Link to net radio player

Det er ikke lenger kontroversielt å være motstander av Statoils virksomhet. Det som er kontroversielt er at hele kulturlivet lar seg kjøpe av et oljeselskap uten skrupler.

Du har kanskje fått med deg at Statoil er hovedsponsor til Festspillene? Jeg visste det da jeg ble spurt om å kuratere konsertserien Voices that matter, samtidig visste jeg at jeg ikke kom til å la det passere uten motstand.

Verden er i dag enig i at for å unngå en akselerering av klimagassutslipp med kritiske følger, så må halvparten av kjente konvensjonelle fossile ressurser bli i bakken. Det er lite som tyder på at profittjegerne Statoil tar konsekvensen av de enorme miljøutfordringene som virksomheten deres forårsaker, særlig med tanke på at de i dag, støttet av det norske folk som aksjonærer, investerer enorme summer i verdens skitneste utvinningsprosjekt: tjære-/oljesandutvinning i Alberta, Canada. Samtidig holder de et rekordhøyt utvinningstempo i Nordsjøen – vi leser at Norge mangler ingeniører! – og de presser på for ytterligere boring i sårbare naturområder rundt Lofoten og Vesterålen. Oljelobbyen står vanvittig sterkt i dette landet.

Obama stoppet foreløpig de nåværende planene om oljeutvinning fra tjæresand samtidig som han var veldig tydelig på at det var prosessen bak som var hovedproblemet: de hadde ikke vurdert den samlede miljøpåvirkningen godt nok. Dagens Næringsliv har avdekket at Statoil er med i en aggressiv lobby, Consumer Energy Alliance, som har arbeidet intenst for at Obamas klimalov ble underminert, slik at han stod i Durban uten verktøy til å redusere USAs utslipp. Dette ble sett som en av de viktigste årsakene til at verden i dag mangler en ny klimaavtale. Canada har på sin side meldt seg ut av sine forpliktelser i den eksisterende Kyotoavtalen på grunn av tjæresand. Et skogområde på størrelse med Sør-Norge fragmenteres og forgiftes til et CO2-utslippsnivå som er 13 ganger høyere pr. fat utvinnet olje enn nordsjøolje! Vi bruker av det norske fellesskapets midler til investeringer i en bransje som øker utslipp i størrelsesordner som får omdiskuterte utslippskutt på hjemmebane til å likne en fis i en lilleputtstat. I tillegg kommer forgiftning og overtramp av urfolks rettigheter og levekår. Statoils utvinning har som kjent allerede ført til anmeldelse og dom i Canada for brudd på vannforskriftene.

Erling Sande, leder av energi- og miljøkomiteen på Stortinget, er krystallklar etter nylig å ha vært på befaring i Alberta: Statoil må trekke seg ut av Alberta. Tidligere styreleder i Statoil og rektor ved NTNU, Inge Johansen, gikk ut i Dagsnytt og sa det samme for noen uker siden. Under en markering mot tjæresand utenfor Stortinget i vinter, holdt stortingspolitikere fra alle partier – unntatt Høyre og Frp – appeller for å trekke Statoil ut av tjæresand. Det er ikke langt unna et stortingsflertall, slike saker har endret retning før – det er ikke lenge siden pensjonsfondet støttet tobakksindustri.

Statoils renommé vakler. Ikke la dem bruke norsk kulturliv som flytebøye!

Dalston Sound:

This was a mouth-watering prospect for anyone with an interest in the conjunction of noise and improvised music: a concert bringing together Ikue Mori (Tokyo-born New Yorker, designer and sound artist) with Norwegian composer and improv vocalist Maja Ratkje, with support from Californian free noise artist John Wiese in tandem with veteran British saxophonist Evan Parker. These four artists have moved in related orbits for years, but have seldom crossed paths; until now.

(…)

Maja S.K. Ratkje and Ikue Mori are a likewise perfectly-matched duo. Mori has developed her laptop modus operandi from her earlier gig as drummer with paroxysmal New York artrockers DNA. Her stage persona is, at least on the surface, calmer these days, her screen-lit face attentively focused, but there’s a strong continuity in her work. Now, in place of the skeletal irregularity of her on-skins early work, she triggers clouds of teeming digital audio-motes, into which she drops harder percussives like thought- bombs.

Ratkje is still essentially a vocalist, although those vocals are chopped and diced and spliced with sundry other inputs, some acoustic (tiny bells, a harmonica, a toy music box), but mostly digital. Sometimes her flurries of vocal ticks even out into a replicant’s dream song. At one point, when Mori allowed a more-than-usually-emphatic tribal gamelan to develop, Ratkje responded with ritual vocalese. Mostly though, Ratkje’s glottic hics and Mori’s electronic sounds teemed together, enmeshed in a sound cloud.

Neither duo set outstayed its welcome, each composing a couple of relatively brief performances. That left plenty of time for a final quartet performance, pitting the capricious processed breaths of Ratkje and Parker against the more constrained electronics of Mori and Wiese. They meshed together beautifully, while surrendering none of their individual essences; a vivid, lossless recombinantion of four remarkable artists.

ATTN:Magazine:

(…)

Ratkje and Mori are in deep and unbroken conversation throughout. Often the dynamic feels antagonised, argumentative; firing sub-bass shots and plosive grenades into each other’s chests, pinging electronic yelps that zip like pieces of elastic. With Mori sat behind a laptop and Ratkje operating various synthesizers, vocals effects and other toys, it’s no surprise that the latter can afford to be the more physically animated of the two: she convulses and sways from behind the mixing desk, recoiling from the aggressive blows of sound and jerking between shapes in mimicry of the music’s snappier, more erratic rhythmic movements. But pay close attention to Mori’s hands and one can see how her physical manner also adapts to the situation, as she interchanges between sharp zips across the trackpad and the more careful, deliberate strokes. Neither participant holds the floor here, and there seems to be an unspoken agreement to keep the music in ungraspable flux; Ratkje and Mori toe a brittle line of simultaneity, wriggling away from one another but constantly connected, frantically feeding off of an impulse that gifts the music a jittery, pinball dynamic. It’s no surprise to see that stereotypes of the “organic” in music are subverted here, with Ratkje’s voice occasionally resembling the hydraulic hiss of machine process, and Mori’s laptop electronics often possessing a fleshy and amphibious squelch.

