Samtiden i sine hender (NO)

Samtidskomponist Maja S. K. Ratkje har dedikert sitt nye orkesterverk til Grunnlovens miljøparagraf.

majaratkjeDNsitte

Magasinet, Dagens Næringsliv 03.10.2014

Tekst: KRISTINE HOVDA Foto: MELISA FAJKOVIC

Under oppveksten i Trondheim skulket hun engelskeksamen for å delta i demonstrasjon med Natur og Ungdom. Så dro Maja Solveig Kjelstrup Ratkje til Oslo og ble den banebrytende komponisten som gjorde det til sin misjon å utforske stemmens yttergrenser. Det har hun fortsatt med. Under Festspillene i Bergen forlangte Ratkje at arrangøren fjernet Statoil-logoen fra konsertserien som hun var kurator for. Hun er initiativtager til kampanjen «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv», som daværende kulturredaktør i Aftenposten Knut Olav Åmås sablet ned i ords form («kramperadikalisme av enkleste slag»). Ifjor kom debattboken «Eksperimentell kvinneglam», der hun avslørte en rystende underrepresentasjon av kvinner i norsk samtidsmusikk. Ja, og så er Maja S.K. Ratkje frilanser på tyvende året, gift med en musiker, og mor til to små jenter.

– Du har ikke gjort det lett for deg selv?

– Jeg har vel aldri vært en person som har likt å flyte med strømmen.

Hun ler høyt og voldsomt.

– Ihvertfall ikke når den strømmen går rett til helvete.

Maja Solveig Kjelstrup Ratkje – Fakta:
Alder 40
Sivilstatus Gift med komponist og trekkspill­virtuos Frode Haltli, to døtre.
Bakgrunn Utdannet komponist fra Norges Musikkhøgskole. Spiller fiolin og theremin, arbeider med elektronika, støy og vokal. Medlem av improvisasjonskvartetten SPUNK, trioen Poing og støyduoen Fe-Mail. Vinner av Edvard-prisen og Arne Nordheims komponistpris.
Aktuell Har skrevet bestillingsverket «Paragraf 112» i anledning Grunnlovsjubileet, som fremføres de neste ukene av symfoniorkestre i Stavanger, Trondheim, Bergen, Oslo og Kristiansand.

FEIRER MILJØPARAGRAFENmajaratkjeDNprint

Ratkje er i ferd med å få mer oppmerksomhet for miljøengasjementet enn for musikken sin. Det sier ganske mye, all den tid Ratkje i en årrekke er blitt regnet som en toneangivende aktør på den internasjonale samtidsmusikkscenen. Torsdag denne uken startet konsertrekken der hun har laget et bestillingsverk for de seks største symfoniorkestrene i Norge. Det er Ratkjes første orkesterbestilling i Norge. Anledningen er Grunnlovsjubileet. Ratkje har kalt sin komposisjon «Paragraf 112», etter Grunnlovens miljøparagraf.

– Altså, musikk er musikk. Det er ikke noe i det klingende som tar opp klimaspørsmålet. Men som kunstner er jeg kommet i en posisjon der jeg blir lyttet til. Det mener jeg gir et ansvar. I miljøparagrafen står det blant annet (og nå henter Ratkje frem det rykende ferske partituret og leser fra omslaget):

– «Enhver har rett til et miljø som sikrer helsen, og til en natur der produksjonsevne og mangfold bevares. Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».

Hun peker, engasjert nå.

– Og videre: «Statens myndigheter skal iverksette tiltak som gjennomfører disse grunnsetninger.» Staten bryter denne miljøparagrafen hver dag. Det synes jeg er ganske viktig å si fra om. Gjennom Statoil er Norge med på å utvinne tjæresand i Canada, støtte et diktatur som Angola, og presse på for stadig eskalerende oljeutvinning.

majaSSOMUSIKK I GRUNNLOVEN. Komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje mottokk torsdag denne uken applaus etter urfremføringen av hennes bestillingsverk, «Paragraf 112», sammen med Stavanger Symfoniorkester. Foto: Tommy Ellingsen

 

SNUOPERASJON

– Er det da egentlig noen forskjell på å motta penger fra Statoil og å motta kulturstøtte?

– Ja, for når du blir sponset går du inn i et samarbeid med en kommersiell aktør som vil bruke deg i reklamekampanjer. Det er fundamentalt annerledes enn å få penger som fordeles gjennom demokratiet. Dessuten må vi slutte å tro at alle penger i Norge blir laget av olje. Når vi er i gang med en snuoperasjon der vi gjør oss mindre avhengig av oljen, føles det helt feil å bli gjort til levende reklameplakat for et oljeselskap. Oljesponsingen er kjøp av godvilje, og kulturen spiller en nøkkelrolle her.

Kommunikasjonssjef i Statoil, Jannik Lindbæk jr., uttaler følgende til Ratkjes kritikk:

– Vårt syn er at kultursponsing vil ha en naturlig plass også i fremtidens kulturliv, akkurat som olje og gass vil være en naturlig del av fremtidens energiforsyning i mange tiår. Men et godt samarbeid mellom næringslivet og kunstnere vil som før være frivillig, og slik være et supplement til annen finansiering.

