Mildt pust i lydstorm (NO)

Hun skremmer vettet av folk rett som det er. Med vilje og uten dårlig samvittighet. Maja Ratkjes musikk er ikke for sarte sjeler.
Foto: Skjalg Ekeland, tekst: Trude Løtvedt

Studvest, 20.11.2002

Majamagi

Maja Ratkje (29) ville eigentleg bli kvantefysikar. Men det var før ho oppdaga samtidsmusikken. No er Maja ein anerkjend komponist og ekstremvokalist. Musikken hennar er oppført i 40 land og har motteke ei rekkje prisar. I helga opptredde ho i Bergen under samtidsmusikkfestivalen Autunnale saman med lydpoeten Jaap Blonk.

Det er søndag morgen på kafé Retro på Klosteret. Maja ser uforskammet fresh ut. Hun drikker cappuccino og smaker på begrepet «ung og fremadstormende komponist og musiker». Denne betegnelsen har fulgt henne en stund nå.
– Det høres fælt ut. Som en rambo som meier ned folk, ha ha ha. Det høres rastløst ut også. Og så må man være så flink! Jeg vil heller være en troverdig musiker og komponist, konkluderer Maja. Majas latter er trillende og smittsom. De som tror at alle komponister er alvorlige, eldre menn med stramme rynker i panna må tro om igjen. De har i alle fall ikke møtt Maja Ratkje.

Lyd nonstop
Maja blir 29 år i desember. Musikken hennes er fremført i nærmere 40 land. Hun har deltatt på en mengde festivaler både hjemme og ute. Vunnet flere priser. Maja opererer i en musikalsk oase av samtidsmusikk, støy, elektronika, fri-jazz, avantgarde-rock og improvisasjon. Både som komponist og utøvende musiker. Maja skaper sitt eget surrealistiske lydunivers med stemmen sin, og spiller ellers på det hun måtte finne av jernbaneskinner, vekkerklokker, radioer og elektrikerrør. Lydnivået går fra det sarteste sarte til det noen vil kalle direkte bråk. Og hun elsker lyden av språk. Maja snakkesynger på russisk og japansk, uten å kunne et ord russisk eller japansk. Og hun har oppdaget at trøndersk blir til kinesisk hvis hun snakker i fistel. I hele høst har hun vært på utenlandsturné med gruppene Spunk og Fe-Mail. I forrige uke kom hennes første soloalbum «Voice» i handelen. Og hvorfor hun er i Bergen nå? Fordi hun har deltatt på samtidsmusikkfestivalen Autunnale, sammen med lydpoeten Jaap Blonk, som hun også har turnert med. Hjelpes.
– Men hvordan får du tid til alt dette da?
– Jeg jobber hele tiden, har nesten aldri ferie. Men det er jo dette jeg vil. I morgen skal jeg til Trondheim, så til Helsinki, så til Innsbrück, og så til Trondheim igjen. Fra 9. desember skal jeg faktisk være hjemme i Oslo i to uker, ler Maja. Hun virker ikke stresset i det hele tatt. Maja er en stillfarende jente, smilende og sympatisk av vesen. At hun har en stemmeprakt som overgår det meste i styrke og ytterlighet skulle en ikke tro.

Én kvantefysiker mindre
Egentlig er Maja ekte trønderjente. Til Trondheim kommer hun innimellom for å undervise i komposisjon ved Musikkonservatoriet.
– Begynte du tidlig med musikk?
– Jeg har sunget og spilt fiolin siden jeg var liten. Farfar var fiolinist og norgesmester i boksing, på én gang, ha ha ha. Fra ham fikk jeg mye musikalsk inspirasjon. Men musikken var aldri noe mer enn en hobby. Det var utenkelig. Da hun gikk på gymnaset hadde hun lyst til å bli kvantefysiker. Nærmest ved en tilfeldighet begynte Maja på musikk ved Toneheim Folkehøgskole. Dermed var det gjort. Musikken gav henne et kjempekick. Her spilte hun i jazzband og dannet grunnlaget for det som etter hvert skulle bli hennes helt særegne stil.
– Valget var så sterkt. Som 19-20-åring begynte jeg plutselig å skjønne hva jeg ville, jeg så andre muligheter i samtidsmusikk og improvisasjon enn i de tradisjonelle musikkformene. Jeg brøt med forventninger andre hadde til meg. Fant ut at jeg bestemmer faktisk selv! Hvorfor skal jeg bli formet? Men jeg hadde jo ikke gått musikklinje eller noe, så jeg hadde veldig mye å ta igjen på kort tid. Kunne jo ingenting.

Alene
Året etter kom Maja inn på komposisjon ved Norges Musikkhøgskole i Oslo. Her gikk hun i fem år, som eneste jente i klassen.
– Jeg var litt outsider på skolen, siden jeg ikke hadde en så streit og klassisk bakgrunn som de andre. Valgte jazzsang og skilte meg veldig ut. Jeg brukte mye tid på å finne ut hvor jeg hørte til, minnes Maja.
– Hvordan er det egentlig å være jente i et så mannsdominert miljø?
– Jeg hadde jo ikke noe valg da. Men det skulle gjerne vært flere jenter på komposisjon. Jeg ble liksom aldri en av gutta. Men det har gått fint. Jeg tenker bare på det av og til, og føler meg litt ensom og lei meg. Alle lærerne er jo også menn. Det tok noen år før selvtilliten kom. Maja er ikke uttalt feminist, men vil gjerne stå som eksempel, reklamere høyt og tydelig, som rollemodell.
– Selv har jeg manglet rollemodeller. Det skulle jeg gjerne hatt, så hadde jeg kanskje kommet på tanken å bli komponist litt før! Som liten jente kan man ikke forestille seg å bli komponist. Komponister er gamle menn med skjegg, ikke sant. Ting hadde nok vært annerledes hvis jeg hadde møtt komponister i levende live tidligere, og i beste fall en dame. I fjor fikk Maja den prestisjetunge Arne Nordheims komponistpris, som førstemann noensinne.
– Den prisen var veldig viktig for meg, det var en stor anerkjennelse av det jeg gjør i Norge, som er litt utenfor det vanlige. Da trodde jeg på det selv også. Prisene som jeg fikk tre-fire år før var nesten en belastning for meg, jeg hadde ikke den selvtilliten som skulle til for å takle det. Jeg greide ikke å levere noe på en lang stund etterpå, og måtte bygge opp ny selvtillit. Nå står jeg veldig støtt i det jeg gjør og de valg jeg tar, siden jeg har fått en slags status som komponist. Jeg vet at jeg kan nå, det er ikke noe stress mer. Nå er jeg mest redd for at folk ikke tør å si i fra og kritisere det jeg gjør, fordi jeg ser ut som en sart liten jente.

Politiske kroppslyder
Maja har dådyrøyne, og vi mistenker henne for å sjarmere gutta i senk. Samtidig er hun tøff, råtøff . Maja provoserer med musikken sin. På konserten med Jaap Blonk laget hun gurglende lyder med strupen og hylte som en stukken gris. Hun tøyer grensene for hva som er akseptert innenfor en kunstnerisk ramme. Hun vil at folk skal oppleve virkeligheten på en ny måte. For Maja blir musikken en indirekte politisk ytring. Ikke fordi den har et politisk budskap, men fordi den er en opposisjon til det såkalt normale. Maja synes det normale er kjedelig, og hun synes det er umoralsk å ikke prøve å bryte med konformitetene.
– Musikken min er veldig personlig, den er hele meg. Det er kjempekrevende, anstrengende, og ingenting går av seg selv. Men gleden blir så stor når man får det til! Det er dette som driver meg framover. Maja er et sterkt politisk, rødt menneske. Hun har en fortid i Natur og Ungdom. Som ung og sint satt hun og demonstrerte i et vegkryss i stedet for å ta engelskeksamen. Maja er dønn ærlig mot seg selv. Hun har ikke samvittighet til å gjøre noe mot sin egen overbevisning. Hun har ikke tv og ikke bil, og tar sterkt avstand fra det hun mener er kommersialisering av menneskeliv i dagens samfunn. Noen holdninger må man ha, synes hun.
– Jeg kan jo se at det engasjementet jeg hadde tidligere har en sammenheng med det jeg gjør nå. Det er på en måte den samme energien og idealismen som får nye former. Viljen og drivkraften har vært der hele tiden. Maja må passe seg så hun ikke blir kunstnerpolitiker. Hun mener veldig mye om det aller meste, ikke minst om kunstneres kår i et altfor byråkratisk Norge. Hun hater papirarbeid og søknadspapirer. Og hun synes det er noe dritt å måtte være sin egen PR-sjef, og profilere og selge seg selv. Late som hun er verdensmester. For dit kommer man jo aldri, mener hun.
– Er du nervøs før konsertene dine?
– Bestandig! Forferdelig, fryktelig nervøs! Jeg bekymrer meg for alt som kan gå galt. Maja ler så tårene triller. Hun synes det er sprøtt at hun faktisk har det så fælt så ofte, helt frivillig. Når hun har store prosjekter på gang kan hun gå nærmest søvnløs i flere uker.
– Men så er det jo så deilig de gangene det går bra da. Da er det verdt alt, smiler Maja.

Scroll to Top