Lettkjøpt dilemma? (NO)

Dårlig valg av sponsorer hemmer viktig debatt i norsk kulturliv.

StatoilUKA

«Teknisk sett er det mulig å nå det nasjonale målet om reduksjon i klimagassutslippene innen 2020, men det blir krevende», sa direktør Ellen Hambro i Miljødirektoratet til VG i mars, da FNs seneste klimarapport kom på bordet. «Norge har alle forutsetninger for å realisere lavutslippssamfunnet», repliserte Høyres Nikolai Astrup til Aftenposten.

Rapporten slår fast at fire femdeler av den fossile energien som allerede er funnet, må bli liggende i bakken. Er det noen som ser paradokset i at det deles ut konsesjoner på norsk sokkel som aldri før? At gamle norske rigger brukes til risikoprosjekter langs iskanten i et smeltende Arktis? Eller at norsk kulturliv lar selskaper som profitterer på å ødelegge våre barns fremtid, kjøpe seg godvilje gjennom økt sponsing?

Den fossile industrien bruker stadig større ressurser på grønnvasking og PR. På egne sider pynter oljeselskapene seg med ord som «bærekraftig» og «fremtidsrettet» illustrert med glade mennesker og vakre naturbilder. En skulle tro de drev med alt annet enn oljeutvinning. Dette er en strategi for en bransje med et sterkt omdømmebehov, og kultursponsingen spiller en nøkkelrolle her. For hva egner seg vel bedre til å skape godstemning enn kultur, idrett og utdanning? Fossilindustrien bruker sponsing bevisst for å kjøpe seg rom og tid. Kulturlivet tar pengene og holder kjeft.

Det er ikke oljebransjen motstanden kommer fra om vi forsøker å lufte det klamme dilemmaet som mange samvittighetsfulle kulturmennesker sliter med. Det er kulturkommentariatet som vil ha vårt oljetilvente hode på et fat. De fleste ser ikke forskjell på å motta penger gjennom en sponsoravtale og å motta offentlig støtte. Bandet Kråkesølv sa oppgitt til Dagbladet i 2012 at man må framstå som Jesus eller Gandhi for å få lov til å engasjere seg i miljøspørsmål. I aksjonsgruppa «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv» har vi sett at det er vanskelig å komme forbi «debatten om debatten». Når skal bredsiden av kulturlivet tørre å kritisere våre stinkende velgjørere?

Det eneste viktige for en sponsor, er omdømmebygging. Det er enorme beløp i omløp i fossilindustrien, så selv millionavtaler som den mellom Statoil og Festspillene i Nord-Norge blir lommerusk for denne bransjen.

Selv om «ingen blir kneblet», har vi til gode å se noen med sponsoravtale kritisere sponsorene sine. Dilemmaet forplanter seg til neste ledd, til de som får oppdrag eller deltar. Hele kulturlivet er berørt, direkte eller via noen de kjenner. Noen tar debatten, slik vi så det i forbindelse med Bylarms tidligere samarbeid med Statoil. Plutselig sa oljeselskapet at de ville prioritere utdanning i stedet, men de står minst like sterkt i den klassiske musikken.

Kunstneren Amund Sjølie Sveen problematiserte nylig dette i åpningsforestillingen Nordting under Festspillene i Nord-Norge, og lot publikum drikke opp Statoils bidrag til åpningsforestillingen etter at publikum fikk stemme over hvorvidt beløpet skulle tilbakeføres. Ordføreren i Harstad syntes dette gikk for langt, forteller Harstad Tidende.

Når slikt skjer, kommer festivalledelsen i klemme, og de må forsvare sponsorene sine samtidig som de ønsker den frie kunsten velkommen. I dette mellomrommet har det som regel vært veldig taust eller floskelfullt.

Sponsorsjef i Statoil, Marius Rosenberg Amundsen, bekrefter overfor NRK 17. februar at den tiden der selskaper støtter kulturlivet mot logo i programmet og noen billetter, er forbi. I 2012 brukte British Petroleum 50 millioner pund på OL i London som et ledd i en markedsføringskampanje for å forbedre selskapets dårlige rykte etter oljesølet i Mexicogolfen i 2010. Det virket: BPs rykte ble betydelig forbedret, og det er få i dag som er klar over at oljesølet fremdeles ikke er ryddet opp i. Dette vet hundrevis av britiske kunstnere som for et par uker siden gikk til storaksjon mot BP-sponsede National Portrait Gallery, som feiret sponsorsamarbeidets 25-årsjubileum. For et år siden førte en lignende aksjon til at Shell trakk sitt samarbeide med South Bank Centre.

Hvor ble det av opprøret rundt Astrup Fearnley-museet da de inngikk avtale med oljeselskapet Lundin, som har vært anklaget for delaktighet i krigsforbrytelser i Sudan? Svenske aksjonærer trakk seg ut da selskapet avslo granskning av forholdene. Er norsk kultur lettere å kjøpe?

Kunstnere kan debattere miljø på to måter: gjennom kunsten, eller rundt den. Jeg etterlyser begge deler. Samtidig spør jeg: Hvor er kulturaktørene som roser Statoils skitne tjæresandutvinning? Som skryter av Kongsberg Gruppens våpenleveranser? Eller av deres nye gigakontrakt med Statoil, som vil sikre klimagassutslipp lenge etter at klimaforskerne sier vi må ha stanset å utvinne olje? Hvor er de oljesponsede kulturarbeiderne som snakker om viktigheten av å bore etter olje i naturreservater? Som heier når oljeselskapene kappes om å komme først til Nordpolen?

Jeg har spurt musikere som fungerer som levende reklameplakater under Statoils «Morgendagens helter» om deres forhold til sponsoren. Svarene som forsiktig kommer ut er at så lenge de opererer innenfor norsk lovverk er det greit. Festivalsjefer strekker seg til å nevne sponsorens økonomiske betydning.

Men oljesponsingen er slett ikke så stor at kulturlivet ikke klarer seg uten. Vi er mange som mener vi vil ha det bedre uten oljebransjens klamme grep. Slipp kritikken løs!

Publisert i Morgenbladet Juli 2014

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>