På musikalske premisser. En samtale med Maja S. K. Ratkje (NO)

Maja S. K. Ratkje är kompositören och musikern som ständigt är aktuell med nya kompositioner, konserter, samarbeten, plater, böcker och installationer. Hon engagerar sig politiskt för miljön och för jämlikhet i musikbranschen, bl. a. med boken Eksperimentell kvinneglam. Vi tog en prat om bland annat kraften i samarbetsprojekt, kampen i att vara kvinna, komponist och musiker, och konsten att lyssna associationsfritt.

MajaPOINGCosmopolitePublisert i ArtSceneTrondheim, av Marit Aronsson 17.09.2018

Du är hemma i Trondheim i förbindelse med att du spelar med trion POING. Ni har blivit omtalade som ’norsk musikklivs fineste, frekkeste og mest nyskapende aktører’, och spelar allt från Rudolf Nilsen via Brecht/Weill till Rage Against the Machine. Det här är bara ett av många samarbetsprojekt du har på gång. Du samarbetar gärna med billedkunstnere, andra musiker, koreografer, filmmakare… Hur är det jämfört med att jobba solo?

Ja, jeg tror ikke det finnes en kunstart jeg ikke har samarbeidet med! I motsetning til billedkunstverdenen, hvor man jobber mer isolert, så er det veldig naturlig for musikere å samarbeide. Det å være komponist er forbundet med ensomt arbeid; man sitter inne i sitt elfenbenstårn og produserer partiturer som man sender ut gjennom ett hull i veggen, og så står det noen musikere på utsiden som spiller verkene. At jeg er musiker selv, gjør det naturlig å samarbeide tett med musikere og kunstnere i andre felt. Med gode samarbeidspartnerne så føler jeg at verket vi lager har fått lov til å utvikle seg på egne premisser. Det blir ofte veldig sterke og gode verk av sånne samarbeid. Da kan jeg trekke meg tilbake og la verket stå frem. Det er det jeg vil, uansett hva jeg lager.

Hur går du fram när du jobbar ensam då?

Det er mye vanskeligere! Da er jeg mindre tålmodig, og desto mer selvkritisk. Når jeg lager solokonserter og improviserer live blir jeg konfrontert med meg selv på en annen måte. Jeg booker ikke meg selv som soloartist, så jeg må tvinge meg selv til å si ja til det, iblant. Og jeg har det på samme måte når jeg skriver musikk også, et orkesterpartitur, for eksempel. Da sitter jeg jo ensom med det, og det er vanskelig å ha samme troen på eget materiale.

Jag vet att endel författare pratar om sina verk med en hund eller katt. Du har det inte på det viset?

Haha, jo jeg har katt, barn og mann som jeg snakker med! Jeg bor ute i skogen, så det er jo ikke noe komponistmiljø i nærheten, men jeg er jo heldigvis gift med en musiker. Han er en god sparringspartner, og vi hjelper hverandre mye.

Hilde Sofie Tafjord, Lene Granager, Kristin Andersen och du bildade tidigt gruppen SPUNK. Berätta om hur ni jobbar!

Ja, vi er fire komponister og musikere som har samarbeidet siden 1995. Navnet lånte vi fra Pippi Langstrømpe, (‘spunk’ är ett ord som Pippi kommit på själv, men som hon inte vet vad det betyder och därför tar med sig sina vänner ut på stan för att ta reda på det. journ. anm.) og med dem har jeg opplevd kreative eksplosjoner! I SPUNK er nemlig alt lov; man kan ta med seg en gjenstand inn i ensemblet og så skal den forvaltes i felleskap av alle. Jeg husker første gang Kristin tok med seg blokkfløyte, det var ikke så populært, men det har nå blitt en viktig del av soundet vårt.

Når vi lager noe sammen så vet vi ikke helt hvem som kom med hvilke idéer. Verket står frem som sitt eget. Det beste med samarbeid er at man har en samtale gående. Man kan komme mye lengre i den typen kreative prosesser. Bare ved å høre seg selv snakke kommer man på ting på en helt annen måte, enn om man bare sitter alene og grubler.

 

Det med SPUNK er helt spesielt. Vi har aldri vært en del av noen hype. I starten var vi forbannet fordi vi ikke fikk nok bookinger, og det er flere grunner til det. Det var så mye som var «feil» med oss; vi spilte fri improvisasjon som ikke kom fra jazz, at vi var fire kvinner har selvfølgelig noe med saken å gjøre, og vi kunne bruke humor, fargerike kostymer og scenografi. Vi hadde jo heller ikke noe typisk bandoppsett, men horn, cello, fløyte og trompet. Idag er jo dette helt mainstream å gjøre innenfor improvisasjon?

SPUNK har jobbat endel med installationer också?

reir2Ja, for eksempel da vi var hovedutstillere på Bomuldsfabriken i Arendal, for noen år siden. Vi gjorde en utstilling som het Rom. En del av prosjektet var en slags gjenskapelse av en gruvegang fra uteområdet, som vi bygde inne i kunsthallen. Vi føyde til dryppelyder fra gruven. I tillegg lagde vi et reir av gjenstander og skrot vi fant, og som vi fikk lokalt, fra folk og butikkeeiere. Inne i reiret spilte vi konsert, alle med kamera på hodet som filmet hele konserten. Resten av utstillingsperioden kunne man se de forskjellige filmene, med lyden fra opptaket, på hver sin monitor inne i reiret.

Akkurat nå er jeg faktisk i gang med å lage en permanent lydinstallasjon til Bomuldsfabriken, til Kunstarena Torbjønsbu gruver, det nyåpnede uteområdet hvor man kan gå i gruvelandskapet. Det er stas!

Du har skrivit två böcker också. Berätta om det!

Den erfaringen jeg har som komponist lett overføres til andre medier. Med erfaringen rundt hva som fungerer, også gjennom alle disse samarbeidene, er jeg ikke like redd for å trå inn i andre felt når jeg får gode idéer. Den seneste boken var basert på Ekkokammer 2.0, en forestilling jeg lagde for Trondheim Voices, som gikk på Trøndelag Teater her i vår. Materialet bestod av sitater rundt det å finne stemmen sin, samlet og redigert ut fra intervjuer jeg gjorde med sangerne i ensemblet. Det ble en veldig fin liten bok! I 2013 kom Eksperimentell kvinneglam ut på Aschehoug, som en del av deres serie Stemmer, i tilknytning til 100-årsjubileet for kvinnelig stemmerett.

När jag lyssnar på dina verk vill jag helst ha ögonen stängda så musikens visuella landskap kan få flöda eller slå sig fram ostört av det som finns att se där ute. Vilket förhållande har du till det visuella i ditt arbete?

Jeg har en intensjon om at musikken skal skapes på musikalske, og ikke assosiative premisser. Det er sånn jeg tenker når jeg bruker stemmen óg; for meg er stemmen først og fremst et instrument. Jeg tenker musique concrète, hvor man løsriver lyden fra sin opprinnelse. Pierre Schaeffer myntet begrepet på 1950-tallet, som, kort fortalt, handler om å lytte til lyden i seg selv. Med den innfallsvinkelen begynte jeg i studietiden å interessere meg for lyder rundt meg på en ny måte, og begynte å oppdage nye kvaliteter i min egen stemme. Jeg analyserte lyder, plukket de fra hverandre og satte de sammen igjen. Selvfølgelig gir musikk alle slags visuelle referanser, og det er jo også en stor og viktig del av musikkopplevelsen, men fordi jeg insisterer på å komponere med en musique concrète-tanke om lytting, så kan jeg komponere på en helt annen måte enn hvis jeg hadde komponert assosiativt. Det jeg er ute etter er flere lag i musikken, i forståelsen av det klingende.

Jag tänker att man inte behöver associera till något föreställande bara för att det är en visuell association, det kan ju vara mer abstrakt som att ett ljud är vidsträckt, kompakt, böljande eller ha olika typer av form. Så kan jag uppleva det.

Lyden har en veldig tydelig form, den har frekvenser, en bølgeform som utspiller seg i rommet. Det samme kan man jo si om farger. De har jo også frekvenser. Noen mennesker har synestesi – det er jo veldig fascinerende. Jeg har det ikke på den måten, men allikevel så opplever jeg klangfarger veldig sterkt. Det finnes kvalitative forskjeller mellom klanger. Du kan liksom smake på forskjellene; noen er bitre, noen er sure og noen er søte, noen er grønne og noen er blå, men de er jo i seg selv egentlig uoversettelig. En klang er kompleks, den kan ha flere grunntoner. Jeg liker lyder som bringer frem en ambivalens, at du ikke helt vet. Mens musikk som er for insisterende har jeg mindre sans for. Det at verket for eksempel bare handler om en ting. Derfor klarer jeg ikke å la verk oppfylle de forventningene som finnes om, for eksempel, minimalistisk musikk. Når jeg spiller improviserte konserter så er jeg også veldig obs på å ikke innfri forventninger. Jeg trenger å utfordre meg selv, og at musikken min utfordrer den malen som samfunnet har gitt meg. Jeg vil ikke være med på en enkel løsning, det er jo derfor jeg driver med kunst.

Så du är i opposition mot konformitet?

Absolutt! Jeg er motstander av den kommersielle kulturen, og av den delen av samtidskulturen som er institusjonalisert på en sånn måte som gjør den forutsigbar og kjedelig. Jeg vil slå et slag for den frie kunstneren. For at man i det minste skal prøve så godt man kan å gjøre noe som er meningsfylt, som butter litt i mot. Man skal strekke seg lenger og ikke bare gjøre ting som forventes av en. Det er vanskelig å holde på den indre motivasjonen siden det alltid vil være mye ytre press. Derfor må man stadig gå inn i seg selv og spørre; hvorfor gjør jeg dette? Er det fordi det er en trend?

Apropå det; på din hemsida finns flera citat från kritiker, t. ex:

“Even within a piece she shows more originality than many composers in a lifetime.” Brainwashed 2008

“Ratkje is one of the most astonishing singers on the planet.” Chicago Reader 2005

“Skandinaviens i dag kanske viktigaste tonsättare” Dagens Nyheter 2012

“Hun er én af de mest interessante nulevende kunstnere i Norge.” Danmarks Radio 2008

Vad gör det med din kreativitet och arbetsprocess att höra sådana uttalanden? Får du inte prestationsångest?

Det er jo en drøm å få sånne tilbakemeldinger! Men som regel sliter jeg med dårlig selvtillit. Det er virkelig vanskelig i den prosessen hvor jeg er alene. Jeg må sparke meg selv i gang og motivere meg selv til å begynne. Og når et prosjekt er klart føles det som jeg har kokt suppe på en spiker og lurt noen til å tro at det er noe å ha. Det der har mannen min hørt mange ganger. Når jeg er ferdig med et verk så sier jeg «aldri mer! Dette var siste gangen, nå har jeg ikke noe mer å si!»

Men jeg har blitt flinkere til å slappe av og stole på at det kommer noe. Nå nylig laget jeg et stort verk for Nasjonalballetten. Det var til Jo Strømgrens versjon av Hamsuns Sult som var mørk og nydelig. Jeg fremførte musikken i tillegg til å komponere den, og trodde helt seriøst at jeg ikke kom til å klare det. Men det gikk jo faktisk bra til slutt.

Kan du berätta om ditt politiska engegement?

Jeg har alltid vært politisk aktiv, det kom egentlig før kunsten. Jeg var medlem av Natur og ungdom da jeg bodde her i Trondheim, og har alltid vært på venstresiden. Nå sitter jeg som vara i Miljøpartiet De Grønne, i kommunen hvor jeg bor. Det er av tvingende nødvendighet, jeg har ikke samvittighet til noe annet. Spesielt etter at jeg fikk barn – herregud hva skal jeg si til dem da, at jeg ikke gjorde hva jeg kunne? I tillegg er vi noen få som driver en aksjonsgruppe som heter Stopp oljesponsing av norsk kulturliv. For eksempel er jo de fleste festivaler i Norge sponset av oljeindustrien. Men kampen er veldig vanskelig for oljelobbyen står jo så sterkt! Det føles virkelig som å kjempe mot Goliat, akkurat som det der oljefeltet heter.

Du har även skrivit om musik. Kan du berätta om det?

Ja, når jeg var mye hjemme med små barn så skrev jeg om musikk i blant annet Morgenbladet, men akkurat nå har jeg ikke tid til det. Jeg prøvde å kompensere litt for alt som blir skrevet av menn om mannlige musikere gjennom å bevisst skrive om kvinnelige musikere, og det var jo ikke vanskelig å finne fram gode musikere som er kvinner!

Komponister er fortsatt mye mindre likestilte enn andre skapende kunstnergrupper, som billedkunstnere og forfattere. I Sverige har man kommet lengre. Men i Danmark er det helt elendig. Jeg holdt nylig et seminar på Kongelige Konservatoriet i København, hvor det er veldig høyt nivå og dyktige studenter fra hele verden. Etter å ha pratet lenge så greide jeg ikke å konsentrere meg, og spurte studentene ”Hva er det som er feil her?”. Da var det faktisk en som rakk opp hånden og sa at ”du er den eneste kvinnen her”. Det var jo sånn jeg hadde det på Musikkhøyskolen óg! Jeg var den eneste kvinnen på hele bachelorutdanningen. Jeg prøvde så godt jeg kunne å være flink, men du føler deg så alene. Fellesskapsfølelsen fant jeg i SPUNK, og det er også en grunn til at den gruppen har vært så viktig.

Du har gjort många konserter i Trondheim, bl. a. var du festivalkomponist på Kammermusikkfestivalen 2015, då dina verk spelades på flera platser i byen. Vilket förhållande har du till Trondheim som yrkesutövare, och vad hade du gjort här om du fick välja och vraka fritt?

I en periode på over 10 år gjorde jeg nesten ingenting i Trondheim. Jeg tror miljøet ennå ikke hadde oppdaget meg – jeg bodde jo ikke der. Men så ble jeg festivalkomponist på Kammermusikkfestivalen for tre år siden, og det var en skikkelig homecoming altså! Masse verk ble spilt, med bl. a. Symfoniorkesteret og Luftforsvarets Musikkorps. Jeg har for så vidt hatt musikken min framført i Nidarosdomen også, men jeg er ikke ferdig der – håper jeg! Jeg har et stort verk, Crepuscular Hour, for tre kor, orgel og seks støymusikere, og det hadde vært fantastisk i Nidarosdomen!

This entry was posted in Blog, Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Comments are closed.