I cyberhastighet famler vi omkring i dagens individtilpassede univers. Alt er så vanvittig tilrettelagt at vi glemmer hva det er vi vil formidle. Jeg leser at eksistensen av en kulturelite som offentlig vaktbikkje for de “intellektuelle” er historisk. Dette bekymrer meg mindre i og med at min erfaring ikke kan deles med gamle menn som skriver mimreartikler om “svunne tider”. (Dessuten tror jeg at det skjer en vesentlig forflytning av nyskapning til ikke-institusjonaliserte miljøer.) Det som bekymrer meg mer, er den enorme fokuseringen på individet. Et resultat av subjektiviseringen er at ingen tør sette fingeren på noe uten å unnskylde sin egen smak. På denne måten mister kulturlivet sin karakterfasthet, og markedsliberalismen får fritt spillerom når det gjelder å fylle konsumentenes krav. Enda verre er det at kunstneriske uttrykk reduseres til mer eller mindre vellykkede på bakgrunn av hvorvidt individet (helst et med kjendisfaktor) blir berørt. Videre så settes skaperen av kunsten som person så høyt i fokus at Verket (som bør kunne stå på egne ben, om det er bra nok) kommer fullstendig i skyggen. En vellykket komponist, slik det er idag, defineres ut fra anerkjennelse (helst nasjonal) og sosial status. Dette er selvsagt ikke ille når det fører til brød på bordet, bedre fremførelser med mer. Men hvorfor resignere her når det viser seg at interessen for det sentrale, selve musikken, ikke nødvendigvis blir noe høyere av den grunn?
(For min del ser jeg ingen grunn til å surmule over at “alt var så mye bedre før”, enkelt og greit fordi jeg ikke har erfart å drive med dette over lengre tid. Jeg prøver å se samfunnet slik det er NÅ, og da er det andre ting som blir viktige å snakke om. Når f.eks. Dag Solstad etterlyser den intellektuelle debatten fra 60-tallet, så er dette irrelevant for min skapende virksomhet. Jeg tror ikke vi kan tilbakekalle fortidens idealer, vi må se at idealismen og debatten har tatt nye former med en ny generasjon. Kunsten og debatten lever i høyeste grad videre selv om det brukes nye formidlingsmetoder og kanaler.)
(På spørsmål jeg får fra journalister om grunnen til at musikken min oppfattes som vanskelig tilgjengelig så er det lett å henvise til fordommer som et standardsvar. Vi er oppdratt til å skulle “forstå” alt som skjer i musikken. (Aksepten av abstrakt billedkunst har kommet mye lengre på dette området.) Dessuten blir vi så overmettet av musikk fra alle kanter at vi ikke lenger ønsker å lytte. Å skylde på media er et annet standardsvar. Dersom musikkjournalister kunne fokusere på verket og intensjonen bak musikken isteden for å stille spørsmålstegn til graden av tilgjengelighet hver gang den nye musikken blir presentert, så ville nok folk blitt atskillig mer nysgjerrige. Når skal man slutte å undervurdere lytteren? Norge er virkelig i bakleksa på dette området i forhold til andre land. Det trenger vi ikke å gå lengre enn til våre naboland for å konstantere. En observasjon: Når min musikk presenteres i ikke-klassiske settinger som på klubber i Oslo og i andre radiokanaler enn P2, er det ingen som spør meg om dette er noe som folk orker å høre på eller ikke. Jeg møter tvert imot en stor åpenhet og nysgjerrighet. Det virker som om folks tendenser idag går i retning av å ville utsette seg for ting som man ikke har kontroll over. Hvorfor tror du f.eks. at ekstremsport har blitt så populært i vår kultur? Til de lyttere som verken er interessert i ekstremsport eller å gå på hippe klubber, vil jeg si at musikken min er en konsekvens av den musikkhistoriske utvikling som har brakt oss der vi er idag. Det er lett å følge tråden fra siste 150 års utvikling til min musikk. Blant mine største helter finner vi til og med komponister som Bach og Beethoven. Dersom konsertarrangører og NRK ikke hadde vært så redde for å sette samtidsmusikk på programmet, så ville det kanskje vært flere som hadde hørt musikken min enn hørt om meg.)