“We’ve got a surprise for you,” announces Ratkje as the performance ends to an enthusiastic applause, and Parker and Wiese resume their seats on stage. What follows is a cacophonous four-way improvisation: laser guns firing into twisted 18-wheeler chassis, chipmunk chatter mimicking bubbling saxophone breaths, platonic ruptures morphing into a crackle of vocal spit. “We thought it might be fun,” explains Ratkje, prior to the whole thing kicking off. It’s absolute mayhem on stage, with each participant jostling for a spot in the audio space, but it’s as fun and enthralling to watch as Ratkje had hoped.

Article by Jack Chuter

You’ve worked with an eclectic array of collaborators throughout your career. Is it always easy for you to adapt to different collaborative company?

No, and I carefully choose my collaborators, but I also need to take chances, and ad hoc constellations are sometimes very inspiring, especially in the field of free improvisation. Perhaps my interest in and background in very different styles of music and art has brought me into collaborations where “normal” contemporary composers and free improv musicians don’t go. Hopefully that can result in something interesting for an audience as well.

You came into experimental music rather late into your life. How did you find embracing experimentation and improvisation for the first time?

Coming from a family with no particular interest in art, I had never really heard any avant-garde music until I started to listen to experimental and modern jazz in the early nineties. Then, hearing the music of Arne Nordheim in concert for the first time, when visiting the Philharmonic Orchestra in Oslo, opened up a new world. Having only one state channel on TV and radio, all Norwegians were brought up to know who Arne Nordheim was, and the consensus was that the music was too strange and modern to be music at all, but listening to his music I found it shockingly beautiful, and I also found that it was through modern music I had to express myself, if with music at all. I spent a couple of years listening to contemporary music and started to compose: my favourites (and they still are) were Stockhausen, Xenakis, Scelsi, Varese. And I also started to perform with SPUNK, which was established in 1995. Our goal was to improvise a new sort of music that we had never heard before, not related to any music genre, and referencing any genre that we liked. There was no-one doing that in Oslo then, but the scene exploded a couple of years later with clubs like BLÅ and labels like Rune Grammofon.

How easy was it to strip away traditional music’s preconceptions of what a voice “should” sound like?

It wasn’t a project at all – it came naturally, through playing and rehearsing a lot with my colleges in SPUNK (Hild Sofie Tafjord- French horn, Kristin Andersen – trumpet/flutes and Lene Grenager – cello) We had this thing where we rehearsed copying each other sounds, such as if Lene played an impossible sound on the cello, I was to copy it as exactly as possible with my voice, change the sound and pass it on to the next person. And then, the sheer enjoyment of improvising, being curious and always searching for something “different” brought me into places that trained classical singers would sell their relatives to escape.

Is there anything in particular that draws you to the voice as an instrument?

The voice was a natural choice for me when I wanted to make my own sound. I have always used the voice, I have been singing my whole life, and it’s an immediate tool for expression. It is also an interesting door-opener to a world of narratives and language and lots of bastard forms of these combined with music. The possibilities when using the voice are so much greater than with conventional singing (classical arias, musicals, popsongs, metal), and I see no reason not to explore those further. I also found that I have a flexible voice and can do things that sound different without hurting it.

Having worked with the voice now as your primary instrument for so long, do you still feel as though you’re exploring its capabilities?

Absolutely, I am continuously changing and developing the way I sound. I am not searching for the most extreme sounds, as if to have something to show off with technically, it is purely about finding sounds and expressions that coincide with my musical intentions. The electronic setup is an extension of my voice, and is also always changing.

You’ve been creating improvisatory music as part of SPUNK since 1995. How has your collaborative relationship developed over the years you have worked together? Is it easy to maintain a spontaneity and experimentalism?

I think the reason that SPUNK still exists is that we find new things along our path, and that we don’t play too much (even though we play and work together regularly), so we don’t get tired of each other. In recent years we have moved more into art projects and installations than concerts, which I find extremely inspiring and fun to work with.

Are there any differences in the way in which you approach solo performances compared to collaborative ones?

Naturally, because the solo format is not an interplay with someone else, and I have to prepare for being more interesting on my own, and being able to handle all the layers needed in the music that I aim for. It is very challenging to play solo, especially when the whole form is free improvised, I hate it and I love it. I need it in order to reality-check with my own aesthetics.

How have you ended up working with Ikue Mori for this upcoming string of UK dates?

I have performed and recorded with Ikue in several constellations (but not yet as a duo!), since 2004, so this is not a shocking new formation. I was very happy to get this chance.

Do you have any expectations as to how your sound may entwine with Ikue Mori’s in these upcoming live improvisations?

Her sounds are very sophisticated and precise, my sounds are more blurred, perhaps also sometimes more like her sounds, percussive or carefully placed. We’ll see!

“Det er få kunstnere i dag som mener noe offentlig utover støtteordninger og kulturpolitikk. Jeg ønsker å veie opp for den rådende trenden av privatutleverende, selvforherligende populærkultur som vi ser alt for mye av” skriver Maja K. Ratkje, som har kuratert konsertserien Voices That Matter.

Av alle instrumenter er stemmen det mest personlige. Lyden av en stemme oppfattes og lyttes til på en annen måte enn alt annet. Gjenkjennelsesfaktoren spiller selvsagt en viktig rolle her, i og med at de aller fleste av oss hører og har en stemme selv. Og så er vi slik utviklet at vi er i stand til å gjenkjenne lyden av stemme framfor andre lyder. Det skal mye forvrengning til før vi ikke lenger hører at det er en stemme. Det viser seg også at vi kan bedømme avstand og retning bedre enn med andre lyder. Dette er selvfølgelig utviklet for at vi skal kunne kommunisere og overleve bedre i opprinnelig mye farligere omgivelser. Alle som bruker stemmen som instrument har berørt det enorme uttrykkspotensialet som ligger latent rett og slett fordi man tar i bruk det viktigste organet for mellommenneskelig kommunikasjon, og som dessuten er uløselig knyttet til den livsviktige pusten.

