Sult/Hunger reviews (in Norwegian)

Ballade.no:

Gi Maja Ratkje hovedscenen til å lage ny opera!

Visst kan hun komponere og spille til dans, men etter arbeidet med Jo Strømgrens kort-ballett Sult, kan jeg nesten ikke vente på en helaften.

MajaInstrumentIkke bare er hennes tilstedeværelse på scenen en nerve i stykket, men musikken skaper et sug som gjør at «Utkanten» framstår som en bagatell i forhold. Der sistnevntes lydbilde er bygd opp som en kollasj av innspilt fortelling og varierte musikkutdrag, er «Sult» gjennomkomponert og levende framført fra en fantastisk doning av en musikalsk dresin(!)

I sentrum er ikke bare Ratkje selv, men trøorgelet som Strømgren satte som premiss for musikken. Ja, jeg er frista til å beskrive musikken som bortimot mer «kjøttfylt» enn dansen, og det handler ikke bare om at musikeren er den eneste på scenen som er kledd i varme farger. Ratkjes veksling mellom orgel, stemme og andre lyder kler det abstraherte bylandskapet i Strømgrens Hamsun-tolkning og synes å drive fram den verdenen vi besøker, mer enn å illustrere den. (…)

Kristiania-befolkningen ble danset av en større del av kompaniet, og det var flere tilfredsstillende gruppesekvenser der Ratkjes skranglelyder drev fram opplevelsen av at selveste det sosiale by-maskineriet var i arbeid. (…) Men vel så mye flettet Ratkjes stemme seg inn i dansen, så inntrengende at den nesten framsto som en danser i seg selv. Sangen ble også sunget «inn i» dansen – for det meste satt musikeren med ryggen til publikum, men med levende kontakt inn mot bevegelsen på scenen.

Om ikke hukommelsen spiller meg et puss, så har Strømgren også tidligere arbeidet med det Hamsunske «blodets hvisken og benpipenes bønn». I «Sult» steg blodets hvisken ut på scenen legemliggjort i Maja Ratkje. Den rødkledde steg ned fra sitt enmannsorkester mot slutten av forestillingen og ble «traktert» av en gruppe menn – hviskende. Scenen var en potent påminner om den kraften som ligger i presis bruk av stemmen. Det som la opp til å bli en slags overgrepsscene, ble vippet rundt av myndigheten i Ratkjes nærvær. Jeg endte med å spørre meg selv om hun var den eneste «virkelige» personen på scenen, mens alt det bleke, dansende og stiliserte bare var en forlengelse av Hamsuns selvsentrerte univers. Takket være variasjonen, varmen og lidenskapen fra Ratkjes musikkdresin, fikk jeg i «Sult» en Hamsun-Strømgren-tolkning som etterlot meg sulten på mer.

Som helaften for huskoreografen er det verdt å spørre seg hvor vellykka det var å sette sammen to stykker som var så musikalsk ulike. Det var som om de spilte i hver sin divisjon. Den slags risiko må programmereren ta, men det skulle ikke forundre meg om en annen gjenoppsetning kunne stått seg bedre opp mot urpremiere-verket. Alternativt kunne en ønska seg en satsning på enda dypere vann: En helaften med nykomponert Ratkje-Strømgren. Eller – som antakelig flere enn meg ville vært svært nysgjerrig på: En ny opera med en komponist som ikke bare vil bety en bedring av en sørgelig kjønns-ubalanse blant skapende kunstnere i storformat, men en uredd inngang til å arbeide scenisk med stemme, lyd og tone.

– Margrete Kvalbein.

Link to work

sult-2018-foto-erik-berg-4435Aftenposten:

Ratkje dras inn på scenen av den lidende hovedpersonen selv, med ryggen mot publikum, i en skarlagensrød kjole som står i markant kontrast til det dystre bybildet. Musikken lager hun med orgelet, men også med kjettinger, metallplater og en svær dreiesylinder. Hun banker og sparker i riggen hun sitter på, hun uler, synger, hvisker, knitrer, smatrer og smeller med stemmen.

Henriksen, dratt i ansiktet og med seige bevegelser, sleper rundt på en diger blyant – en vittig fremstilling av hvor tungt han finner det å skrive. Men det er lydkunstneren Ratkje som er den skapende karakteren her. Hun maner frem de triste danserne, menn og kvinner hver for seg, gir liv til kvinneskikkelsen Ylajalis mystiske unnvikelser og fargelegger den litt humørløse scenen med vagt gjenkjennelige minner om skillingsviser, skramlete kjerrer og knitrete radio.

(…) Ratkjes rolle er ikke tilfeldig. Mot slutten, idet hun trer ned fra vognen sin, går hun inn i en sekvens der hun og jeg-personens bevegelser speiler hverandre. Kanskje har Strømgren sett direkte for seg at det er Ratkje som skal være historiefortelleren her – de andre er bare marionetter i hennes spill. Det er et interessant grep. Hamsuns beskrivelse av den lammende angsten gjøres til skamme av Ratkjes handlekraft.

– Maren Ørstavik

Vårt Land:

sult-2018-foto-erik-berg-4374(…) Koreografien er blottet for den klassiske ­ballettens briljerende piruetter. I stedet kan krokbøyde kropper og seige bevegelser i neste øye­blikk slå over i eksplosiv ­energi. Nasjonal­ballettens dansere ­behersker Strømgrens signatur med sikkerhet, der publikum også må myse for å få med seg små ­detaljer, som et flakkende blikk. Ansiktenes mimikk blir en viktig del av uttrykket.

Forestillingens høydepunkt er likevel musiker Maja S. K. Ratkje. Som et fargerikt blikkfang sitter hun i blodrød kjole ved et trøorgel og blåser liv i forestillingen med musikk som spenner vidt. Et gjennomgangstema av sørgmodige, melodiøse orgeltoner veksler med svevende sang, raslende kjetting, plystring, skramling og knirk. Det høres sakralt og snuskete ut på samme tid.

Ratkje dedikerer seg fullt og helt til å være forestillingens ­sentrum, samtidig befinner hun seg fullstendig på sidelinjen. Sittende på sin merkelige musikkinstallasjon av trøorgel, spaker, bjeller og ­metallplater, er hun avhengig av å bli fraktet rundt på scenen. I ­rollen som Sults hovedperson ­trekker ­Silas Henriksen henne med tau. Han har et intenst og avmagret ­uttrykk som den plagede hovedpersonen i evig jakt på å stilne ­sulten og tørsten etter suksess.

– Kjersti Juul

photos by Erik Berg

This entry was posted in Sult/Hunger. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>