Det skal mot til å opprettholde musikken som viktigste kunstneriske drivkraft. Hvorfor vil jeg frivillig gå inn i en situasjon der jeg ønsker å uttrykke meg på en måte som ikke bare stiller seg utenfor konsumsamfunnets krav, men som også gjør krav på sin eksistens? Å legitimere sin egen virksomhet overfor seg selv og andre er en overlevelsesmekanisme. Det kommer som et svar på det stadig tilbakevendende spørsmålet: Er det hensiktsmessig å drive på med det jeg gjør? Det å skape musikk er noe fundamentalt, noe arketypisk. Jeg mener at også musikken kan avgrenses til noe arketypisk. Musikk er en av våre sterkeste former for kommunikasjon. Betingelsene for dette er følgende:
Musikken må være bærekraftig. Den kommuniserer på en svært direkte måte, med sitt eget, iboende språk. Dette gjør den til en sårbar og subtil kunstform, men også til en potensiell innehaver av en stor poetisk kraft. Den rene musikalske opplevelsen i samspillet mellom utøver og lytter kan kun oppnås gjennom ikke-sekundær musikk. Et sekundært uttrykk av for eksempel visuell eller tekstprogrammatisk art kan forsterke og utdype deler av musikken, men ikke gjøre den mer holdbar.
(Musikk kan oppleves på mange bevissthetsnivåer, ofte samtidig. Jeg håper at musikken min treffer lytteren umiddelbart uten at man har teoretisk eller stilistisk bakgrunnskunnskap for å “forstå” verket. Dette er mitt fremste ønske, og et minstekrav for all god musikk. Videre så ønsker jeg å lede lytteren til en dypere opplevelse hvor lytteren lar seg forføre på musikkens premisser og ønsker å oppdage andre sammenhenger som kun trer frem gjennom kjennskap til referanser og/eller ved gjentatt lytting. I programnotiser er det viktig å velge riktige ord. Jeg vil ikke gi for mange retningslinjer eller fortelle for detaljert om musikkens tilblivelsesprosess i forbindelse med konserter. Lytteren må selv få lov til å oppdage verket og forme sin egen musikkopplevelse. Likevel røper jeg vanligvis noen hemmeligheter slik at de som ønsker det kan få en anledning til å forfølge mine opprinnelige ideer.)
Musikken må være aktuell. Komponister og utøvere er forpliktet til å holde seg oppdaterte så langt det lar seg gjøre, ikke bare innenfor sitt eget fagfelt. Det kan for eksempel være andre kunstområder, politiske eller sosiale interesser. Man bør i det minste vise interesse for andre områder enn sitt eget og ha evnen til å fordype seg i minst ett av dem. Musikken blir nødvendigvis preget av komponistens/utøverens mylder av erfaringer, ubevisst eller bevisst, men det må ikke føre til at den rene musikken blir underordnet en annen fascinasjon. Poenget her er uansett at for å ha noe å si, så må en komponist eller utøver ha erfart, ha levd og opplevd.
(For å ha noe å si må man være aktiv deltaker i samfunnet vårt og i forhold til andre mennesker. Det nytter ikke å bure seg inne på et loft og leke misforstått kunstner. Når jeg skriver musikk som skal framføres på konsert er det vanskelig å spore en konkret påvirkning fra egne erfaringer. Det vil alltid være en mangetydig og flersjiktig prossess der musikken reflekterer summen av de erfaringer jeg til enhver tid er i besittelse av, noe som også stadig forandrer seg. Min brokete erfaring som musiker har nok vært med på å skape min forestilling om lyd. Det er derfor jeg gjerne tyr til lydbilder lånt fra andre stilretninger enn den tradisjonelt “klassiske” i min musikk.)
En komponist må vite hva det vil si å utøve musikk. En utøver må ha et ekte og bevisst forhold til det og fremføre musikk, et naturlig forhold til instrumentet, og klangidealet må være et bevisst valg. Komponisten må videre forstå at det aller viktigste er å skape musikk. Å mene, forklare eller kverulere bør være sekundært.
Troverdighet er den siste betingelsen. Ærlighet er et viktig stikkord. Man må faktisk mene det man gjør. Man må faktisk like det man gjør òg, selv om man ikke har kontroll over det som skjer bestandig. Selv om musikken “lever sitt eget liv”, så må man kunne identifisere seg med den.
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje 1999, komponist og improvisasjonsmusiker. Foto: Lasse Marhaug