Om No Title Performance and Sparkling Water til Ultimas program (NO)

– Repetitør!? spør Maja Solveig Kjelstrup Ratkje inn i telefonen som ringer mens vi snakker. – Nei, nei! Det trenger vi ikke. Hun legger på og ler litt. – Hvordan skulle man laget en pianoreduksjon av dette stykket? Skrapelyder med kontrabassbue…

2. oktober urfremføres Maja Ratkjes første opera, No Title Performance and Sparkling Water, bygget på to tusen år gamle apokryfe tekster, blant annet deler av det man mener er Maria Magdalenas evangelium.

Hun er ikke helt sikker på om det er en opera.
– Jeg ville det skulle være annerledes enn tradisjonell ny opera. Jeg synes det er veldig merkelig å skrive opera i vår tid uten å gjøre noe med den gamle formen. Folk som står helt alvorlige og synger “sooooola skinner uteeeeee” – man kan ikke gjøre slikt idag uten at det låter ironisk. Det finnes mye flinkhet i samtidsopera, det er så mye tilbakeholdt perfek-sjon. Det er kanskje derfor jeg måtte ha med SPUNK som musikere. Jeg trenger den friheten, lekenheten og selvfølgeligheten som SPUNK forholder seg til improvisasjon med. Vi tenker ikke på improvisasjon som noe sensasjonelt, men som en helt naturlig måte å jobbe på.

For tre år siden møttes Ratkje og regissøren Siw Merethe Mikalsen. Omtrent samtidig fikk Ratkje en tekst av en kollega, som mente den kunne være noe for henne. Teksten var en engelsk oversettelse av The Nag Hammadi Library, en samling religiøse skrifter som ble oversatt til koptisk og gravd ned i en hule. Sveitseren Plinio Bachmann har redigert tekstene til operaen fra en engelsk over-settelse.
– Vi har vært en slags arbeidsgruppe, Siv Merethe, Plinio og jeg, vi har vært sammen om å velge ut og sette sammen tekster. Jeg tror et så grundig samarbeid helt fra starten av et prosjekt er ganske unikt. Først nå mot slutten har vi jobbet hver for oss, når hver enkelt skulle inn med sin ekspertise.

Det første utgangspunktet komponist og regissør hadde, var en tanke om totalteater.
– Det å spille et instrument er også noe veldig visuelt som ofte blir gjemt bort i en orkestergrav. I denne forestillingen
er musikerne med-skapere. Improvisasjon er en viktig del av dette prosjektet. Jeg ser meg selv som den som er ansvarlig for hva som foregår musikalsk, men jeg er ikke noen allvitende kontrollør.

Operaen er skrevet for trioen POING (saksofon, kontrabass, akkordion), improvisasjonsensemblet SPUNK hvor Ratkje selv er medlem, slagverkerne Cathrine Nyheim og Knut Aalefjær, folkesangeren Unni Løvlid og to klassiske sangere, en mezzosopran og en tenor. Musikken er skrevet sammen med og med tanke på akkurat de musikerne som er med.
– Det ville bli ganske vanskelig å gjøre en versjon med noen andre, sier komponisten. Jeg har valgt disse musikerne fordi det er mennesker jeg kjenner og stoler veldig på. I perioder har jeg vært livredd, ler hun.
– Jeg vet jo ikke hvordan dette vil bli til slutt. Men den måten å jobbe på er også et resultat av min erfaring som aktiv musiker, det med å gi musikerne tillit, slippe dem. Så deltar jeg selv litt som musiker også, eller som en slags kapellmester med elektroniske duppeditter.

Maja Ratkje er komponist, vokalist, improvisator og støymusiker. Det er ikke alltid like lett for utenforstående å henge med i svingene. Tidligere følte hun et press på seg for å velge, avgrense, fokusere. Bestemme seg.
– Nå ser jeg at alt egentlig handler om det samme selv om det kanskje virker litt rotete for utenforstående, sier hun. Da vi møtes, kommer hun rett fra turné med Fe-mail, støyduoen hun har sammen med Hild Sofie Tafjord. Men tilbake til operaen.
– Operaprosjektet sammenfatter på en måte alt jeg har holdt på med både som utøver og komponist. Jeg bruker alt jeg kan, improvisasjon, komposisjon, vokal, elektronikk. Musikken blir veldig maksimalistisk!
Forestillingen inneholder også mye tekst, som leses av skuespillere. – Egentlig er det nesten mer et melodrama enn en opera, sier Ratkje. – Melodramaet som genre er nesten helt forsvunnet idag.

Tidligere har Ratkje skrevet for instrumenter og skuespiller og skrevet scenemusikk til Ibsens Gengangere. Men No Title Performance and Sparkling Water er vel så inspirert av soloalbumet Voice hun gav ut i fjor i samarbeid med duoen Jazzkammer.
– Jeg bruker selv hele spekteret mellom sang og tale og andre stemmelyder. Kveder Unni Løvlid blir et slags bindeledd i sånn forstand. Men når jeg bruker en klassisk tenor, så blir det nesten objektplassering. Tenoren er der som musikalsk referanse til den historiske operatradisjonen.
– Men har du ikke av og til behov for noen avgrensninger, i forhold til å skape musikalsk form, lurer jeg.
– Jo. I operaen er tekst-materialet formgivende. På Voice var det stemmen min.
– Instrumentarium og tekst er sånn sett ganske store territorier, globale som musikalske avgrensninger?
– Ja, sier Ratkje. – Jeg vil gjerne at det skal være slike globale temaer, at det skal finnes et tydelig fundament. Musikken min skal ikke bare være veldig bearbeidet materiale, det skal ligge en fortelling under. Grensene er på en måte mer konseptuelle enn materielle. Jeg er fascinert av Milan Kundera, blant annet, av hvordan han skaper sammenheng mellom forskjellige deler og forskjellige steder i en lang fortelling, sammenhenger på kryss og tvers av tid, uten at sammenhengen er kronologisk. Jeg vil gjerne fortelle, men jeg vil ikke fortelle eventyr rett frem fra begynnelse til slutt. Det skal ikke være noen pådyttet mening, men samtidig må det være en underliggende semantikk, en dialektikk.

