Adresseavisen 04.03.00:
Etter bare tre år som profesjonell komponist, har hun plass i førsterekka blant norske samtidsmusikere. Trondheimsjenta Maja Solveig Kjelstrup Ratkje (26) spås av mange et skikkelig internasjonalt gjennombrudd.
Hun tynges ikke av forventningspresset. Hvis du vil noe sterkt nok, er det bare et spørsmål om tid, sier Maja. Selv er hun er viljesterk; Står beinhardt på til ting ordner seg.
– Jeg registrerer bare at noen har ganske sterk tro på det jeg gjør. Skal jeg gjøre det til et problem, da? Jeg må bare haste videre, sier hun.
– Jeg har ikke noe valg. Jeg bare må skrive musikk. Jeg er hekta, forklarer Maja og beklager at det høres ut som dop-klisjeer når hun skal beskrive sitt forhold prosessen å skape musikk.
– Det var nok mye lettere å ha det gøy for et par år siden da ingen hadde hørt noe særlig til det jeg gjorde. Men hvis musikken min kan bidra til å motvirke den kommersialiserte, masseproduserte kulturen, så har jeg «guts» nok til å stå for det jeg gjør. For øvrig komponerer jeg ikke for meg selv, men for at folk skal oppleve noe.
Eksplosiv
Forventningene ble skapt allerede kort tid etter at Maja Solveig Kjelstrup Ratkje for noen år tilbake feide inn i norsk samtidsmusikk som komponiststudent ved musikkhøgskolen. Hun har fosset gjennom det trange medlemsskapsnåløyet i norsk komponistforening, hennes verk blir publisert på forlag, og hun spilles hyppig på festivaler. Majas musikk er blant annet framført i alle skandinaviske land, i Tyskland, Frankrike, USA, England og Nederland. På et seminar i komponistforeningens regi for kort tid siden, snakket vi med mange som uttrykte til dels sterke forventninger til hva Ratkje og hennes eksplosive musikalske skaperkraft vil bety for norsk samtidsmusikk i årene framover. Som 26-åring kan hun allerede vise til en betydelig opusliste. For tiden jobber Maja med et bestillingsverk til festspillene på Elverum for tre strykere, en bestilling fra Ny Musikk for solo slagverk og elektronikk. Og uten noen bestilling i det hele tatt skriver hun på et stort verk for saksofon og orkester. Hun forklarer at hun rett og slett fikk en så god klangidé at hun ikke kunne la være.
– Hva er dine mål og drømmer som komponist?
– Å få tid og penger til å kunne komponere og musisere på den måten jeg helst vil. Hele tiden! Jeg må jo være min egen sekretær i 60 prosent av tida jeg skulle brukt til komponering. Det er svært mye papirarbeid i dette landet.
Musikk fremfor person
Vi møtes som avtalt på «Bagel&Juice». Café latte og en vegetar-bagel med ost, tomat og løk. Maja bor et kvartal unna, rett rundt hjørnet. Flyttet til sine 85 kvadrat på Grünerløkka i god tid før «alle» fulgte etter. Oslo er en kvasi-hipp kvasi-storby. Mye med Oslo er egentlig kvasi. Paris, London er eksempel på skikkelige storbyer. Oslo er jobb, først og fremst, ifølge Maja.
– Hva med hjembyen Trondheim?
– I det øyeblikk jeg eventuelt opplever å bli såpass etablert at jeg slipper å være i Oslo bare fordi det er her jeg møter de rette folkene, så flytter jeg gjerne til Trondheim. Den skapende prosessen er i alle fall ikke avhengig av hovedstaden, forsikrer hun.
Maja er ikke bare glad for personfokusen. Egentlig veldig skeptisk. Hun er bekymret over den ekstreme individfokuseringen og subjektiviseringen som preger dagens markedsliberale konsumsamfunn.
– Skaperen av kunsten settes personlig så sterkt i fokus, at verket kommer fullstendig i skyggen. Et verk som, hvis det er bra nok, står på egne ben – og vil leve lenger enn personen som skapte det, mener Maja. Anerkjennelse og sosial status er ikke ille så lenge det fører til brød i boksen og smør på brødet. Men dessverre fører det ikke nødvendigvis til at interessen for det sentrale – musikken – blir større.
Selv har Maja både brød og smør.
