd, enten det er hennes egne suggererende samtidsklanger eller Fellini-inspirert sirkusmusikk.” (Torkil Baden)
Klassekampen/www.tritonus.nu 2003: “Opera utan förankring. Ett av huvudnumren på årets Ultimafestival i Oslo är Maja Ratkjes nyskrivna opera No Title Performance and Sparkling Water. Med sin bakgrund i fri improvisationsmusik känns operaverket som en stor utmaning, kanske alltför stor, menar Magnus Andersson som finner hela projektet problematiskt och inte helt lyckat. (…) ”Jeg startet arbeidet med musikken uten å forholde meg til opera som hverken form eller begrep.” Men en intelligent komponist som Ratkje burde skjønne historieløsheten i en slik uttalelse. Å benekte hele historien er i høyeste grad å bejae den, fordi kun gjennom å vite i detalj hva historien er, er det mulig å gjøre opprør mot den. At istedenfor prøve å skape ’noe annet’ er et vanskelig, for å ikke si dødfødt prosjekt, fordi musikken krever referanserammer. (…) Å forkaste eller å revolusjonere en sjanger krever nitidig kjennskap til den samme. Når Ratkje uttalt i Aftenpostens aftenutgave at hun kun hadde vært i operaen en gang for å se en operaforestilling, kan vi spørre oss om hun virkelig er den rette til å omskape operaen. Pierre Boulez sa en gang at: hvis du glemmer historien, kan du være sikker på at historien vil glemme deg. La oss håpe at dette ikke var det siste vi hørte fra den ellers så glimrende komponisten Maja Ratkje.” (Magnus Andersson)
VG 03.10.03: “Komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har blandet freidig fra diverse musikalske stilarter, hyret skuespillere og sangere fra forskjellige leirer, gitt musikerne sceniske roller og latt scenografi, videokunst og tekst få en minst like vesentlig rolle for helheten som musikken. Det gir på sitt beste en spennende miks av mange sjikt, i svakere øyeblikk blir det flatt og sprikende. (…)”No title…” kan muligens bli stående som en anti-opera typisk for ironigenerasjonen. Men samtidig som den liksom bukter og vrir seg unna konvensjonene, er den helt typisk for sin genre: De sterkeste øyeblikkene oppstår når en stemme dominerer, som i Unni Løvlids folkesangaktige og vakkert og rått vrælende åpning. (…)I all sin annerledeshet gjør Maja Ratkje egentlig som komponister har gjort til alle tider: prøver å samenfatte det beste av seg – og sine yndligssamarbeidspartnere – i en musikkdramatisk helhet. hun er allsidig både som vokalist og komponist, improvisatorisk, idérik og full av trøkk. Alt dette speiles i beste forstand i “No title…”. Forestillingen kunne med fordel vært strammet opp både sånn og slik, men alt ved den som er modig og frodig gleder likevel mest, på terskelen til en ny samtidsmusikkfestival i hovedstaden.” (Astrid Kvalbein)
Dagsavisen 04.10.03: “Den sprikende røde ballen. (…)Et ord jeg ikke har sett er ‘kabaret’, som for meg synes å være helt dekkende. En tekst er utgangspunkt for en forestilling med en salig blanding musikk, gags og en viss mengde provokasjon i en eller annen retning – dette er helt i den gamle mellomkrigskabaretens ånd. Musikken og innfallene er kanskje villere her, og temaene – åndelighet og sex (med Jesus?) – er med 68-ersk enn berlinsk. Og det hele lukter sterkt av avantgarde happenings fra 60-tallet. Ikke noe galt med det, men det virker bare ikke så nytt. Det skjer masse underholdende i løpet av de par timene No Title varer. Mange deilige, larmete massescener, mange spenstige regimessige og scenografiske grep og en del fine, intime øyeblikk gjør at det langt fra blir kjedelig. Tre skuespillere sørger for en god del humor, og musikerne fra Poing og Spunk gjøgler jevnt godt når de ikke spiller. Den nesten stillestående vannhornscenen ble et høydepunkt, og et par av innslagene med sangere unni Løvlid gjorde sterkest inntrykk musikalsk. Men det spriker for mye, og blir for langt og fragmentarisk. Jeg savnet spesielt en sensualitet eller “åndelig kroppslighet” når teksten dreide seg så mye om sex – ikke i pornografisk retning, bare en antydning av spenning mellom de scenisk deltakende. Tangoparet og den stumme langhårede ble de mest dristige innslagene. Tenorens eneste forståelige ord var “Do you desire to be filled?”. Spørsmålet kan besvares med “ja, fyll meg med litt mer mening og litt mindre bråk!” (Håkon Heggstad)
Adresseavisen 04.10.03: “(…)Urframføringer av norske operaer er jo ikke hverdagskost. Dette er riktignok ingen opera i tradisjonell forstand og heller ikke noe forsøk på det; Ratkje har snarere ønsket å gjøre et oppgjør med den tradisjonelle operaformen. Her er det ingen klar fortelling fra start til mål. (…)Verket er voldsomt på flere måter. Musikken spenner fra det ekspressive og tidvis støyende til det lavmælte, vakre og nesten sentimentale. Det kan være kraftig krutt å få på øret, og kontrastene er store hele veien. Imellom ytterlighetene ligger både tango, ironisering over alt fra gla’kristen-pop til folkemusikkinspirerte partier med folkesangeren Unni Løvlid. Det er mye som skal med og mye å oppfatte, både musikalsk, tekstlig og visuelt. Det gjør også at enkelte partier fungerer utmerket, andre sånn passe. Helhetsinntrykket man sitter igjen med etterpå blir dermed også delt. Det kan noen ganger være vanskelig å forholde seg til en form der man ser man skjønner ideen, men fremdeles ikke klarer å reagere på den måten ideen intenderer. (…)Jeg skulle så inderlig gjerne skrevet en aldeles panegyrisk omtale av dette verket, det har både Ratkje og de andre involverte fortjent. Dette er jo en kjempesatsing med flere års arbeid bak. Og enkelte partier og scener skryter jeg gjerne hemningsløst av. Spesielt mot slutten av andre akt blir musikken uhyre raffinert. Og der sitter også totalinntrykket – enkeltingrediensene fungerer tidvis utmerket og deler av verket er dermed både gripende og spennende. Men helheten blir for ujevn. Jeg håper Ratkje vil holde seg til et litt enklere og mer oversiktlitg konsept ved neste musikkdramatiske korsvei. Hvis hun rendyrker det beste herfra og bruker det i et mindre format, kan det fungere optimalt!” (Tori Skrede)