No Title Performance and Sparkling Water har ikke noen sammenhengende narrativ linje fra begynnelse til slutt. Det er mer som tablå-teater, ifølge opphavskvinnen. Men handlingen begynner i det åndelige og beveger seg til det verdslige. Det er til dels oversatt musikalsk med at det gradvis skjer en bevegelse fra veldig abstrakt musikk til musikk med tydelige referanser til etablerte stilarter ettersom karakterene går fra det eteriske til det jordisk konkrete. Et sted i tekstene står det en lang remse med vokaler som det står at man skal fremsi hvis man vil påkalle eller komme i kontakt med den åndelige dimensjonen. Det står virkelig slik, ooaaiiiiioooeeaaaaa, og videre om hvordan vokaler er ånd og konsonanter er jord. Hos oss er vokaler blitt toner og akkorder, konsonanter er perkussive lyder og rytmiske referanser. Slagverk, lyder fra vår verden –støy, elektronikk, vann, operahistoriske referanser. Det begynner med Sofia, visdommens gudinne. Så kommer Adam og Eva, og de blir etter en stund til Jesus og Maria Magdalena.
– Jesus er det litt synd på, forteller Ratkje. – Det er ingen andre enn Maria Magdalena som forstår hva han sier.
– For meg har dette prosjektet også et feministisk innhold, det er feministisk historie. Men jeg er litt redd for å si det, for det kan bli misforstått. Tekstene gir en kvinnelig versjon av det guddommelige, men poenget er ikke å rive ned den mannlige versjonen av historien, men å komplettere den med et kvinneperspektiv som har gått tapt i den versjonen av kristendommen som ligger til grunn for vår vestlige sivilisasjon.
Det er bare den kvinnelige delen av Gud, Sofia, som får en karakter i operaen, den mannlige er jo så godt dokumentert allerede, vi kjenner jo historien i den formen den alltid er blitt fortalt.

I Nag Hammadi-tekstene beskrives Maria Magdalena som filosof, ikke som hore. Men samtidig står det om hvordan visdommens gudinne, Sofia, føder et avkom som kun er av henne selv. Dette barnet blir en ond og stygg skapning. – Så det går ikke bra når kvinnene skal ordne opp helt alene heller, sier Ratkje. – I en annen apokryf tekst står det også om at Jesus og Maria Magdalena kysser hverandre. Det er tradisjonelt blitt tolket veldig fatalt og avvist som feil. Men det kan jo også leses som et bilde på den åndelige fortroligheten som var mellom dem. Poenget er hele tiden å få frem en balanse mellom det mannlige og det kvinnelige, en balanse som har vært utestengt fra fortellingen om det guddommelige. I operaen manifesteres dette med bruk av tangoelementer, hvor denne balansen eller dialogen mellom mann og kvinne er veldig til stede.

Et annet viktig element i Maja Ratkjes opera er vannet. – Vannet er mange ganger det stedet hvor det åndelige og denne verden møtes. Vann er et filter som underverdenen viser seg for oss gjennom. Det var faktisk folkemusiker Unni som minte meg på det, sier Ratkje. – Tenk hvor mange eksempler som finnes i norsk tradisjon – Nøkken, Fossegrimen. Vann binder sammen, det er en slags historiefortelling som henger sammen og fører fra et sted til et annet. Samtidig har vannet det foranderlige, det med at du aldri kan stige ned i samme elv to ganger. På den måten er vannet både horisontalt og vertikalt i tid. Noe av det første jeg ville var å lage en undervanns-opera, og Siw Merethe ville projisere video på vann. Deler av Nag Hammadi er altså et kvinnelig evangelium, Maria Magdalenas. Etter at Jesus er drept, oppsøker Maria Magdalena disiplene for å fortelle dem ting som Jesus fortalte bare til henne, mens han levde. – Den delen hvor det står hva hun forteller, er dessverre gått tapt, men vi fyller den ut på andre måter, sier Maja Ratkje. Men det står at disiplene reagerte med vantro og avsky på det hun fortalte.

Tekstfragmentet slutter med at Maria sier til dem at hun ikke kan bestemme hvordan de skal reagere, men at hun forteller dem det Jesus fortalte, og så må de selv forstå og tolke hva det innebærer. – Vi gjør kanskje litt det samme overfor publikum mot slutten av operaen, sier Ratkje. – Vi sier at nå har vi gitt dere en annen versjon av historien. Den er her, og så må dere selv finne ut hva det betyr for dere, hva dere vil gjøre med den.

Hild Borchgrevink 2003

This entry was posted in Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *