Sirkling

2019; dur: 28′; Girls choir; Text by Monica Aasprong;
Score at Music Sales

Sirkling1“Oh happy nature! (so sighs the human)
you hand-in-hand with time, silent,
in the same ring, in your own tracks
you move around unchanged”

— Henrik Wergeland: Creation, Humanity and Messiah

Sirkling deals with the environment and nature conservation, flight as a consequence of climate change, and transformation – looking at the cycles of nature and how it is changing. Water has a central place in the work, water is always ancient and new and circles in an eternal cycle between the earth and the sky. Ratkje and Aasprong’s new work is also inspired by Henrik Wergeland. He always lifted his gaze from the national and local to the international and global, which is essential in climate matters. Wergeland was also clear that poetry and ideals only have power if they are accompanied by action and active effort by people on what they stand for.

Sirkling is the last work in a trilogy for the Norwegian Girls’ Choir that contextualises the most important challenges of our time.

In Norwegian:

“- Lyksalige Natur (saa sukker Mennesket)
du Haand i Haand med Tiden, stille,
i samme Kreds, i dine egne Spoer
omvandrer uforandret? -”

— Henrik Wergeland: Skabelsen, Mennesket og Messias

Sentralt i verket står vannet som alltid er urgammelt, alltid er nytt – og sirkler i et evig kretsløp mellom jorden og himmelen. Det går gjennom alle levende vesener og er en grunnforutsetning for alt liv på jorda.

Teksten kretser i mantralignende vers rundt elveløp, hav, brønner, skyer og innsjøer. Selv om verket er et nødskrik, over eskalerende artsdød, smeltende iser og ukjente konsekvenser, så søker det også å speile økosystemets evige utveksling av levende og død materie ved å la språket brytes ned i enkeltbokstaver, en slags dekomposisjon, for så å la nye ord fødes ut av denne språk- og lydmassen.

Wergeland er en inspirasjonskilde, med sitt poetiske blikk på verden og sitt politiske engasjement, lokalt som internasjonalt. Han hadde også et udogmatisk syn på religion og toleranse for kulturelle forskjeller – noe som er verdifullt i denne migrasjonens tid vi lever i, som følge av krig, klimaforandringer og ressursmangel – som jo henger sammen. I stykket inngår sitater fra skapelsesberetningen i Det gamle testamentet, samt fra Koranens suraer, som ofte leder blikket mot naturen som omgir oss.

Sirkling er det siste verket i en trilogi for Det Norske Jentekor som kontekstualiserer vår tids viktigste utfordringer.

Reviews:

Transkripsjon av Eystein Sandviks anmeldelse av «Sirkling» i NRK Radio 2. april: (komprimert)

«Et veldig godt verk, et dempet og stillferdig rop, ganske dvelende. Det er et verk som gir lytteren mye å tenke på. En veldig poetisk tekst fra Monica Aasprong skildrer naturens kretsløp og måten vi mennesker behandler den på, noe som antydes gjennom hennes assosiasjonsrike verselinjer. Det gir grunnlag for det som etter min mening er det beste korverket til Maja S. K. Ratkje. Det Norske Jentekor står for en veldig flott framførelse av et verk som stiller store krav til barn og ungdommer i koret; De skal ikke bare synge, men også bevege seg en god del rundt i kirkerommet.

Monica Aasprong er en særpreget og ganske eksperimentell forfatter som har tatt utgangspunkt i Henrik Wergelands store versedikt «Skapelsen, Mennesket og Messias», som siteres undervis sammen med religiøse tekster både fra Det gamle testamentet og Koranen. Men hoveddelen er spesielt ambisiøs. Det er en lang midtdel i dette verket, både tekstlig og musikalsk, som har overskriften «Jeg så». Aasprong har skrevet et stort antall kupletter som alle begynner med «Jeg så…». Det er «sol», det er «hav» det er «elv» det er «brønn», «sjø», sky» – konkret, men også metaforisk, i tillegg til at dette er vakre og tankevekkende vers: «Jeg så en elv som lekte gjemsel, jeg så en elv som skjenket glemsel.» Det man spør seg, er hvem dette jeg-et er som «så», altså ikke «ser». Her ligger kanskje økosorgen som nevnes, alt dette kan være noe som er i ferd med å gå tapt. Det er en veldig gjentagende, mantra-aktig tekst i store deler av verket, et slags folkemusikalsk motiv som gjentas mange ganger som en musikalsk sirkling, om man vil, og utvilsomt det som sitter best fast i hukommelsen etter å ha hørt verket som helhet. Ambisiøst, men på ingen måte pompøst!

Jeg syns det fungerer veldig fint. Dette er på en måte en statisk og repetetiv musikk, men som hele tiden er i utvikling. Det er forskyvninger og irregulariteter i fraselengder som også matcher teksten, den er som sagt veldig poetisk og fin, også i måten den rent visuelt er satt opp på arket – slående! Teksten kan leses som et dikt på sine egne premisser, men som samtidig får en veldig flott tonesetting i en oppbygging som jeg syns fremstår som veldig organisk og velkomponert – en sikkerhet i bruken av tradisjonelle musikalske virkemidler. Det fungerer veldig bra, det er musikk som hele tiden fornyer seg selv, selv om den sirkler rundt det samme motivet. Dette er jo da den store midtdelen av verket. Så er det en innledning som griper tilbake til Wergeland-teksten og skildrer en slags skapelse, også det gjort på måter som vi kjenner igjen fra tidligere komponister som f.eks. Haydn, at det starter med en tone som spalter seg i flere – en slags musikalsk tilblivelse. Wagner gjør det samme i starten av Ringen. Det er kombinasjonen av modernitet og tradisjon som er spesielt i dette og de andre to verkene i trilogien.

Slutten er en avrundende epilog som tar opp i seg elementer fra tidligere form-deler, knytter på nytt tråden til sitatet fra Wergeland kombinert med noen flere av de rimende to-linjers-strofene som fungerer så poetisk og fint. Det bringer verket til en naturlig avrunding på nesten Beethovensk vis.»

[Om Trilogien:]

«Verkene i trilogien har noe til felles. Dette er ikke en aksjonistisk form for politisk kunst, og det tror jeg er viktig når man skriver for veldig unge utøvere, at de ikke blir marionetter i et slags politisk spill. Tvert i mot kommer barna og ungdommene selv til orde i verkene på en veldig fin måte.

(…)Det er musikk som trekker inn det barnlige som et element, det er mye aspekter av lek i alle disse tre verkene, kanskje særlig i det første «Ro – Uro» hvor de løper på kryss og tvers i konsertlokalet. «Asylos» har enda mer enn i «Sirkling» inkorporert elementer av barnelek som f.eks. stolleken og «Bjørnen sover» som blir komponert ut som en form for moderne musikk som beholder dette lekne elementet. Jeg velger å kalle det barnlig og ikke barnslig. «Asylos» er på en måte et litt mer ambisiøst verk, det har et litt større apparat, solist og et kor til, det har flere deler og fremstår som litt rotete sammenliknet med «Sirkling», men absolutt et veldig godt verk det og.

Det står fram som en veldig særpreget og sterk trilogi av verk skrevet for Det Norske Jentekor av Maja S. K. Ratkje. De er individuelle, samtidig forskjellige, i måten de bruker kollasj-aktig sammensetting av tekst, blanding av moderne og tradisjonelle musikalske elementer, en slags dialektikk mellom lek og system som er veldig tydelig i alle tre, men først og fremst en politisk musikk som aldri trer politiske standpunkter ned over hodet på lytteren, men som heller rykker mottakeren ut av det hverdagslige og skaper et rom for refleksjon og ettertanke. Det høres kanskje veldig klisjé-aktig ut, men det er min sterke opplevelse av at det er faktisk det som skjer – heldigvis.»Sirkling2

This entry was posted in Blog, Chamber music with voice/Vocal music and tagged , . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>