Unyansert kunstsynreferat i Ballade (NO)

Maja S. Ratkje føler at Ballade ikke var spesielt heldige med å formidle hennes tanker, slik de fremkom i Klassekampen mandag 21. januar. Hun er derfor av den oppfatning at det kan være på plass å avsanne, kommentere og utdype enkelte utsagn, der hun i mangt og meget er skeptisk til mange av Anne-Berit Grans premisser for debatten

23.01.2002 | Av: Maja Solveig Kjelstrup Ratkje

Ballades journalist refererer fra et intervju av meg i Klassekampen om kunstens frihet av Bendik Wold – på en så unyansert måte at jeg føler det nødvendig å kommentere enkelte uttalelser. Man greier ikke engang å holde orden på hvilke utsagn som tilhører hvem. Ballade er jo tross alt et medium det stadig refereres til, så det som settes på cybertrykk kan få konsekvenser. (Jeg er ikke ute etter å “ta” Ballade: Opprettelsen av nettstedet er noe av det beste som har hendt norsk musikkliv i det siste.)

At intervjuet det vises til i Klassekampen ble gjort via skjermbrevkorrespondanse som ble avbrutt av en røket sikring hos Notam (!), for deretter å gå usensurert rett i trykken, er en annen sak.

Anne-Brit Gran, dr.philos og frilans-akademiker med tilknytning til Universitetet i Oslo og BI, har hevdet i det nyeste nummeret avSamtiden, igjen referert i Klassekampen, at den moderne kunstinstitusjonen er i ferd med å implodere: Kunsten presses innover i seg selv og sin egen selvstrekkelighet; den blir så opptatt av sin egen form at den mister ethvert kritisk potensial. “Det er noen tyske filosofer, med Adorno i spissen, som har funnet på at kunsten må være autonom for å være kritisk. Men se på den moderne kunstens rolle i Europa på 1900-tallet: Den vil bli husket ikke for sin kritiske impuls, men for å ha bidratt til å propagandere for Hitler-Tyskland”, hevder Gran. “Jeg vil faktisk snu Adornos påstand på hodet: Jo mer autonom kunsten er, jo mer marginalisert blir den som kritisk instans.”

Gran forutsetter at kunstinstitusjonen er (eller har vært, fram til våre dager) autonom. Jeg stiller spørsmåltegn til Grans “implosjon”, dersom et premiss for dette er at kunsten er fri. Klassekampen har til en viss grad fått med seg dette, men i Ballade blir det fullstendig enveiskjøring.

Jeg mener at problemet idag er at rammene for hva som regnes som etablert kunst er så vide og motsetningsfulle at det ikke lenger er interessant å forholde seg til dem som sådan. Det er heller ikke mulig å se klart hvordan det innfløkte nettverket av kunstnerisk utfoldelse henger sammen med statlig eller privat sponsing. Man kan derfor ikke idag uten videre hevde at kunsten er fri. Aldri før har vel kunsten vært mere institusjonalisert enn nå: Alt er legitimt i forhold til ulike uttrykksformer. Kunsten er ufri i den forstand at den er bundet til for stor frihet. Det byråkratiske nettverket som forvalter dette vokser i samsvar med samfunnets byråkratiske utvidelse forøvrig. Utfordringen nå må være å definere og få øye på nye rammer. “Det nye” kan være at rammene er relativt individuelle, og de trenger ikke engang å forholde seg til de tradisjonelle institusjonene. Grans kunsthistoriske uttalelse om at kunst etter 1900 ikke vil bli husket som annet enn politisk nazi-propaganda gidder jeg ikke engang å kommentere.

Ballade refererer:

“Ratkje ønsker å nyansere et tidliger innspill fra Anne-Britt Gran som mener at kunst fritatt fra statens støtteordninger er en friere, mer ubundet kunst. – Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta egne beslutninger, mente Gran og la frem instrumentalismens seier over kunstens frihet.”

Dette er utrolig nok basert på følgende avsnitt (legg merke til sitatet som ble formet som Grans i avsnittet over):

Undertegnede, i Klassekampen:

” – Kunsten som har ført verden og kunsthistorien videre, er aldri blitt lagetmed tanke på at den skal “lønne seg”. Vi må ikke glemme at næringslivets mål er økonomiske. Derfor er jeg skeptisk til Grans hyllest til “instrumentalismens seier over kunstens frihet”. Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta beslutninger. Om de gjør det eller ikke, det er en annen sak.”

De som leste videre i Klassekampen denne dagen ville også ha fått med seg dette: “Jeg er ikke kategorisk motstander av privat sponsing”, så lenge ikke næringslivet legger premissene for kunstnerisk utfoldelse. Slikt er ikke alltid like lett å oppdage for en kunstner selv. (En kjent fysisk lov sier at en ikke kan måle en substans uten at den påvirkes. For eksempel dersom man måler temperaturen i et glass vann, så vil den synke eller stige litt på grunn av termometerets egen temperatur.) Deretter mener jeg at det er umoralsk å ikke bry seg om hva en aktuell sponsor står for i samfunnet forøvrig.

Ballade skriver:

“Ratkje støtter Matthias Faldbakken i at den eneste strategi for dagens kunstnere er å gjøre kunsten upopulær, proteksjonistisk og innadvendt.”

Jeg sa:

– I ytterste konsekvens er dette redningen for å bevare kunstnerens upåvirkede integritet. Spørsmålet er om strategien nytter, og det tror jeg ikke. Det blir like feil å ha slike mål som å ha rent kommersielle mål. En forfatter eller komponist kan ikke bestemme om verket kommuniserer med mottakeren eller ikke, og på hvilken måte. Et godt verk kommuniserer mange budskap samtidig, og de vil ofte stå i motsetning til hverandre.

Enhver leser ser at mitt svar ikke er fungerer som støtte til Faldbakkens uttalelse. Kunsten er så ukonkret og på samme måte så sterk likevel, de gangene den evner å problematisere de fundamentale kulturelle spørsmålene på en annen måte enn den direkte, vulgære politiker- eller talkshowmåten.

Til slutt et poeng som ble sittende fast i cyberspace da sikringen røyk:

Gran hevder at samtidens kunstnere lager kunst utenfor de vanlige kunstinstitusjonelle sammenhengene – på internett, på gata eller gjennom reality-tv: “De er ikke opptatt av autonomi, men kommunikasjon.”

Jeg er sterk tilhenger av at kunsten tar nye former, men mener likevel at mye verdi går tapt i Grans uttalelse. Kommunikasjon er gjeldende for all kunst, og en diskusjon rundt hvilken måte den kommuniserer på (anti-kommunikasjon er også en form for kommunikasjon) er en problemstilling med stort potensiale. Jeg tør likevel påstå at kunstnere alltid vil være opptatt av hva som kommuniseres.

Skrevet på grunnlag av følgende artikkel:

 

Ballade 21.01.02: Mellom barken og veden

– Man kan ikke hevde at kunsten er fri. Kunsten har vel aldri vært mer institusjonalisert enn i dag, sier komponisten Maja Solveig Kjelstrup Ratkje til Klassekampen. Hun forkaster med dette Anne Britt Grans tidligere påstand om en “implosjon” i den moderne kunsten, skriver Bendik Wold i avisens serie artikler under parolen “Uavhengig Kunst?”.

Klassekampen mener at postmodernistene åpner for kultursponsing og bortfall av offentlige støtteordninger og spør om ikke lenger kunstens autonomi er verdt å tas vare på.

Ratkje ønsker å nyansere et tidliger innspill fra Anne-Britt Gran som mener at kunst fritatt fra statens støtteordninger er en friere mer ubundet kunst. – Kunst er kunstig, det vil alltid være mennesker bak kunst, og de vil alltid være i stand til å ta egne beslutninger, mente Gran og la frem instrumentalismens seier over kunstens frihet

Ratkje poengterer i dagens Klassekampen at både næringslivet og staten legger klare føringer for hvordan pengene skal bli brukt, når de gir økonomiske forutsetninger for kunst. Det er de museale virksomhetene som har de største postene på budsjettene, mens det er de såkalte «frie gruppene» som har oppdaget hva som får penger og ikke, må nøye seg med smulene, ifølge Ratkje.

De frie gruppene er etter hennes mening likevel de nyskapende og kreative. I likhet med tidligere debattant Gran ser Ratkje en enorm økning i næringslivets interesse for kunst. Innfallsvinkelen er dog anderledes.

– Næringslivet er en annen sak; de ser vel helst på kunsten som et smykke de kan vise fram til sine omgivelser, som et tegn på innovativ evne og tidsriktighet. I mange tilfeller kommer sponsing til nytte for kunstnere, som får videreutviklet ideer som ellers ville ha forblitt i notatblokken. Men møtet mellom kunstnere og næringsliv er problematisk: Det innebærer en beinhard kamp som kunstnerne må vinne, dersom ikke næringslivet indirekte eller direkte skal legge føringer på deres utvikling av egne, opprinnelige ideer.

I Klassekampens artikkelserie har det tidligere vært fremlagt forslag om at en politisk kunst (eller kunst med utgangspunkt i en ideologisk overbevisning) kan være svaret på hvor utviklingen bør gå videre. Det har også vært fremmet forslag om at avantgardismen ikke lenger er utelukkende en radikal ytring, men nå også har funnet veien til det borgerlige kunstuttrykket. Som om dette skulle være noe nytt.

Ratkje peker i dagens avis også på det moralske forfall hos dagens kunstnere som bortser fra de verdier sponsorene ellers står for i dagens samfunn.

– Utfordringen må være å definere og få øye på nye rammer. Her mener jeg at enhver kunstner har et moralsk og samfunnsmessig ansvar. Men rammene trenger ikke gjelde for alle: De kan være relativt individuelle, og de kan settes utenfor de etablerte institusjonene.

Hermeneutikken og postmodernismens tekstsyn er bakgrunn for Ratkjes argumentasjon i intervjuet, der hun går bak overflaten og ideer om kunstnerens intensjoner som en riktig og gyldig lesning av et kunstnerisk verk. Et stort behov for dagens kunstnere er å skaffe seg rammer for hva som er kunst, synes komponisten å mene.

Ratkje støtter Matthias Faldbakken i at den eneste strategi for dagens kunstnere er å gjøre kunsten upopulær, proteksjonistisk og innadvendt.

– I ytterste konsekvens er dette redningen for å bevare kunstnerens upåvirkede integritet. Spørsmålet er om strategien nytter, og det tror jeg ikke. Det blir like feil å ha slike mål som å ha rent kommersielle mål. En forfatter eller komponist kan ikke bestemme om verket kommuniserer med mottakeren eller ikke, og på hvilken måte. Et godt verk kommuniserer mange budskap samtidig, og de vil ofte stå i motsetning til hverandre.

Ratkje poengterer likevel at kunstneren ikke selv kan bestemme resepsjonen eller lesningen av sitt verk. I det et produkt overlates til markedet står hvem som helst fritt til å lese teksten slik de selv vil.

Ballade mottar gjerne innspill fra andre komponister om kunstens vilkår i skjæringspunktet mellom stat og næringsliv. Og gjerne også fra andre musikalske leire enn samtidsmusikken og den klassiske scenen.
This entry was posted in by Maja in Norwegian. Bookmark the permalink.

Comments are closed.