Ratkje slår ut med armene, de er sterke og senete etter 20 år med rigging av sceneutstyr. Å være samtidsmusiker tillater ikke budsjett til bærehjelp. Ratkje ser ikke ut til å bry seg om å kritisere makthaverne, som også bevilger støtte til kulturen.

– Problemet er at politikerne bare snakker og snakker. Jeg tror folk flest tenker at klimatrusselen ikke kan være reell, for hvis det hadde vært så farlig, hadde man jo gjort noe. Men politikerne er altfor redde for å bli upopulære.

– Det er ikke du?

– Altså, jeg synes ofte det er kjempekleint. Jeg skulle ønske jeg bare kunne være i fred og lage musikk. Jeg har fått høre alt mulig rart, at jeg viser engasjement for å få oppmerksomhet rundt min egen person. Og da jeg skrev boken om kvinnerepresentasjon fikk jeg høre at jeg har jo fått mer oppmerksomhet fordi jeg er kvinne.

Boken er Ratkjes bidrag til antologien «Stemmer», utgitt ifjor. Der avslørte Ratkje at av de 113 orkesterverk som ble fremført av Oslo-Filharmonien ifjor, var bare ett laget av en kvinne. Dette til tross for at 13 prosent av medlemmene i Norsk Komponistforening er kvinner.

– Jeg ble overrasket over hvor mye oppmerksomhet boken fikk. Til slutt, etter å ha snakket om den på et seminar arrangert av Svensk Jazz, tenkte jeg at nå må jeg komme meg tilbake og komponere. Men det var stort sett en positiv opplevelse. Det er mye lettere å få gehør for likestillingsspørsmål enn å kritisere norsk oljepolitikk.

ET KALL

Det var ikke noe sterkt engasjement hjemme, hverken for klimaet eller for kvinnerepresentasjon i samtidsmusikk, da Ratkje vokste opp. Moren er professor i kjemi på NTNU i Trondheim. Faren er lærer og hobbymusiker.

Maja sang og spilte fiolin og piano, men tenkte aldri på å satse som musiker. Lillesøsteren er utdannet ingeniør, og selv gikk Ratkje realfagslinjen på videregående og søkte seg til Toneheim folkehøyskole på Hamar mest for å ta et pauseår. På lyttebiblioteket oppdaget hun samtidsmusikk av Nordheim og Stockhausen. En ny verden åpnet seg.

– Tenk at musikk kunne være sånn, at den kan handle om vår tid og snakke direkte til meg! Dette ville jeg ta del i. Det føltes nesten som et kall, altså.

For stykket hun skrev til avgangseksamen på Musikkhøgskolen vant hun Edvardprisen. Der traff hun også ektemannen Frode Haltli. Det tok likevel mange år før Ratkje turte å stifte familie og bygge hus. Nå må hun takke nei til halvparten av henvendelsene hun får fra inn- og utland. I sommer flyttet familien inn i et hypermoderne trehus i Svartskog i Akershus, etter å ha leid i mange år. I kjelleren har hun studio og arbeidsværelse. Hun pendler inn til studentene på Musikkhøgskolen på Majorstuen, kommer hjem, spiser middag med familien, legger jentene og jobber videre. Musikken er altoppslukende. Da Ratkje nylig ble invitert av artisten Imogen Heap til å spille på hennes festival i Roundhouse London, tok hun yngstedatteren med seg. Det endte med at datteren ble med på settet, i mangel av barnevakt, til stor respons fra publikum.

– Jeg kunne nok aldri hatt en vanlig jobb. Ikke fordi jeg tenker at det hadde vært mer slitsomt, jeg er ganske sikker på at jeg jobber mer enn folk flest. Men da hadde jeg mistet mye av den friheten jeg også har.

Med musikken må jeg holde meg åpen for inntrykk hele tiden.

Hun ler.

– Da vi bodde i Oslo fikk jeg til slutt ikke sove om natten, det kokte i hodet, jeg tok inn alt. Vi flyttet ut hit av ren nødvendighet. Men det har fungert veldig bra. Her kan jeg ta med jentene på tur i skogen.

– Musikken din blir beskrevet som veldig kontrastfull. Er du også det?

– Vet du hva, jo mer outrert musikk jeg skriver, jo roligere blir jeg selv. Jeg føler meg egentlig ganske vanlig. Men jeg vet ikke hvordan jeg ville vært om jeg ikke fikk lage musikk.

NYE ROM

Hobbyer har hun ikke tid til. Når Maja S.K. Ratkje ikke jobber eller er sammen med familien, skriver hun musikkspalten sin for Morgenbladet. I vår benyttet hun anledningen til å gå kraftig ut mot kulturministerens manglende visjon for kunsten.

– Det føles helt nødvendig for meg å kjempe for ting jeg synes er viktig. Men det å bli komponist er ikke et politisk prosjekt. Jeg har noe annet på hjertet, som er mye mer komplisert og komplekst enn det verbale. Kunst er kommunikasjon på mange nivåer samtidig. Jeg håper å åpne noen rom som ingen har vært i før, gi noen nye bilder og historier. Det kan igjen inspirere til å tenke nytt om andre ting.

Hun tenker.

– Og det er heller ikke noe protest som ligger i at jeg velger samtidsmusikk. Det er den musikken jeg vil lage. Jeg finner stadig nye ting å utforske. Det føles som jeg nettopp er begynt.

This entry was posted in Blog, Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>