Utdaterte systemers utvidede univers (NO)

LaurieSLaurie Spiegel og maskinene skriver seg inn i historien.

En skikkelse sitter i et studio og klimprer på en gitar. Det er ikke noe bemerkelsesverdig i dette, eller kanskje litt, dersom du lar øynene fare over de øvrige objektene i rommet. For dette er alt annet enn et band-rom, gitaren er eneste synlige konvensjonelle instrument, øvrige objekter er kontormøbler, en eldgammel Mac, en nyere Mac, og man aner noen hyller med diverse kontrollpaneler. Det er heller ingenting ved den fredelig spillende skikkelsen som tilsier at vi her har foran oss en levende bauta innen elektronisk kunst.

Dette er Laurie Spiegel. Ved siden av å være digital pioner og grunnlegger av teknologi vi i dag tar for gitt når vi lager musikk med datamaskiner, har hun vært stilistisk pådriver i den såkalte New York-skolen på 1970-tallet, med base i miljøet rundt The Kitchen, som hadde som mål å skape en musikk i opposisjon til etterkrigsserialismen. Terry Riley, Philip Glass og Steve Reich assosieres også med dette miljøet. Spiegels musikk har mange fellestrekk med disse, men har større dynamisk spenn, mer dramatikk og bærer større preg av å være sluttede verk i noe kortere former.

Men nå sitter hun altså her i et opptak fra 2012 og spiller gitar som en annen hyggelig bestemor. Hun vet ikke at hun blir filmet, hun skulle bare posere med gitaren for et pressebilde. Da hun fikk opptaket, la hun det ut på Youtube, fordi det slo henne at det ikke fantes noe gitarspillende opptak med henne der ute, selv om hun overalt i intervjuer nevner dette instrumentet som, har vært med henne hele tiden. Laurie Spiegel har jubileum i år. Jeg håper hun blir feiret! Hun fortjener så mye mer enn en liten artikkel. Født 20. september 1945 i Chicago, kom hun tidlig inn i musikken med gitar og lutt. Og hun komponerte akustisk musikk, men da hun oppsøkte datidens studioer med tidlige analogsynther, fikk hun brukt sin musikalitet som musiker og realiserte komposisjoner i sanntid.

Samleutgivelsen Obsolete Systems, med verk fra 1970–1983, inneholder blant annet nydelige stykker utført med analogsynthen Buchla. Et annet verk fra samme tid, «Sediment» (1972), ble utgitt på An Anthology Of Noise & Electronic Music – 4 i 2006, og ble deretter brukt i filmen Hunger Games, noe som ga Spiegel et aldri så lite «Ligeti – Romodyssé»-øyeblikk i offentligheten, slikt som gjerne kommer først i alle senere omtaler av komponisten, som om dette var målestokken og målet for alt hun gjorde. Vel, hadde det ikke vært for at Spiegel også har et verk som suser av sted ut i det uendelige verdensrommet – hennes musikk ledsager Voyager-ekspedisjonen – så hadde ikke filmbidraget fått konkurranse i så måte.

Spiegel møtte snart på problemer med de ustabile analogsynthene. Når tilmålt tid i studio var over, kom nestemann og koblet om, og man fant aldri de samme innstillingene på nytt. Med et elsk–hat-forhold til teknologien ble hun raskt trukket mot den nyeste digitale teknologien for å se om hun kunne realisere musikk hun ennå ikke hadde hørt. Etter tre måneder som assistent ble hun autorisert tekniker ved datamaskinene hos Bell Telephone Laboratories i New Jersey og fikk jobbe med egne verk.

Bell hadde frem til åttitallet et statlig monopol på sine tjenester og var en enorm bedrift. Det lå med dette også statlige føringer på at selskapet skulle drive forskning og utvikling av teknologi uten profitt som mål. Derfor ble dette et senter som skulle få stor kunstnerisk betydning. På tidlig syttitall var det å skulle lage musikk med datamaskiner noe som møtte mange fordommer i samfunnet.

Spiegel forteller i intervjuer om et kollegialt miljø der de deler kunnskap og erfaringer og inspirerer hverandre. Musikken tas ofte ut av studio i møte med andre kunstnere og i møte med andre medier, dans film, teater. For Spiegel var det lettere å komponere direkte til film eller dans uten å gå veien via ensembler og ofte mannsdominerte hierarkiske apparater, den elektroniske musikken har gitt flere kvinnelige kunstnere et friere rom til utfoldelse, forteller Spiegel. Downtown-miljøet manglet også de tunge institusjonelle scenene, og tok det offentlige rom i bruk for forestillinger og performance.

I Bell Labs arbeidet hun med et system som ble utviklet av hennes mentor Max Mathews og Dick Moore, og som het Groove (Generating Realtime Operations On Voltage-controlled Equipment), som bygget på forskning rundt digitalt overførbare telefonsignaler helt fra femtitallet. Spiegel programmerte sine komposisjoner her, og hun fremførte dem deretter live med bruk av diverse kontrollere.

Bruken av algoritmer koblet mot analoge konvertere og interaktive systemer gjorde at hun kunne styre enkelte parametre og improvisere et forløp i sanntid, til forskjell fra annen datagenerert musikk på denne tiden, hvor man ifølge Spiegel kunne sette i gang en prosess, ta helg og komme tilbake på mandag til en 30 sekunder lang lydfil. Produksjonen fra denne tiden er enorm. Lykken varte til 1979, da teknologien ble oppgradert og det ble umulig å realisere verkene.

Hemskoen med å jobbe med verk uløselig knyttet til teknologi, har Spiegel fått erfare i flere ledd senere. På McLeyvier-synthen komponerte hun 200 verk som hun håper å få spilt inn hvis noen kan erstatte defekte komponenter. Ett verk ble dokumentert, «Immersion», utgitt på Obsolete Systems, noe som gjorde navnet til utgivelsen mer forståelig. Apple kom på døren og ga henne den første Apple II. For den laget hun programvare som hun siden har solgt. Hun laget også sin egen programvare for sanntids videokunst, Vampire (Video And Music Program for Interactive Realtime Exploration), med en nikk mot sene nattetimer, da studioet var ledig.

Mest kjent er reutgivelsen av The Expanding Universe i 2012, med verker utført hos Bell i 1974–77. Med halvparten tidligere uutgitt materiale viser denne for alvor hvilken raffinert, banebrytende og velartikulert komponist Spiegel er. Påvirkningen fra tidlige studier i barokk og folkemusikk er tydelig, og programmeringen hennes gir forløp som gir musikalsk mening, rytmisk, klanglig og harmonisk. Hun spiller sine egne verk med en naturlighet som bestemoren med gitaren kan misunne henne. Gå på Youtube og se henne spille på synth!

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>