Scelsi-avsløringen (NO)

Klangforum Wien vil vise oss nye fortolkningsmuligheter, men kommer de nærmere kjernen?

Klangforum

Jeg har tidligere skrevet om den italienske kultkomponisten Giacinto Scelsi (1905–1988) at musikken hans har en intens ro. Musikken tøyes og dras i, det er klang i konstant bevegelse. Musikken bygges opp av horisontale linjer som overlapper og sveller individuelt i klang og volum. Noen korte linjer, andre buktende gjennom et helt verk. En tonelinje er alltid på vei et sted, fryste tilstander eksisterer ikke.

Musikken unngår tonetrinnene skalaen deles opp i på et piano, linjene bygges utelukkende opp ved trinnløse utsving i frekvens, volum og klang. I verket Quattro Pezzi (fire satser) spiller et helt orkester rundt en og samme tone for hver sats. Voldsomme dynamiske utsving, oktaveringer, slagverk og varierte spilleteknikker gjør lytteopplevelsen til en intens og variert reise i tonens indre. Dette er tonemeditasjoner som både buldrer, koker og hviler.

Scelsi holdt på uten kontakt med noen scene, og ble først lagt merke til på 1980-tallet, men rakk å få med seg at musikken ble en formidabel suksess før han døde. Det var mange myter om ham: at han var svært rik, at han bodde på et slott, at han ikke ville bli avbildet. Musikken skulle frem, ikke komponisten. Komponering var en spirituell åpenbaring. Han satt visstnok og improviserte på en slags synth, og så var det medhjelpere som nedtegnet musikken for ensembler slik vi er blitt kjent med den.

Jeg hadde sett frem til Scelsi-konserten i Kulturkirken Jakob under Ultimafestivalen, men jeg var overhodet ikke mentalt forberedt på det som skulle treffe meg innledningsvis. Det lille og svært sofistikerte orkesteret Klangforum Wien har gjort fine innspillinger med Scelsis musikk, og jeg gledet meg til å høre dem spille. Men da konserten startet med at det ble spilt av et støvete opptak med elektronisk musikk, var Scelsi i rommet slik han aldri før hadde vært. Det kuriøse lydsporet besto av opptak av Scelsi selv som spilte! Og det på sin helt egen, oppfinnsomme måte på det elektroniske hus-instrumentet ondiola.

Jeg dro umiddelbart kjensel på musikken. Dette var den siste passasjen i Scelsis fiolinkonsert Anahit, den delen som kommer etter fiolinkadensen. For en som har dette verket på listen over sine yndlingsstykker, var møtet med den elektroniske versjonen en bisarr opplevelse.

Klangforum Wien har klart å skaffe seg et ondiola og satt det i stand for prosjektet de kaller Scelsi Revisited. Ensemblet har ondiola-videoer på nett om man vil se hjemme. Dette er et monofont tangent-instrument som skulle imitere lyden av klassiske instrumenter. Scelsis originale ondiolaspilling lå langt utenfor det tenkte bruksområdet: Han laget lange glissandoer ved å bruke tonehøydejusteringsmekanismen mens han holdt en tangent nede. I tillegg kunne han koble inn ulike typer vibrato og klangregistre og kombinere alt dette med volumjusteringer.

Å lage et verk betød at han spilte inn én og én linje oppå hverandre slik at resultatet ble en polyfon komposisjon hvor alle linjene har individuelle forløp med utallige små variasjoner i glissando, klang og dynamikk. Det må ha vært en finurlig prosess, og Scelsi må ha hatt en god plan. Han laget hundrevis av slike komposisjoner. Det er bare noen av dem som er realisert til ensemblepartiturer. Til det fikk han hjelp av dyktige assistenter som transkriberte musikken de hørte på opptakene.

I og med at han ikke noterte musikken sin selv, har det vært diskutert hvor mye av Scelsi som egentlig er assistenter. Den elektroniske ur-versjonen av Anahit levner ingen tvil. Scelsis originalitet er kjernen, men orkestreringen var også en bragd: et nærmest umulig utgangsmateriale å skulle omskrive for akustiske instrumenter med klassisk notasjon. Men altså ikke av Scelsi selv. Burde jeg føle meg lurt?

Har min opplevelse av Scelsi til nå bare vært som skyggebildene i Platons huleligning? Georg Friedrich Haas, en av komponistene som har fått i oppdrag av Klangforum Wien å skrive nye verk basert på ukjente Scelsi-lydbånd, mener at disse opptakene allerede utgjør fullkomne og ferdige komposisjoner, og at en instrumentering via klassisk notasjon reduserer musikken. I hans verk får musikerne selv intonere seg frem til linjene i Scelsis ondiolaspill. Han lufter den besnærende tanken at også Anahit kunne vært spilt på den måten, med ansvaret for orkestreringen hos musikerne selv, uten å gå omveien om det lavoppløselige, tradisjonelle partituret.

Jeg er uansett ikke sikker på om det er ondiola-opptakene som er kjernen i Scelsis musikk. De var bare tenkt som en avansert skisse, et skritt på veien fra noe større, og til noe utenfor eierskapet til komponisten, som skulle spilles der ute, av levende musikere, og dermed tilføre musikken en annen dimensjon. Jeg ender med å påstå at utvidelsen som instrumenteringen tilfører verkene, og det menneskelige aspektet som følger med intensjonen om spillbarhet, fortsatt definerer Scelsis musikk for meg. Avsløringen tilfører en kuriøs opplevelse, og bak sløret finnes bare nye slør.

Publisert i Morgenbladet september 2014.
This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>