Historien om en av klassisk musikks største talenter.
Nadia Boulanger (1887-1979) er en av musikkhistoriens mest innflytelsesrike skikkelser. Hun var mest kjent som komposisjonslærer med over hundre studenter, deriblant Ruth Anderson, George Antheil, Philip Glass, Quincy Jones, Burt Bacharach, Piazolla og Geirr Tveit(!) Hun var også komponist og dirigent – som om det ikke var noe uvanlig i å være kvinne i disse yrkene i det hele tatt. Som dirigent var hun første kvinne som dirigerte BBCs symfoniorkester, orkestrene i Boston, Hallé, New York og Philadelphia, og hun uroppførte orkesterverker av blant annet Stravinskij og hennes egen student Aaron Copland.
Og så hadde Nadia en seks år yngre søster, Lili.
Jentene ble født inn i et hjem med sang og spill. Faren var den kjente pianisten og komponisten Ernest Boulanger, og moren noe så eksotisk som en russisk prinsesse. Faren var over søtti år da han fikk sine døtre, men de ble til gjengjeld sterkt knyttet til hverandre i den tiden de hadde sammen. I et hjem hvor det å komponere musikk var like naturlig for en jente å gjøre som å tegne prinsesser, var veien mot en musikkarriere et selvsagt alternativ. Da begavede Nadia i tiårsalderen fulgte faren til arbeidsplassen ved konservatoriet i Paris, fulgte også Lili med. Historien forteller at den lille jenta lærte seg noter allerede som toåring. Hun hadde absolutt gehør og viste tidlig talent som musiker, men det var da hun begynte å komponere at hun overskred grensen fra begripelig talentfull til ubegripelig begavet. Hun komponerte på liv og død, helt bokstavelig. Det at hennes elskede far døde da Lili var seks år gammel skulle prege mye av skrivingen hennes. Å bearbeide tanker rundt døden og sorgen over å miste ens nærmeste gjennom komponering kan i beste fall handle om å gjøre universelle problemstillinger rundt liv og død tilgjengelige og konsoliderende. Savnet var for Lili et insitament til å skrive musikk som griper lengre, videre, og har egenverdi utover det programmatiske, som faktisk griper på et generelt, allment menneskelig nivå, og som åpner for ens egen tilstand, sorgfull eller livsbejaende.
Nadia og Lili var sterkt knyttet til hverandre, og storesøsteren forstod at Lilis evne til å skape musikk var noe hun selv aldri kunne oppnå, så hun skulle selv gå mer i retning av det utøvende og ikke minst veiledning. Men der Nadia var sterk, var Lili svak og syk. Hun hadde kroniske sykdommer som tvang henne til senga i store deler av oppveksten.
Da unge Lilis skriving ble fanget opp av samtidens store komponister, som Ravel og Fauré, ble hun etter hvert lagt merke til og båret fram av sin samtid. Hun ble spådd en lysende karriere. Hadde hun ikke bare vært så mye syk. Uansett, seksten år gammel vant hun den høythengende komposisjonskonkurransen Prix de Rome. Hadde hun ikke bare vært så syk… Hun kunne gått inn i historien som en kvinnelig Debussy, og vår del av verden hadde kanskje sett på det å være kvinnelig komponist som en selvsagt og udiskutabel ting – en etterlengtet tanke på vegne av alle de jentene som mangler et indre bilde av en kvinnelig komponist i hode, og som derfor aldri vil få den absurde ideen å skulle bli komponist.
Den mest katastrofale vendingen i Lilis liv var verdenskrigen som også rammet det blomstrende musikklivet som søstrene var i sentrum av. Søstrene Boulanger drev frivillighetsarbeide for den franske siden, og dette tok alle Lilis krefter, helsen skrantet for alvor. Nadia hadde satt seg fore å være familiens forsørger etter farens død, det var slik hun bygde opp sitt renommé som veileder. Hun støttet også Lili som etter hvert ble så syk at hun måtte holde sengen permanent. Med Nadias hjelp, brukte Lili det lille hun hadde igjen av krefter på å komponere. Skrive musikk var det eneste viktige, og musikken måtte realiseres! Men så døde Lili, bare 24 år gammel.
Hva skjedde så med musikken? Hun rakk å skrive en hel del, takket være at hun begynte tidlig. Sorgen er selvsagt stor over å ikke kunne få vite hvordan hun ville ha komponert femti år senere, men de verkene hun har skrevet er alt annet enn uferdige ungdomsverk. Man kan i alle fall ikke mistenke at den sørgelige skjebnen har gitt Lili ufortjent oppmerksomhet, for det bemerkelsesverdige talentet har rett og slett ikke blitt fulgt opp i ettertid, av vår tid. Har hun blitt skrevet ut på sidelinjen av historien? Det er i så fall en skjebne hun deler med flere kvinnelige pionerer. Det er uansett på høy tid å løfte henne fram. Drøssevis av gamle innspillinger på YouTube er som et stivnet memorandum. Vi trenger at musikken hennes får leve og bli spilt.
Min Lili-referanse ble kjøpt på nittitallet etter anbefaling av komposisjonslærer Olav Anton Thommessen. Det er en innspilling av store verk gjort i 1959 med Orchestre de l’Association des Concerts Lamoureux dirigert av Igor Markevitch, flere sangsolister og kor. På utgivelsen er også tre gnistrende kammerverk for fiolin og piano (med Yehudi Menuhin): ”Nocturne”, ”Cortège” og ”D’un matin de printemps”. Dette er en skatt å sjekke ut for fiolinister! Selv om det etter hvert fins en del innspillinger av ”Nocturne”, er det langt igjen til å være en del av det klassiske standardrepertoaret.
Leter jeg litt på nettet finner jeg også nyere innspillinger av Lilis musikk, selv om strømmetjenester som iTunes gjør slike søk vanskelig: hvem som har komponert hva syns ikke og med titler som ”Nocturne” må man leke detektiv. Referanseplata mi finnes forresten på iTunes, men uten de fantastiske fiolinstykkene.
Dirigent og Nadia-elev John Eliot Gardiner har spilt inn det store halvtimes lange verket ”Psalm 130, Du fond de l’abime” med London Symphony Orchestra for Deutsche Grammofon. Min 1959-referanse låter til sammenlikning gammelt, surt og merkelig. Nå hører vi til gangs hvilken fantastisk komponist Lili var. Det er ingen grunn til at dette verket skal være mindre kjent enn for eksempel Faurés ”Requiem”.
”Psalm 130” ble også spilt inn ved BBC i 1968 med søsteren som dirigent. Men også denne innspillingen låter passé og ubalansert. Lilis monumentale verk kler dagens fremelsking av det klare, men storslåtte i senromantisk orkestermusikk. Dette verket hadde vært ypperlig for Oslofilharmonien! (Ja, det er et hint.)
Lili Boulanger skrev moderne, storslått musikk uten å være redd for spektakulære virkemidler – og hun skrev sart, original, inderlig musikk med et instrumentalteknisk raffinement som er bråmodent for en så ung komponist.
Det siste Lili skrev var verket ”Pie Jesu”, diktert fra sengen til storesøster Nadia før hun døde. Versjonen fra 1959 har en guttesopran som solist, Alain Faqueur. Dette er den beste versjonen jeg har hørt. Musikken går rett til hjertet. Jeg klarer ikke å høre på dette uten å begynne å grine. Jeg oppdaget nå at det er denne versjonen som ligger på YouTube i et klipp introdusert av filmkunstneren Stan Brakhage. Han sier en setning om at dette er en sjelden innspilling før han setter på vinglete vinyl. Her låter det enda mer støvete enn det gjør på den digitale versjonen, men det endrer ikke opplevelsen i dette tilfellet. Vanlige regler for perfekt lyd og balanse opphører med denne innspillingen.
Utvidet versjon av en artikkel som stod på trykk i Morgenbladet mars 2014.