Adresseavisen:
Komponisten Maja Ratkje (28) har brukt en brødrister som instrument, men er lei av å bli stemplet som en særing. Nå kommer hun til hjembyen Trondheim og NTNU.
Publisert 06.02.2002
FIRE HØYTTALERE? – Ja, saksofon, fire høyttalere og elektronikk, gjentar Maja.
– Fire høytalere? – Ja, det kommer lyd ut fra de da, ikke sant, sier hun lettere indignert over det idiotiske spørsmålet. – Det er lyd både på baksiden, mellom og på siden av høyttalere, forklarer hun.
– Åhh, sier jeg og forstår omsider sammenhengen med å inkludere fire høyttalere på linje med de andre instrumentene. Maja er lei av journalister. De som er uvitende om hennes form for musikk, vel og merke, og de er det altfor mange av her i landet, synes hun. Maja bor i Oslo og har hele 13 plateutgivelser å vise til, men hun har nesten ikke fått anmeldt en eneste konsert i Norge. Hun må til utlandet for å finne sine CD-plater i hyllene. – Det er prisen jeg må betale for å være så sta, og bare skal gjøre mine egne ting. Men jeg er lei av å bli stemplet som en særing. Når jeg får spørsmål om hvordan det føles å være kvinnelig komponist, da må jeg bare le. For meg har det aldri vært en problemstilling at jeg er jente, sier hun og tar hånden gjennom det mørke, lange håret. Og hoster. På kjøkkenbordet hjemme hos mor er det et uvanlig stort utvalg av remedier for såre polypper. Det passer ekstremt dårlig.
I kveld er det konsert på Avant Garden, senere denne uken skal hun spille inn en av de seks platene hun skal utgi i år. Merk deg det. I år. Hun er utdannet komponist fra Musikkhøgskolen i Oslo, og fikk sin første komponistpris for fire år siden i Nederland. Senere har hun mottatt en rekke utmerkelser. Hun er den første, og eneste, som har mottatt Arne Nordheims komponistpris.
Ønsker å fortelle nye historier – Jeg har blitt veldig etterspurt, og blir nedringt. Men jeg komponerer ikke akkurat nå, så da sier jeg nei, sier hun. Sånn er det bare. Ikke nok med alle prisene og musikkverkene hun komponerer, hun har også sunget islandsk filmmusikk, improvisert støymusikk i Tokyo og er fast vokalist i SPUNK. For å nevne noe. Maja er kjent for en intens og levende tilstedeværelse på scenen, og er vår tids mest profilerte norske samtidskomponist. Hun kan lage musikk av hva som helst. En hårføner for eksempel. Eller en brødrister.
– Jeg liker å utforske ytterpunktene, og må prøve alt mulig. Hvis man bare holder seg i midten, blir det bare grøt. Jeg gjør det som føles riktig. Jeg kan ikke skrive musikk som de gjorde for hundre år siden. Mitt musikalske språk reflekterer vår tid, og jeg representerer en ny generasjon komponister hvor rollen er mer oppløst, og går mer mot å være aktiv som utøver selv. Det er viktig å lytte til sin egen estetiske smak. Jeg har lyst til å gi folk en annen opplevelse enn det forutsigbare, og fortelle en historie folk ikke har hørt før, sier Maja som nå blir å treffe på mer jevnlig basis her i byen. Det er den musikalske skapergleden som er drivkraften for hennes engasjement og høye aktivitet.
– Jeg har holdt på med musikk hele livet, og musikkgleden gir meg så mye personlig. Men jeg har et praktisk problem med musikkstykkene jeg lager. De er for utradisjonelle instrumenter, og det blir alltid et problem på festivaler, sier hun. Kanskje ikke så rart, med underlige instrumenter som akkordion og viola da gamba.
– Det er ett barrokk strykeinstrument. Jeg har ikke skrevet ett eneste stykke for vanlig strykekvartett, sier hun og ler. Hennes siste stykke heter Gagaku Variations. – Hvert stykke har sin historie om hva jeg assosierer. Det er det samme som med abstrakt billedkunst. Gagaku er 1000 år gammel japansk musikk. Jeg har analysert denne og bruker melodiske sitater i min egen musikk. Men mest av alt er det bruk av tiden, japansk musikk har den utholdte roen hvor ting er i seg selv. Dette har jeg kombinert med min vestlige forankring om at ting må drives fremover hele tiden. Stykket kommer til handle om den konflikten og klangen hvor noe er vakkert og diffust på samme tid. Å se det vakre i det skjøre. Men jeg kan like hva som helst av musikk; Frank Sinatra, Kaizers Orchestra, Mozart eller massiv støymusikk. Det som betyr noe er om den er troverdig og har vilje til noe eget. Det eneste jeg ikke liker er opera, der har jeg ikke klart å knekke koden, sier hun før hun fortsetter: – Men nå lager jeg en.