Elektronforløseren (NO)

MorgenbladetrudnikDet verste med Rudnik kan du spørre meg om en annen gang.

Det beste med musikken til Eugeniusz Rudnik (pensjonert tekniker i polsk radio, født 28. oktober 1932,) er at den er så tøylesløs. Det morsomste er at han komponerer med kjente objekter, alt fra feltopptak av underholdning til politikk, og setter det inn i komponerte, uforutsigbare forløp, mer eller mindre ledsaget av støy, elektroniske klanger og bearbeidinger av råmaterialet.

Det tilfeldige er at estetikken er så utrolig tidsriktig sett i forhold til et nåværende, internasjonalt støy- og elektronikamiljø. Oppdagelsen av Rudnik er typisk anført av en ny generasjon kunstinteresserte som ikke lener seg på en klassisk musikkoppdragelse.

Tilfeldig virker derimot ikke Rudniks komponering. Han viser en dristig timing, og musikken gir en følelse av en egen iboende logikk, ting som vender tilbake, ting som blir fordreid, det er et intrikat spill mellom elementer som man bør bli kjent med gjennom gjentatte lyttinger. Det uforutsigbare blir etter hvert en forventning.

I et verk med tittelen «Collage» høres opptak fra jazz og diverse radioelementer. Estetikken er som i improvisert «cut-up»-elektronika fra 90-tallet, hvor anarkismen i valg av lydsampling råder fremfor hensyn til koherens og pedagogisk musikalsk dialektikk. Generelt kan jeg si om det jeg har hørt at blandingen av elektronisk bearbeiding og konkret lyd (opptak fra virkeligheten) er rå, overraskende, forseggjort og faktisk morsom. Jeg leser at han kritiserer myndighetene i verkene sine, og lurer på hvordan han slapp unna med det. (Skulle ønske jeg forsto polsk.) En agitert politisk tale og kamprop blir blandet med lyden av barn som leker, elektroniske feinschmecker-klanger av ypperste kvalitet, støy og transformerte stemmer.

Jeg sitter på et utvalg lydfiler, komponert over et 40-års-spenn fra 60-tallet og opp, utgitt på den for lengst utsolgte samleutgivelsen Eugeniusz Rudnik ‎– Studio Eksperymentalne Polskiego Radia.

Her er titler som «Breakfast On The Grass In The Cave Of Lascaux», «Still Life With A Bird, Clock, Rifleman And A Maiden», «Death Knell – In Memory Of Andrzej Markowski» og «Baby, Your Documents, Please». «Dixi» fra 1967 er et spill med vakre sinustoner, nøye bearbeidede klanger og liggende droner, stadig skiftende og drivende i forløpet. Med ett dukker det opp metalliske lyder som er helt like dem man kjenner fra Nordheim-verk fra samme periode, som for eksempel Solitaire (1968). Formen er også veldig beslektet, men Nordheims verk oppleves mer monumentalt.

Det er jo ingen hemmelighet at disse to har jobbet tett sammen med utviklingen av Nordheims musikk. Rudnik var assistent og tekniker for mange kjente komponister som kom til Polen for å jobbe, Han jobbet tett med datidens store komponister, samt norske Kåre Kolberg og Arne Nordheim. Rudnik er gjerne kreditert som tekniker, og noen gangen som medkomponist, men det er godt mulig at Rudnik har kommet litt i skyggen av disse andre store.

Rudnik forteller i et intervju på MoMAs nettsider i januar 2014 at folk gjerne spør ham hvor mye Rudnik det er i Krzysztof Penderecki, hvor mye det er i Nordheim. Det går nok begge veier.

Senere verker av Rudnik er ganske annerledes enn det mer abstrakte «Dixi». Der Nordheim er majestetisk og ettertenksom, er Rudnik råere, frekkere, kanskje mer konseptorientert enn formorientert, det virker mer tilfeldig hvilken rekkefølge elementene presenteres i, selv om det tekniske nivået på detaljplan er uomtvistelig. Der Nordheims musikk er majestetisk, monumental og overveldende, går Rudnik mer i strupen på sin tid.

Det er den polske radioen som sitter på både komposisjons- og utgivelsesrettighetene for det aller meste av Rudniks musikk, og de bestemmer hva som skal skje med musikken. Rudnik selv måtte kjøpe ut tillatelse til å gi ut musikken, og det sies at han også har kommet på kant med dem som tok initiativet til å få verker kjøpt fri, så det blir ikke snakk om noen reutgivelse av de verkene jeg har fått tak i med det første.

Imidlertid har Rudnik selv tatt vare på noen verker som ikke ble arkivert hos radioen. Disse ser han nå muligheten til å gi ut på egenhånd. Dette er en pågående prosess. Jeg håper uansett flere får bli kjent med denne flotte, morsomme, rare, urovekkende musikken.

Publisert i Morgenbladet juni 2014.

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Comments are closed.