Sult album reviews (in Norwegian)

VinylSultKlassekampen:

Det eneste sikre vi kan si om Maja S. K. Ratkje er at hun stadig overrasker og ikke lar seg sette i bås.

Resultatet er et klangmangfold det er vanskelig å tro kan komme fra én enkelt musiker.

Ratkje har oppfunnet et multiklanginstrument, traktert kun av henne selv, men klangen er alt annet enn enkel. Resultatet er en så rik og variert klangverden at dette er en virtuos oppvisning i musikalske uttrykk. Det er dessuten vakkert.

(Magnus Andersson)

Reviews in other languages

Morgenbladet:

(…)Musikken ble forestillingens høydepunkt, ifølge flere anmeldere. Når musikken nå kommer ut som plate, er den et høydepunkt også som selvstendig verk.

Surklingen, pumpingen og trekkingen i Sult sender lytteren med på vandring i Kristianias gater, som hovedpersonen i Knut Hamsuns roman selv. Det blåser og er kaldt og surt. Det var nok en sørgelig tid, det nittende århundret. Man fryser på ryggen av Ratkjes metalliske lydeffekter, og man får også frysninger – av den gode typen – av melodiene til vokalen hennes. Det er vakkert.

Musikken er ikke bare tilbakeskuende, den låter også moderne med sine minimalistiske rytmer i noen låter og en spaghetti western-lignende plystring i andre. Generelt er Sult mindre komplekst enn Ratkjes tidligere utgivelser, og mer tilgjengelig. Kanskje det er fordi pumpeorgelet er et såpass lite diskré instrument. Det brauter seg liksom frem i lydbildet. Et fantastisk instrument, spilt av en fantastisk artist.

(Maria Lokna)

Jazz i Norge:

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje har vært en av landets viktigste kunstnere de siste 20 årene, et stort forbilde som musiker, menneske, kvinne og ideologisk vesen. Hun har ikke vært engstelig for å stikke tåen nedi grumsete vann, og har vært med på å klargjøre en friere bane for musikere som ønsker å gjøre noe annet enn å følge bransjens stagnerte peilepunkter. Og du verden så sterk musikk hun lager, helgens utgivelse er basert på musikken hun lagde til Jo Strømgrens danseforestilling over Hamsuns Sult. Da var hun på scenen med trøorgel og vokal, og disse sporene er nå i ettertid bearbeidet. Det låter fantastisk bra, også ut av sin opprinnelige sammenheng, med en utpreget taktilitet, som «en træflis å tygge på», som en av de fascinerende låtene heter. Det er i det hele noen svært minneverdige låttitler her, men det er materialet også, som i den vanvittig vakre «Sjå, Åmioda – og ikke en lyd kom mig fra strupen» hvis stemning returneres til i avsluttende «Kristiania». Det diskuteres vidt om man kan separere kunsten fra kunstneren for tiden, i tilfeller der kriminelle eller ideologiske diskrepanser for noen, og stadig flere, skygger for verket. Maja Ratkjes kantete komposisjoner, kjøttfulle lydbilder og gripende sang er til sammen et eget verk, men spinner også videre på de uforglemmelige setningene hos den unge Hamsun, som han skrev: «jeg fornemmer mine sko som en sagte susende tone imot meg». Det er i alle fall mulig å lytte til Hamsun.

Jazz i Norge: Et album å få merker av

Svært vellykket og ny vri gir strålende opplevelser.

Å høre Maja S. K. Ratkje spille pumpeorgel, kommer som litt av en overraskelse. Hun lærte seg å spille instrumentet da hun lagde musikk til Jo Strømgrens ballett «Sult», basert på Knut Hamsuns roman. Kanskje Ratkje har latt seg inspirere av forfatterens litterære figurer. De kunne som kjent være lite forutsigbare. Hun spilte live på hver eneste ballettforestilling, og modifiserte senere musikken for innspilling av dette albumet. Det blir understreket at albumet er et frittstående dokument, men at atmosfæren er lik den som preget forestillingen, Kristiania på 1800-tallet, med gatestøy og bysumming. For meg er det vanskelig å knytte det jeg hører, til den sterke og til dels underfundige bystemningen Hamsun vekker til live i sitt store verk, men det rokker ikke ved albumets sterke kvaliteter, heldigvis.

For å få et større register å spille på – vil jeg anta – ble det bygget inn metal tubes, PVC tubes og vindmaskin i orgelet. Gitarstrenger og metall- og glassperkusjon er også utstyr Ratkje gjør seg nytte av. Det er likevel sånn at pumpeorgelet er hovedpersonen i fortellingen. «Introduksjon – Denne forunderlige by» setter en slags bedehusstemning i musikken, med sitt avdempede vemod. Jeg ser for meg det nervøse livet på kvisten i romanens åpningsscene, der jeg-personen lurer på om han har noe å glede seg til. Alle titlene på albumet inneholder sitater fra «Sult». I spor to åpner musikken seg i full spenst. Utrykket er sammensatt, og når Ratkje begynner å synge, er vi med ett inne i en varm originalitet som peker videre innover i albumet. Et deilig, lite sus fra Annette Peacock-tradisjonen pumper kledelig og forsiktig, krydrer så å si egenarten.

«Den sprættende bevægelse min fot gjør hver gang pulsen slår» er en dekkende tittel for den rastløsheten og de overraskelsene dette sporet rommer. Det er som om Ratkje vrir elementer fra flere tradisjoner på plass i sin egen musikalske lek. Resultatet står på helt egne bein. Det gjenkjennelig og det nye står friskt skulder ved skulder. «Sayago – En sådan glidende lyd» har et nærmest fengende omkved, men under overflaten lurer musikalske krefter som korrigerer sjarmerende fasade. Det er en mangetydighet i dette stoffet, og nettopp derfor er det spennende å lytte til. «Sult» er rett og slett noe av det fineste jeg har hørt fra Ratkje gjennom alle disse årene. I spor sju tar vokalisten for seg av folkemusikken, midt i et landskap som delvis fornekter den. Deretter er vi innom et tivoli, før hun avrunder med «Kristiania» og trekker en sirkelkompositorisk stemningstråd til albumets start. Deilig.

(Arild R. Andersen)

Link to album
This entry was posted in Blog, Sult. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>