– Men noe økonomisk luksusliv er det ikke, presiserer hun, tilfreds med i alle fall å ha holdt lånekassen på avstand de siste årene. – Det skal faktisk ikke ubetydelig mot til, mener Maja, om det å opprettholde musikken som den viktigste kunstneriske drivkraft. Hun har valgt å uttrykke seg på en måte som ikke bare stiller seg utenfor konsumsamfunnets krav, men som også gjør krav på sin eksistens, ifølge seg selv. Bærekraftig musikk. Troverdig og ærlig. Det er Majas krav til seg selv og det hun skriver. Hun har foreløpig ingen planer om å søke videre på en høyere musikkutdannelse etter at hun til våren avslutter kandidatstudiet i komposisjon ved Musikkhøgskolen.
Fordommer
– Hva er årsaken til at den klassiske samtidsmusikken, med noen få hederlige unntak, oppfattes som «vanskelig»?
– Fordommer er standardsvaret. Vi er oppdratt til å skulle «forstå» alt som skjer i musikken. Aksepten av abstrakt billedkunst har kommet mye lengre. Dessuten blir vi så overmettet av musikk fra alle kanter at vi ikke lenger ønsker å lytte. Å skylde på media er et annet standardsvar. Dersom musikkjournalister kunne fokusere på verket og intensjonen bak musikken istedet for å stille spørsmål ved graden av tilgjengelighet hver gang den nye musikken ble presentert, så ville folk blitt atskillig mere nysgjerrige. Undervurderingen av lytteren må ta slutt, krever Maja, som har gjort følgende observasjon:
– Når min musikk presenteres i u-klassiske settinger, som på klubber i Oslo og i andre radiokanaler enn P2, er det ingen som spør meg om dette er noe som folk orker å høre på eller ikke. Jeg møter tvert imot stor åpenhet og nysgjerrighet, forteller Maja som understreker at hennes musikk er en konsekvens av den musikkhistoriske utvikling som har brakt oss dit vi er i dag.
– Det er lett å følge tråden fra siste 150 års utvikling til min musikk, hevder Maja. – Blant mine største helter er komponister som Bach, Beethoven, Debussy, Schönberg, Stravinskij og Messiaen, bekjenner hun.
– Hva med Arne Nordheim? Har du ambisjoner om å overta æresboligen «Grotten» etter ham?
– Det måtte i så fall bli et lite telt i et hjørne av hagen, det da, ler Maja. Men Nordheim er helt, ja. – Han har banet vei for oss alle. Fått mye kjeft, blitt mobbet og utskjelt. Arne har tatt mang en fight mot fordommer og uforstand som vi derfor slipper. Vi har veldig mye å takke ham for. Selv om jeg skriver helt annen musikk, setter jeg Nordheim utrolig høyt og har enorm respekt for ham.
– Er det «lov» å oppfatte musikken din umiddelbart, eller krever du at jeg forstår og aksepterer en bakenforliggende teorien?
– Musikk kan oppleves på mange bevissthetsnivå, ofte samtidig. Jeg håper min musikk treffer lytteren umiddelbart uten at vedkommende har teoretisk eller stilistisk bakgrunnskunnskap for å forstå verket. Det er et minstekrav for all god musikk. Jeg vil ikke gi for mange retningslinjer eller fortelle for detaljert om musikkens tilblivelsesprosess. Lytteren må selv få lov til å oppdage verket og forme sin egen musikkopplevelse. Likevel røper jeg vanligvis noen «hemmeligheter» slik at de som ønsker det kan få en anledning til å forfølge mine opprinnelige ideer når de hører musikken.
Maja kombinerer gjerne musikk med andre kunstformer, selv om den optimale musikken, slik hun ser det, er den som kan stå på egne ben og bare være musikk.
– Når man trekker inn andre kunstuttrykk er det snakk om et annet konsept. Jeg sier ikke at det er mindre interessant, tvert imot i mange tilfeller, men hvis det er musikk en driver med, så må en være i stand til å skrive så god musikk at den holder mål som den er, mener Maja. Selv laget hun musikken til en produksjon av Ibsens «Gjengangere» i Skottland for et halvt år siden. Improvisasjonsensemblet hennes, SPUNK, har laget musikk til filmer og utstillinger. Nå er de i ferd med å planlegge en større danseforestilling sammen med koreografene i Dans Design som blant annet laget OL-åpninga.
– Som komponist er det likevel ikke tvil om at mine viktigste verk er de som står for seg selv, sier Maja.