Å bruke stemmen kan i kraft av sakens natur aldri bli upersonlig. Men er det dermed sagt at man har ‘en stemme’? I overført betydning betyr dette å gi stemme til noe man tror på, og det er et langt skritt å ta fra å kun formidle en stemning eller oppfylle noen kriterier for hvordan man bruker stemmen, instrumentet eller komposisjonsferdighetene ”riktig”.

Det er få kunstnere i dag som mener noe offentlig utover støtteordninger og kulturpolitikk. Jeg ønsker å veie opp for den rådende trenden av privatutleverende, selvforherligende populærkultur som vi ser alt for mye av. I serien Voices That Matter (’stemmer som teller’) har jeg prøvd å samle noen aktuelle stemmer. Gjennom fem konserter presenteres radikalt ulike måter å bruke stemmen på, både den fysiske stemmen og den i overført betydning. Fra mine samarbeidspartnere og kolleger har jeg valgt ut et bredt spekter av kunstnere som alle har noe på hjertet.

Kort om programmet:
Uten pusten er vi fortapt. Uten stemmer som teller ligger vi også tynt an. Den engelske improvisasjonskunstneren Phil Minton sier at alle som har pust i seg kan være med i hans Feral Choir. Her stiller alle likt, uavhengig av bakgrunn, klasse og musikalske ferdigheter. Hvem som får være med i Bergen er en overraskelse. Opplev en konsert med Feral Choir i Logen 1. juni, og du vil smile inni deg lenge etterpå. På samme konsert, som for øvrig har fått tittelen New Concept of Choirs, skal stemmekunstneren Stine Janvin Motland urframføre et nytt stykke av Øyvind Torvund, bestilt spesielt for denne anledningen, og så skal Det norske jentekor framføre mitt sceniske verk ”Ro – Uro” inspirert av folkemusikk og despoter.

En av vår tids virkelig store stemmer er amerikaneren David Moss. Det føles fantastisk å få presentere ham under Festspillene. Opplev ham i Logen 31. mai. Flere sterke soloer får vi 2. juni, i Logen det også, med den kontroversielle og frittstormende støy-kunstneren Dave Phillips, stemme- og theremin-virtuosen Makigami Koichi (kjent for samarbeider med blant annet John Zorn og Otomo Yoshihide) og Tone Åse som skal framføre en lydnovelle på Bergensk!

Det engelske gambe-ensemblet Fretwork knytter ny og gammel tid sammen i verker fra Purcell og Gesualdo til Tan Dun og Ratkje. Den norske forfatteren Karin Sveen, som er kjent for sine våkne politiske innlegg i Klassekampen og Dag og Tid, presenteres her med et dikt som hun vil lese selv, ET OS, som verket mitt, ”River Mouth Echoes”, er direkte inspirert av.

Til seriens første konsert har jeg invitert med meg kunstneren HC Gilje til å lage et spesielt rom med lyd og lys i Johanneskirken 25. mai. Det blir også mitt eneste bidrag som musiker selv i denne serien.

The trio of drummer Paal Nilssen-Love, electronic and turntable artist Lasse Marhaugm and vocalist/electronic artist Maja Ratkje met at Cafe Mono during the Oslo Jazz Festival to perform these excellent and disturbing recordings. Nilssen-Love is an active drummer on the European Free Jazz scene, performing with Brotzmann, Gustafsson, Vandermark, &c. &c. Maja Ratkje is one half of Fe-Mail, with a release on Tzadik, and recordings with Jaap Blonk. Lasse Marhaug is a sound artist who works in the fields of noise, but also performs with Territory Band, Circulasione Totale Orchestra (Frode Gjerstadt), &c. &c. Together the trio take a very informed approach to ea-improvising, with a skronky/punk aesthetic that creates active but not overbearing music. Theirs are unusual sound worlds that are articulate, if off-kilter, without being overbearing or overwhelming. An unorthodox but wonderful release.

Dagbladet:

“Vitalt og dynamisk”, terningast 5.

Dagsavisen:

Paal Nilssen-Love, Lasse Marhaug og Maja S. K. Ratkje på eitt brett, det er fortroppen bak festivalen All Ears. Den som alltid opnar festivalsesongen i januar med fri improvisasjon av alle slag, og som i år må ha sett publikumsrekord med eit svært vellukka arrangement. På albumet «Slime Zone» høyrer vi dei tre musketerane under namnet Slugfield frå ein konsert på Mono under Oslo Jazzfestival i 2010, og i elektronikkens tidsalder er det ikkje godt å vite kven som sender ut kva lyd, bortsett frå Nilssen-Loves ustanselege trommer og Maja Ratkjes ustyrlege vokale utbrot. Marhaug er verdsmeister med den elektroniske verktykassa, og saman er dei dynamitt (?) på ein konsert som høyrt på plate sjølvsagt ikkje er som å vere der. Musikk i denne sona må i alle fall eg oppleve live og fysisk, men for all del, for lydarar der ute er femti minutts liveopptak frå dette atombandet inga dårleg erstatning. (RH)

Record link

Das Wohltemperierte SPUNK is a 12 year long project where we go through the twelwe tones of the well tempered tuning of the chromatic scale. J.S. Bach made his Wohltemperierte Klavier, a study of each note of the well tempered scale. We have made our own study by each year playing a single note.

Each concert time is a play with numbers: The first concert was 20.01.2001 20:01 (January 1. 2001 at 20:01), the second was 20.02.2002 20:02 (February 20. 2002 at 20:02) and so on. That means that the last concert will be held 20.12.2012 20:12 (December 20. 2012 at 20:12).

At each concert, we play the note for as long as it takes us to be finished with it.

The order of the notes follows the twelve-tone row made by Anton Webern for his “String Quartet opus 28″. This famous twelve-tone row starts with the notes B-A-C-H, and so suits our purpose quite beautifully.

Another aspect of Das Wohltemperierte SPUNK, is where each concert is held. It is always somewhere in Oslo, and we choose interesting or even strange places. We might even choose a place for it background noises, which we then perceive as a part of the music.

All concerts are recorded and will be released at the end of the project as a 12 CD box.

Concerts:

Part I: Emanuel Vigeland’s mausoleum.
Part II: A basement at Grünerløkka.
Part III: The mall Oslo City at the centre of Oslo.
Part IV: The Norwegian Nobel Institute.
Part V: St. Edmunds Church.
Part VI: A cabin at the island Nakholmen in the Oslo fjord.
Part VII: Outdoors at Akerselva, Oslo’s river.
Part VIII: On the roof of the new opera house in Oslo.
Part IX: Hønse-Lovisa’s cabin at Akerselva.
Part X: A living room in Brugata.
Part XI: Old Aker Church.

photos by Kai Holmen, 2006

Tracks:

1 Searching For 4:26
2 Alive 7:59
3 Tokyo Map 3:23
4
5 You Play Against My Day 3:26
6 So It Falls 9:09
7
8 Anywhere Else 6:53

Recorded by Matteo Sanna at TiConZero Studio (Cagliari, Italy), Septemper 29, 30, 2010 except track 2 recorded live at SIGNAL festival (Cagliari), October 1, 2010.

Edited by Simon Balestrazzi, Ikue Mori and Alessandro Olla
Mixed by Simon Balestrazzi
Mastered by Giuseppe Ielasi
Sleeve design by Multiforme

Reviews

Vital Weekly:

In October 2010 these five persons meet up at the Signal festival and played together. The two days before their concert they played together in a studio, resulting in these eight pieces of improvised music. We have here Ikue Mori (electronics), Simon Balestrazzi (electronics, prepared toy psaltery), Sylvie Courvoisier (piano, prepared piano), Alessandro Olla (sound sculptures, electronics) and Maja S.K. Ratkje (voice, toys, live electronics). This is quite interesting stuff. I have no idea what kind of post-editing took place afterwards, but the whole thing has a great vibrant character. A fine clash of acoustic and electronic sounds, bouncing off and on together. While I have no idea, I must also say that I am pretty much convinced that the whole thing was captured with a bunch of microphones and mixed together later on. Sounds pop up from now with great clarity (the piano, the voice) and move as easily between pure acoustics – toys, piano – and electronics. It has more fine balances: between loud and soft, sparse vs busy, many and few dynamics. Throughout there is something to be found around here and it makes a fine release throughout. A quintet of voices (real ones, but obviously also their own instruments) which are all seasoned players who come up with a great work, seemingly quite easily, but perhaps not as easy as we think. Whatever might be the case, its a fine work of great electro-acoustic improvisation. (FdW)

Chain D.L.K.:

Even though this collaborative release by a strong cast of musicians coming from different stylistical fields, recorded in two different sessions in Sardinia (in TiConZero studio, with the only exception of the second track, recorded live at Signal festival in Cagliari) two years ago, landed on my desk a little bit behind schedule, I’m still in time to introduce it to our beloved readers. This ensemble, made up of Simon Balestrazzi (besides electronics, he cares the preparation of a toy psaltery), Alessandro Olla (label manager of TiConZero, which started as a cultural association aimed at the renewal of musical language through innovative compositional and performative techniques before being a label), Ikue Mori (Japanese talented drummer, which entered in the history of music alongside Arto Lindsay and Tom Wright, the line up of the seminal No Wave band DNA, which coined a number of valuable tracks of that short-lived but important artistic scene, who’s dabbling in sonic researches on laptop and drum machines at the moment), Sylvie Courvoiser (skillful Swiss pianist and composer, who collaborated with a plenty of great musicians such as John Zorn, Erik Friedlander, Mark Feldman, Yusef Lateef, Butch Morris, Tom Rainey and many others) and, last but not least, Maja S.K.Ratkje (Norwegian electronic, but above all vocal performer, whose funny vocal moulding is one of the pivotal element for the outcome of this “Treasure Hunt”), sounds like the overlapping of different stylistical maps, where each sonic scout’s report converge to one game, whose aim is not really the finding of some trasure, but a metaphorical and somewhat ironic and foolish representation of the dramatic plot of contemporary man and its hectic desire for fulfillment of material needs, when it’s too close to forlorn treasure hunts, so that you can imagine this odissey of the mind treads paths that Sylvie’s piano retraces with heavy tumbles like in “Tokyo Map” where other elements sounds like squelched while they swirl, primes and emphasizes emotional bombs such as in “So Sorry”, whereas the initial tension turns into ghastly peals (wonderfully evoked by Maja), paralyzing melodies and noisy electric storms, becomes a scenic element whereas field recordings or electronics dominate the sonic space such as in “So It Falls”, “Anywhere Else” (significantly placed at the end of album, where field recordings which features some children’s rowdy yelling, a solitary whistling getting over some confusing crowd’s noise and other sonic clues look like marking a sort of blurred arriving point) or “Solanas”, or coalesces with other elements of the ensemble such as in “Alive”, where the pianist’s touches sound like driving any emotional transmutation, wonderfully highlighted by Maja’s throat – her vocal malleability as well as some weird or offbeat gimmicks (being my favorite ones those in “So Sorry”, where she effects her voice in devilish delays, peeps and suppressed shouts, and in “Alive”, where you can imagine her while turning into a gargling mermaid!) are really astonishing! -. The rallying point of the various geographical and emotional provenances has been well depicted by Multiforme’s design which included the reproduction of La Carte du Tendre (Map of Tendre), an allegorical map of an imaginary land called Tendre related to the virtous path towards love, which was produced by a number of different authors, just like this protean “Treasure Hunt”. 4.5/5 (Vito Camarretta)

Record link

Onda Rock:

La prima uscita del 2012 dell’etichetta sarda TiConZero s’intitola “Treasure Hunt”, e si riferisce a una registrazione ottenuta nel 2010 – all’interno del Signal Festival di Cagliari – da parte di cinque importanti musicisti della scena sperimentale, italiana e mondiale. Gli artisti che presero parte a questa performance live furono: la giapponese Ikue Mori, che però da molti anni risiede a New York, storica batterista della no-wave band dei Dna; gli italiani Simon Balestrazzi (T.A.C.) e Alessandro Olla; la svizzera Sylvie Courvoisier e infine la norvegese Maja S.K. Ratkje. “Treasure Hunt” è una caccia al tesoro che ha come mappa otto tracce scandite da un insieme di linguaggi e suoni, causati dalla diversa provenienza geografica e dal differente background musicale. In questa mappa perfetta, gli indizi che portano alla scoperta del tesoro sono nascosti: da field recordings cittadini registrati a New York, Livorno, Parma e Svartskog; dai suoni fuori tempo, possenti e isolazionisti del pianoforte di Sylvie Courvoisier; dagli isterici e sconfusionati effetti elettronici di Balestrazzi e della Mori; dai granitici rumori di Alessandro Olla e infine dai diabolici e glaciali vocalizzi di Maja Ratkje. “Treasure Hunt” è un album difficile da digerire. Chi riuscirà a decifrare questi segnali delineando il corretto percorso da seguire senza incombere in trappole, potrà accedere senza alcuna difficoltà a questa nuova frontiera sonora. (Massimilliano Mercurio)

Sodapop:

Che per Simon Balestrazzi si trattasse di un periodo molto florido lo avrete anche intuito dalla sua iperprolificità e questo disco oltre a fotografarne lo stato di forma del musicista parmigiano, lo coinvolge nuovamente assieme a quell’Alessandro Olla suo compagno insieme a Z’ev e a Max Eastley in Floating Signal. Se avete amato Olla e Balestrazzi nel precedente lavoro uscito su TiConZero, in questo li adorerete. Oltre a mettere in campo un mostro sacro come Ikue Mori (all’elettronica) si avvalgono di Sylvie Courvoisier al piano normale e preparato e Maja Ratkje alla voce, giocattoli ed elettronica. La cosa a suo modo buffa è come un gruppo che vede quattro quinti della line up legata all’uso dell’elettronica, in un certo senso non suoni per nulla “elettronico”: ci sono folate digitali degne dei lavori di Chris Brown o della stessa Mori, ma per lo più si tratta di suoni simil acustici, campioni, giocattoli, voci (la Ratkje sembra in stato di grazia) e tutti intersecati con una disciplina da ensamble contemporaneo. Se sulle prime Tresure Hunt può spaventare, per chiunque sia un po’ pratico di musica contemporanea si tratterà di un disco masticabile senza troppa fatica e molto digeribile, ma pur sempre molto selettivo. Un lavoro come questo non avrebbe per nulla sfigurato in mezzo ad una delle varie serie del catalogo Tzadik e questo lo dico per quelli di voi che non associano il nome dell’etichetta esclusivamente a John Zorn, d’altro canto direi che il “grande vecchio” del jazz radicale all’interno delle sue collane abbia fatto passare molti dei migliori musicisti e compositori del mondo. Si tratta di un lavoro complesso, molto sofisticato e serio senza per questo essere austero, credo che nelle prove per registrarlo questo quintetto abbia lavorato di fino per trovare un suo equilibrio ed è proprio quello che si sente: un bilanciamento degno di una squadra di nuoto sincronicronizzato. Se per inserire Olla e Balestrazzi nel novero dei musicisti italiani da tenere d’occhio vi servivano il “discone” e le collaborazioni di prestigio, le troverete entrambe riunite in questo lavoro. (Andrea Ferraris)

Kathodik:

La miglior messa a fuoco possibile, per una collettiva di due giorni, in sala di registrazione. Il tempo che precede l’esibizione al Signal Festival (edizione 2010), diventa cosi facendo, preziosa oasi creativa. Incontro fra sensibilità di frontiera, profondamente difformi una dall’altra, per formazione, provenienza e linguaggio. I cinque intercettano nella proposizione/scintilla gioco, una stimolante griglia comune, dove ogni voce, può trovar, propria, organica, naturale collocazione. Si tratta di crear, singolari panorami sonori (emotivo/geografici), da ridefinire in collettiva, in ideale mappa sonora. Il risultato, parla una lingua severa, spigolosa, fatta di pause, brusche riprese, zone di tensione covante, graffi digitali, estratti vocali alieni, classicheggianti distese, progressioni intrise di feroce ironia, vuoti ascetici e concentrazione costante. Acustico e digitale, che muovono su piani sonori profondamente differenziati (complice un lavoro di post editing, agile e scintillante, come non se ne sentiva da tempo. La gamma di dinamiche presenti, farebbe tremare i polsi ad ogni tecnico di studio…). La parte acustica (piano e voce), fra gelidi refoli, istanti di raccoglimento e divagazioni assortite, fra contemporanea e surreale blues, la parte digitale/elettronica, resa quasi in senso tattile sulla pelle. Lavoro di sensibilità infinità, che apre di continuo voragini espansive/spinali, intorno al suono acustico, in forma struggente ed organica. Una severa lezione elettroacustica “Treasure Hunt”. Ad una tale intensità, da travalicar lo steccato, per i soli addetti ai lavori. Chiudete gli occhi; ascoltate… (Marco Carcasi)

Rockerilla:

Reviews

Tracks:

1.

2. Remonte Control Mafia
3. Slugs For Lunch
4. Bring ‘Em On
5. Happy After Party Dance

This record is available from Maja's mail order.
Buy here!

SPECIAL OFFER: For € 22 I’ll add Fe-mail’s legendary double album Blixter Toad.

Punctuating the rest of the album are traditional Norwegian radical songs, a couple of national anthems for now-defunct countries (the GDR, USSR), Cyndi Lauper’s “True Colors” and some very brief, very volcanic reinterpretations of Minor Threat’s “Seeing Red.” The Lauper in particular I find quite poignant, as Nystrøm’s soprano sax oh-so-tenderly traces the melody in the air like a declaration of love spelled out in the sky in puffy clouds. And in the context of revolutionary music that surrounds it, “True Colors” comes across as a way to refract the nationalist impulse to codify individual colors and arrangements of colors – whether in flags or in movements – into the more accurate realm of emotional understanding: “true” colors. Also of special note is the setting of the traditional Norwegian song about a street kid, “Gategutt,” to the tune of Mingus’ “Fables of Faubus” – an intuitively astute combination that gorgeously and engagingly blends righteous political music from across the globe.

Wach Auf! (ØRA FONOGRAM OF019) was sent to us in October 2011. Here the great Norwegian musician, composer and one half of the noise band Fe-Mail Maja S.K. Ratkje reveals she has yet another astonishing talent, her remarkable singing prowess. Backed by the Norwegian combo POING, she sings her way through 15 songs which all have a revolutionary or socialist theme. At first I thought this was a modernist “classical” record of some ilk, a forgiveable error perhaps as it contains not a few renditions of songs from the Kurt Weill / Bertolt Brecht catalogue, but there’s also plenty of other unlikely material fit to stir your Marxist zeal and have you itching to join the barricades. Rudolf Nilsen was apparently a radical activist in 1920s Norway; two of his poems are here, ‘Street Boy’ and ‘Revolution Calling’. Hans Eisler, the Viennese contemporary of Brecht, is also represented, notably by his ‘Solidarity Song’ which he co-authored with Brecht. There’s a downtrodden miner’s song (credited to Trad.) that wouldn’t have been out of place in Woody Guthrie’s mouth, and even Minor Threat, the 1980s American radical hardcore guitar band, enjoy a brief acoustic rendering. Mostly though, it’s the pre-war turmoil of Berlin that sets the scene for the album, and I expect it’s these radical interpretations of the Brecht-Weill material that I’ll keep coming back to this for. So much for the choice of repertoire which is mostly impeccable for hewing to the left-wing theme, though I can’t quite fathom out what ‘True Colours’, the soppy 1980s Cyndi Lauper hit, is doing here. Even the cover design gets in on the act, with diagonals, red blocks, monochrome photos emulating the somewhat earlier graphic design forms of Berlin Dada and (even earlier) Russian Konstruktivism. Wouldn’t Chris Cutler have loved this record? Not sure, but he rightly supported Dagmar Krause’s similar-ish LPs of Brecht-Eisler-Weill songs, the incomparable Supply and Demand and Tank Battles, both from 1986.

Ratkje and the boys have been doing this since 2000, when they first covered Brecht and Weill and started playing a commie-inspired night of songs once a year in a decrepit little pub in Oslo. The Norwegian pinkos turned up in droves, and the the nights expanded to include speeches, poetry readings, and folk song; hopefully it didn’t turn into a debating society. It took the band 12 years to get around to getting this collection into wax, but it’s a corker of an album. Yes, Ratkje truly shines as a songstress, but it’s a collaborative set all the way; Rolf-Erik Nystrøm on woodwinds, Frode Haltli on accordion and trombone, Håkon Thelin on the bass; all the guys sing too. I’ve been listening to Weill’s music since 1978 (the way in for me was ‘Alabama Song’ by The Doors) and seem to recall reading that what the composer wanted was not traditional classical singers who were note-perfect, but actors who could sing; he wanted passion and blood in the song, and interpretation to enrich the meaning of the fiery lyrics. On that account, Ratkje and POING fill up the scorecard in nothing flat, winning the gold medal after just 2-3 tracks in. Especially effective is their lurid, excessive treatment of ‘Der Seeräuberjenny’, also known as ‘The Pirate Song’ (whose terrifying Black Freighter also loomed large in a subplot to Alan Moore’s Watchmen). In their hands, this song of pitiless, brooding vengeance is transformed into a violent, serial-killer snuff movie. The inhuman relish with which Ratkje intones (in German) ‘Kill Em All’ is a true shudderfest; she appears momentarily possessed with insane wrath.

The three instrumentalists meanwhile start off by delivering a highly entertaining form of super-fast cabaret music, played at intense speeds and with note-perfect vigour; soon it becomes clear what musical cosmopolitans they all are, and the album is infused with punk rock, folk music, klezmer, pop music, improvisation and free jazz. Not since bands like Ground-Zero have I heard this assured ability to turn a speeding song around in mid-career and tear down another musical side-road at 100 mph in pursuit of the “truth” of the song. You can keep your mannered John Zorn combos and his laboured attempts to meld hardcore guitar with Ornette Coleman. Nystrøm’s brief forays into atonal improvisation in the middle of a 1930s song are really something to savour; Evan Parker surfacing in the middle of a Marlene Dietrich clip.

I saw Ratkje with Fe-Mail supporting Wolf Eyes some years ago at the ICA in London. Amazingly, she’s about to tour the UK in March this year, with Ikue Mori; just four dates, one of which will be in London. She won’t be performing this material, but I would guess it’s going to be a memorable gig.

Det er lett å bli henført av Ruben Sverre Gjertsens musikk. Det er også lett å spore av.

Ruben Sverre Gjertsen er en av landets fremste unge komponister, noe utgivelsen Gamelan Terrains bekrefter. Platen inneholder sju komposisjoner for ulike kammermusikkformater skrevet fra 1999 til 2009. Den nyeste er tittelsporet, en over 20 minutter lang komposisjon skrevet for ensemblet BIT20. Det klanglige slektskapet mellom stykkene er påfallende – vi skjønner at Gjertsen er en meget konsekvent lydskulptør.

Det problematiseres for lite rundt hva cd-formatet gjør med musikk som er så åpenbart knyttet til den visuelle konsertfremførelsen, som i tilfelle Gjertsens. Jo, man kan argumentere med at musikkens klanglige kvaliteter kan stå for seg selv, men når plateselskapet skriver i følgeteksten at «som lytter blir vi hensatt til en opplevelse som har mye til felles med både performance og installasjon», tolker jeg det som å referere til konsertopplevelsen snarere enn å ta utgivelsesformatet på alvor. Instrumenter i bevegelse, særlig om det benyttes nye spilleteknikker i velartikulerte gester, er definitivt noe å se på, og inngår i konsertopplevelsen.

Total. Musikk handler selvfølgelig om mer enn det spilletekniske, men hos Gjertsen er det mer enn vanlig integrert i musikken og uløselig knyttet til det klingende.

Utgiverne skriver: «Den totale innlevelse i lyd og lytting gjennomsyrer Rubens engasjement», og man hører seg gjennom lagene i musikken, oppdager nyanser, det trente øret lytter etter hvilke instrumenter som gjør hva, musikken har pauser og utbrudd, noen holdte klanger, men den går aldri «bananas».

Det er noe arkaisk over Gjertsens musikk, som jeg forbinder med en tydelig forankring i en post- og klang-serialistisk tradisjon med Pierre Boulez som bestefar, Salvatore Sciarrino og Helmut Lachenmann som snille onkler og Mathias Spahlinger som stefar. Det er for så vidt interessant, da det i dag virker som få norske komponister plasserer seg så tydelig i en sentraleuropeisk trend. Gjertsen er i så måte mer «med» enn de mest sentrale norske komponistene i generasjonene over ham (kanskje med unntak av Asbjørn Schaathun).

Jeg lytter innover, men det intense i lyttingen uteblir, selv det eruptive framstår som noe fjernt. Hvorfor kritiserer jeg ham for det? Når Gjertsen har som overordnet krav til musikerne: «Skap nærhet, ikke distanse», så får jeg følelsen av at dette kommer som en etterpåklok og litt fåfengt formaning. For det første fordi denne musikken allerede definerer seg innenfor et klassisk idiom hvor det låter distansert, med publikum på podielengdes avstand. For det andre fordi man av gode musikere i dag uansett forventer nærhet til musikken, selv om det er samtidsmusikk. Og er ikke egentlig en viss distanse sunt for å skape sammenheng i det episodiske og enkeltgestbaserte lydlandskapet?

Stemmen. Jeg liker best den kammermusikalske og (mikseteknisk) nære «Lied», selv om jeg føler at vokalen, til tross for enkelte perkussive utbrudd og frittstående utholdte støyklanger, blir for påtrengende klassisk og punktuell til å balansere med den mye mer ukonvensjonelle bruken av preparert piano. Man ønsker seg lengre linjer med varierende hastigheter. Stemmen, som er så fleksibel og har så enorme muligheter, burde virkelig være noe å bryne seg på for Gjertsen! Dette er likevel utgivelsens eneste radikale og mest egenartede verk.

Og resten? Gjertsens musikk er lunefull og er imponerende velskrevet. Det tonale oppleves som serielt, punktuelt og flyktig. Boulez’ musikk er til sammenligning mye tettere og villere. I forhold til Sciarrino er det klanglige minst like elaborert, men Gjertsen virker mindre konsistent.

Det er småproblematisk at de stykkene med færrest musikere er nærmere i miksen enn resten. I «Grains», platens avsluttende verk for harpe, bratsj og slagverk, blir close-up-følelsen påtrengende, men heldigvis hjelper det at Gjertsen lager fine forgrunn-bakgrunn-situasjoner. Gamelan Terrains låter flott, men litt utilnærmelig, og jeg savner mer originalitet. «Den totale innlevelse i lyd» uteblir for meg som lytter.

Made with voice and electronics, inspired by the sound of the mountain grouse.

Niet alle vrouwen komen van Venus

1 februari 2012

Vooruit, Gent

Door Koen Van Meel | Toegevoegd op 3 februari 2012

Twee dagen voor Jazz & Beyond Deluxe, editie februari 2012, had in Vooruit We Strike Back plaats, een dag waarop geprobeerd werd om “meer nuance te brengen” in de hele heisa rond de nationale staking van maandag 30 januari. Het eerste concert van woensdag leek wonderwel in de lijn te liggen van de deze actie. De Noorse zangeres Maja Ratkje en haar landgenoten van het instrumentale trio Poing brachten hun na jarenlang uitproberen, goed vormgegeven programma van politiek gekleurde muziek: van het volkslied van de DDR tot stukken uit de ‘Dreigroschenoper’ van Kurt Weill en Berthold Brecht.

Van deze samenwerking verscheen vorig jaar het album ‘Wach Auf!’ en de kwaliteit die op deze release te horen is, werd overtuigend vertaald naar het podium van Vooruit. In tegenstelling tot de rommelige, ironisch en vaak klungelige bindteksten (waarbij de muzikanten elkaar om de haverklap onderbraken, bijstuurden en becommentarieerden) bleef de muziek gespaard van sympathieke, maar ook wel erg gemakkelijke gebaren.

De muzikanten van Poing hebben een achtergrond in de hedendaagse muziek en de technische beheersing die ze daaraan overgehouden hebben, stelde hen in staat bewust en vrij met het vaak elementaire songmateriaal om te gaan. De knappe arrangementen bleven niet hangen in volkse meezingbaarheid, maar dwaalden af naar meer experimentele regionen, waarbij accordeon, bas en sax vaak een individuele rol toebedeeld kregen. In de begeleiding van ‘Vom Ertrunkenen Mädchen’ was te horen hoe klank belangrijker werd dan ritme of melodie en de verkorte, maar heel accuraat gespeelde versie van ‘Youkali Tango’ (zonder de stem van Ratkje) liet horen dat Rolf-Erik Nystrøm,
Frode Haltli en Håkon Thelin niet gekomen waren voor de gemakkelijke antwoorden.

Voor het overgrote deel van het programma kregen de muzikanten van Poing het gezelschap van Maja Ratkje. De elektronica liet ze, op een klein radiofonisch experimentje na, in de kast en ze liet zich vooral opmerken als vocaliste. Het was indrukwekkend om horen welke verschillende gedaantes er uit deze frêle dame tevoorschijn kwamen. Nu eens was ze operazangeres, dan weer kwam ze recht uit een groezelig cabaret gekropen of klonk ze als een sirene, zoals in het verstilde en bloedmooie ‘Mining For Gold’ dat ze, net als op cd, bracht in duet met de spokende bas van Håkon Thelin. Gebekt met een megafoon (‘Solidaritätslied’) werd ze een stakingsleidster die recht van de barricaden geplukt was, maar het was naar het einde van het optreden toe dat Ratkje pas echt zwaar uithaalde. De vocale effecten die ze in ‘Die Seeräuberjenny’ uit haar strot perste hadden niet misstaan in het straffere werk van Diamanda Galás en in ‘Der Song von Mandeley’ sloeg ze ritmisch aan het improviseren, alsof ze haar vocale inbreng met een sampler in stukken hakte, bewerkte en terug aan elkaar plakte. (…)

De relatie tussen Ratkje en Poing gaat al jaren terug: het trio was te horen op een album van de zangers en speelde al meerdere composities van Ratkje. Waar Ratkje voornamelijk bekendheid verwierf als improviserende muzikant (stem en elektronica), komt Poing uit de wereld van de hedendaagse gecomponeerde muziek. De technische beheersing van het accordeon-contrabas-saxofoon driemanschap is essentieel voor het resultaat op ‘Wach Auf!’ Het stelt hen in staat heel vrij om te gaan met het materiaal, waardoor ze het gemakkelijk vulgaire kunnen vermijden en de muziek niet opofferen aan de politieke lading.

Ratkje zet haar elektronica op een laag pitje (wat effecten op de stem en hier en daar wat concrete geluiden) en laat zich vooral horen als zangeres. Daarbij kan ze overtuigende cabaretprestaties neerzetten, maar ook geavanceerder uit de hoek komen. Zo mengen de muzikanten op ‘Wach Auf! cabaret met jazz en vrije improvisatie, op een overtuigende manier.

Soms blijven ze dicht bij de originele ideeën. De hymne van de DDR wordt breed en plechtstatig gespeeld waarbij de saxofoon voor de klaroenstoten zorgt. Op andere momenten marcheert het viertal of zweeft het als in een klassieke koraal.

Helemaal anders van opzet zijn de stukken waarbij geopteerd wordt voor een exact uitgewerkt arrangement, vaak met heel wat veranderingen in sfeer en kleur en in het ‘Solidaritätslied’ van Hanns Eisler zelfs met verschuivingen in het tempo. In ‘Der Song Von Mandaley’ haken de instrumentalisten mooi op elkaar in en integreren ze abstracte geluidseffecten, circus- en Balkanmuziek in het originele songmateriaal. Ook de aankleding van de klassieker ‘Seeräuberjenny’ wisselt geregeld van gedaante en ruimt plaats in voor vrije improvisatie.

Bijzonder mooi zijn de momenten waarop de muziek tussen de twee extremen blijft hangen: eenvoudig, maar heel verzorgd. Weills ‘Youkali Tango’ klinkt gestileerd mooi en ‘Vom Entrunkenen Mädchen’ krijgt een fragiel randje door het gespook van accordeon en contrabas. Op ‘Mining For Gold’ duikt zelfs de breekbare sfeer van Susanna and the Magical Orchestra op in een subtiel duet tussen Rakje en het gestapelde geluid van bassist Håkon Thelin.

Afsluiten doen Ratkje en Poing met het volkslied van de voormalige USSR. In het rechter kanaal is de muziek mooi en braaf te horen, in het linker wordt die verstoord door dissonanten en chaotische breuken. Of de communistische censuur deze “volkvreemde” interpretatie getolereerd zou hebben, valt te betwijfelen. Maar Ratkje en Poing hebben met ‘Wach Auf!’ dan ook duidelijk geen album gemaakt voor optochten of barricades. Voor hen geen hol hoerageroep. Er mag echt muziek gemaakt worden.

Maja Ratkje, música, cantante y artista noruega

¿Cuándo te enamoraste del sonido?
Siempre he tenido un gran interés en todos los sonidos que me rodean, incluso desde que era una niña. Solía copiar los de la naturaleza, aves, animales, máquinas, alarmas… Después comencé a tocar violín clásico y luego piano, lo que me llevó al mundo de los sonidos organizados, de la música. Después de aprender sobre música contemporánea, entendí que no existía una contradicción en traerlos de otras fuentes que no fueran instrumentos convencionales. Al inicio estaba impactada e inspirada cuando escuché por vez primera música electrónica de [Karlheinz] Stockhausen y Arne Nordheim. Esto me ayudó a decidirme a convertirme en una compositora de música contemporánea.

En proyectos como Fe-Mail se siente un espíritu dadá.

¿A qué te refieres? No hay un espíritu superficial en mi música, le toca juzgar al escucha. Quiero hacer algo hermoso y fuerte.

¿Qué esperas de tu primer concierto en la Ciudad de México?

Será la primera vez que actúe en México. Mis presentaciones en solitario son 100% improvisadas, así que nunca sé cómo será, pero tengo un buen sentimiento y escogí los instrumentos correctos, así que espero que sea algo extraordinario.

¿Trabajas en algún proyecto actualmente?

Estoy trabajando en una obra radiofónica para German Radio, esa una pieza nueva del Premio Nobel Elfride Jelinek, y compongo la música. Después haré una nueva ópera para bebés, la primera ha sido interpretada 150 veces y fue todo un éxito, a pesar de que es completamente abstracta, o tal vez por eso. También hay un filme en puerta [Sculpting Sound with Maja Ratkje], aquí está el tráiler: http://vimeo.com/17398880