Kødder’u med klassisk? (NO)

PULS:

Gårsdagens konsert på Blå var en underlig blanding av musikksjangre de fleste ikke har tenkt på å blande, men det både kan og skal de – spør du meg.

Sangerne Hildegunn Coucheron og Bente Eggum åpnet showet sammen med pianist Emma Rowena, og lystig, klassisk sang, det var fint. Sammen er de Opera I Tiden. Musikerne hadde teknikk og stemme på plass og en masse energi i fremføringen.

Men det var først da Maja Ratkje og Hild Sofie Tafjord entret scenen med sine bokser, knapper og ledninger at dette ble virkelig spennende. “What Can We Poor Females Do?” spurte de i en lystig og lett sang som lett kunne blitt bare lystig og lett og ufarlig. Med fe-mail i kompet ble det en mørk, farlig, heksesang; herlig og frekk.

Støy som det ble presentert i denne sammenhengen er stemningsskapende, vakkert, stygt og uttrykksfullt. Men ikke alt fe-mail gjorde må defineres som støy slik man ofte definerer støy, som uregelmessige svingninger – det motsatte av musikk. I de partiene hvor fe-mail fikk slippe til alene fikk vi også eksempler på hvordan støy og lyder kan komponeres og improviseres sammen på en intelligent måte – med dynamisk oppbygging og spenning.

Ved å bruke støy og lyder ble de dramatiske operaariene de tok for seg enda mer dramatiske, som for eksempel Bizets “Habanera”. Plutselig sto dramatikken i musikken frem mye tydeligere enn når arien fremføres tradisjonelt.

Motsatt ble det da de fremførte mer lystig musikk. Da tok de i bruk humor som forsterkende virkemiddel.

Svært viktig i en sånn sammenheng, er kommunikasjonen, åpenhet og respekt for hverandre. Slik det opplevdes for meg var alt dette tilstede i fullt monn. At disse to gruppene ikke hadde fått så mye tid til å øve i forkant av konserten forsøkte ingen å legge skjul på.

Å sette sammen disse to sjangrene er å føre to ytterpunkter sammen. Klassisk musikk er ferdig komponert, og de fleste har en klar forventning om hvordan sjangeren skal fremføres. Støymusikken har ikke i samme grad et forventningspress i forhold til fremføring og rammer – den er friere.

I det visuelle er de også svært ulike. Mens fe-mail satt bak sitt utstyr og ikke hadde mulighet til å henvende seg så mye ut mot publikum, var Opera I Tiden svært gode på det kommunikative. Sånn sett utfyller de hverandre perfekt.

Hva som kan skje med denne konstellasjonen hvis de jobber mer sammen kan man jo bare fantasere om, jeg har i hvertfall lyst til å være der når de holder konsert.

Ann Iren Ødeby

This entry was posted in Other concerts and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *