2000; dur: 55'; Dance performance by dans design, music by SPUNK
Programme notes:
Dans Design’s new ULTIMA performance is a co-operative enterprise between the composers and performers in the group Spunk. In the performance spatial topography is transformed, wrung and twisted into patterns, which are then interpreted both choreographically and compositorically. The meeting between composers, performers and dancers is expressed physically through pulse, rhythm, sound and texture in light and movement. Layer upon layer of ornamentation and decoration is peeled off in a rhythmic restructuring. The amount of ornamentation and decoration, which hides or reveals pure sound or pure movement, becomes a game in three movements.
The first movement is all about space, the basic structure in a room – distances, height, levels, width, depth, ornaments, decoration, all create a physical response. This kinetic response was the inspiration for Renverser l’espace, (l’espace = space).
In the second movement the meaning of the word renverser has been applied to the dance material. Renverser means turn upside down, overturn, opposite, backwards, inside out, change, bend, throw back, amazed, awe-struck. In the third movement the physical experiences are overthrown under the title rhythmic re-arrangement.
dans design (Anne Grete Eriksen and Leif Hernes) og SPUNK
photo: Karl Henrik Børseth
in Norwegian:
“Hva er et samarbeid mellom musikk og dans? Dansere som danser til musikken så godt de kan? Musikere som spiller det de kan og ikke ofrer et øye for hva som foregår like bortenfor? Musikere som aper dansernes bevegelse? Dans Design og SPUNK har prøvet andre strategier. I et utforskende fellesskap på randen av støy har de utfordret hverandre og seg selv og ikke minst danserne.
Koreografenes første impuls til prosjektet var studier av bevegelser i det offentlige og private rom. At forestillingen skulle vises i et kirkerom uten teatrets virkemidler gav en ekstra utfordring til arbeidet med Renverser l’espace.
Det franske ordet “renverser” fascinerte oss fordi det har så mange betydninger som umiddelbart satte kroppen i bevegelse. Renverser betyr: vrenge, opp ned, baklengs, omvendt, falle bakover, himmelfallen, lamslått. I engelsk ordbok har ordet “renversed” betydningen ruinert.
Ettersom arbeidet utviklet seg ble det viktig å skrelle av så mye som mulig. Dekorelementer ble fjernet og kostymene kokte ned til det ytterst funksjonelle. Innimellom ble leken, som er så viktig for både SPUNK og Dans Design til en kamp som ingen kunne vinne uten å våge å være sterkt følsom i forhold til sin egen plass i rommet og lyden som fysisk element. Velkommen til Renverser l’espace!”
dans design (Anne Grete Eriksen og Leif Hernes) and SPUNK
Press:
Musikkavisen 18.10.00:
Speisa renversering på oktoberunderlag
Det franske verbet “renverser” kan bety mye rart, deriblant ting som å vrenge, å falle bakover, himmelfallen og opp-ned. Det norske, eksperimentelle ballett-ensemblet Dans Design (som tidligere har koreografert bl.a. OL-seremoniene på Lillehammer), forsøkte under årets Ultima-festival å “renversere” et rom, i dette tilfellet Oslos Jacobskirke. Ved å interpretere rommets topografi som fysiske bevegelser og annen “lek”, greide de både å vrenge oss og å gjøre oss himmelfalne.
Med seg på leken hadde danserne den norske, kvinnelige improvisasjonskvartetten SPUNK. De har tidligere gjort seg bemerket for sterkt anarkistiske opptredner, med utradisjonell omgang med kjente og ukjente lyder/klanger. Deres debut-CD “Det Eneste Jeg Vet Er At Det Ikke Er En Støvsuger” inneholder improvisasjoner som ligger nært opptil den mest lydrike samtidsmusikken, men mest av alt er SPUNKs musikk en uhemmet og uhøytidelig lek med lyd, fra uhemmede musikere med svært ulike utgangspunkt.
Og de skulle da også passe til “Renverser L`Espace”-prosjektet som fot til hose. SPUNKs scenehjørne i Jacobskirken var utstyrt med hjulkapsler, jernrør, støy-generatorer og sonorisk leketøy, såvel som alminelige messinginstrumenter og blokkfløyter. Og det var bare til lyden!
Dette var altså en forstilling til utforskning av “bevegelse i rom” – tredelt, basert på arkitektur, bevegelse og “rytmisk ommøblering”. Innledingen så riktignok ganske normal ut, med tradisjonell ballettkoreografisk “parallellføring” (et konsept det av og til også ble vendt tilbake til senere) – men etterhvert utviklet dansen seg, via åpenbare parodier på alminnelige bevegelser innenfor dans og annet (del 2), til en kaotisk og rastløs forestilling, som innlemmet ulike multimediaeffekter (film, ferdiginnspilt lyd), og beveget seg mot den fysiske logikks yttergrenser. Det meste virket allikevel relativt planlagt.
Men her er det vel musikken vi bør konsentrere oss mest om. Og den var aldri i nærheten av å være av den typen som kan gjenskapes i rasjonelle vendinger av noe slag. Blåseinstrumenter var fremtredende, enten det var trompet og waldhorn eller mer abstrakte munnstykker, og sjelden særlig melodisk (slik den av og til er på SPUNKs innspillinger). Vi fikk skjærende, elektroniske og infantile skrikelyder, men aldri regelrett støy. Improvisasjonen var stort sett fri, og svært varierende og dynamisk, men enkelt hovedlinjer måtte de finne seg i å gå etter. Vi fikk imidlertid ikke noe av “frijazz” eller andre definerbare SPUNK-genres – og de som har “September-underlaget” som favoritt, slik som jeg, ble nok lydmessig tilfredsstilte.
Musikken var gjennomgående utfordrende og fengslende, og svært vakker (jada, det høres perverst ut) – som oftest så tiltrekkende at blikket stort sett holdt seg ved scenens høyre side(selv om det virkelig visuelle foregikk på den andre siden).
I forestillingens siste del gikk musikken og dansen mer og mer i hverandre, og her kom også de andre multimedia-tingene inn. En spesielt spennende sekvens var der hvor hver av musikerne “duellerte” med hver sin danser, og forsøkte å gjenkape bevegelsene i musikk. Et annet høydepunkt var de utrolige vokale påfunnene til SPUNKs Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, ledsaget av humoristiske utforskninger av ulike kroppsdeler. Mest av alt var imidlertid den siste delen en surrealistisk, sanseblendende og totalt uforutigbar forestilling hvor rommets rolle i det hele fremkom på en absurd måte, og hvor gjenkjennelige og utenomjordiske elementer ble blandet slik at man stadig måtte velge mellom å le eller å gni lyset i øynene. Sanseblandingene aksellererte gradvis, og tilslutt var rollene som musikere og dansere ikke slavisk byttet om, men derimot kaotisk sammenblandet. Dette var alt annet enn “dans og musikk som er satt sammen”.
Her går det selvfølgelig ikke an å snakke om noe “budskap” eller nøye gjennomtenkt kunstnerisk agenda, og det var langt fra bare det fysiske og imaginære rommet som ble “redefinert”. At hjernen er til å føle med, fikk vi nok alle bekreftet denne kvelden.
Sindre Andersen