Det er umulig ikke å la seg fascinere av Maja S. K. Ratkjes grenseløse utforskning og skaperkraft.
For to dager sidet forvandlet årets festivalkomponist, Maja Solveig Kjelstrup Ratkje, Dokkhuset til et mørkt trykkammer av elektronisk og vokal sampling. Med en sylskarp visuell profil og et kvadrofonisk lydanlegg jobbet hun seg konsentrert gjennom den ene komplekse strukturen etter den andre.
Nå sitter jeg i samme rom. Med samme komponist. Men rammen er totalt forandret. Lett og ledig, blant uniformene til Luftforsvarets musikkorps, introduserte Ratkje marsjen ”69 Marching Bars of Leftovers from an Old Century”. De neste 90 minuttene skal derimot vise seg å bli noe helt annet enn lett og ledig for nevnte musikkorps, pluss den eminente trekkspilleren Frode Haltli, vokalist Ratkje, kontrabassist Håkon Thelin og Engegårdkvartetten. De fem verkene er kompositorisk, instrumentalt og klanglig like varierte som et velassortert festivalprogram. At alt stammer fra én og samme komponist er i seg selv et bevis på en sjelden lydlig eksperimentvilje og arbeidsmessig maraton-stamina.
”Etter å ha lånt noen marsj-cymbaler under flere økter med Åsnes Hornmusikk 17. Mai 1999, følte jeg meg kompetent nok til å ta fatt på arbeidet”, sier hun om overnevnte marsj – en nokså drøy dynamisk utfordring for et hvilket som helst korps. ”Jeg ville lage et stykke som tok utgangspunkt i en spektralanalyse av den dypeste tonen på en tenorsaksofon spilt med ’jazz’-munnstilling”, forklarer Ratkje om sine ”Waves”-stykker og kveldens fremføring av ”Waves IIb” – en komposisjon så konseptuell at den like godt kunne ha blitt fremført noen hundre meter østover, som performance på Gråmølna.
Hvor finnes fellesnevneren i dette referensielle kaoset? Mens musikerne jobber seg gjennom partitur etter partitur, forsøker jeg å sammenfatte kvelden. Hva kommuniserer dette? Det at Ratkje kjemper seg frem som musiker og komponist og faktisk fullfører disse komposisjonene – med et så bredt og på grensen glupsk spekter av innfallsvinkler og strategier som her – før hun fyller tretti (!), fremstår i retrospekt som det reneste galematias. Men angriper jeg ikke det hele i den gale enden nå? Å plassere bruddstykke etter bruddstykke inni kategorier og ismer er å la seg binde og blinde av kulturelle sedvaner.
Her må man tenke lyd først: den rå, ukategoriserte, fysiske lyden. Tradisjoner, instrumentasjon, tpnale strukturer, rytmiske tryggheter og tekstmasse er konfrontert som utfordringer, utgangspunkt som omformuleres.
Under det som kanskje er kveldens høydepunkt, japaninspirerte ”Gagaku Variations” for akkordeon og strykekvartett, tenker jeg ikke land, men lyd, ikke komposisjon på partituret, men konstruksjon i rommet. Og akkurat slik var det også, på mandag, om enn innenfor et helt annet klanglig uttrykk: – en konsentrasjon om lyden i rommet.
Det virker selvsagt å understreke at hundre prosent angir et maksimum. Alt er med. Tittelen ”100% Maja” spiller uomtvistelig på at hele kvelden er viet festivalkomponistens arbeider. Men den er nok mer presis enn som så: Alt har tilsynelatende potensiale i Ratkjes hender.
Gustav Sivhus Borgersen, Adresseavisen 24.09.2015 