A selection of interviews around the book Eksperimentell kvinneglam (NO)

MajaDanPetter4113 menn – èn kvinne på programmet

Dagsavisen 28.11.2013

I år spiller Oslo-Filharmonien 113 orkesterverk, 112 av dem er skrevet av menn. Komponist Maja S. K. Ratkje kritiserer det konservative musikkmiljøet i ny bok.

– Dette viser at musikklivet er mer konservativt enn andre deler av samfunnet. Sånn burde det ikke være, sier Maja Ratkje

I dag gir hun ut boka “Eksperimentell kvinneglam” i Aschehougs pamflettserie “Stemmer”, som utgis månedlig året gjennom i anledning hundreårsjubileet for kvinners stemmerett. Boka lanseres i kveld med arrangement på Ny Musikk i Oslo. I boka påpeker Ratkje sine opplevelser av manglende likestilling innen klassisk og avantgarde-musikk i Norge. Hun påpeker at Oslo-Filharmonien i år bare har spilt ett verk for symfoniorkester skrevet av en kvinne: Lene Grenagers “Vev”, framført under årets Ultima-festival. “Orkesteret framfører i dette jubileumsåret 113 orkesterverk, 112 av dem er skrevet av menn”, skriver Ratkje, og påpeker videre at “ingen kvinner får dirigere noen av de 34 ulike konsertprogrammene jeg har talt fra.” Selv er Ratkje medlem i Norsk Komponistforening – der bare 13 prosent av medlemmene er kvinner.

– Det har ikke vært særlig tegn til endring i disse miljøene siden jeg startet, sier Ratkje, som studerte komposisjon ved Norges Musikkhøgskole fra 1995-2000.

– I 1992 var 9 prosent av medlemmene i komponistforeningen kvinner. På 20 år er det gått fram til 13 prosent. Med denne farten tar det 189 år å nå fram til lik kvinneandel i komponistforeningen. Det går ufattelig tregt, påpeker Ratkje.

“Midtsidepike”

Ratkje er også internasjonalt kjent som improvisasjonsmusiker, der hun særlig bruker stemmen som instrument. I “Stemmer”-pamfletten var utgangspunktet å skrive om stemmebruk, men Ratkje erfarte fort at det personlige ble politisk under arbeidet med boka. Hun trekker fram en rekke eksempler på medieomtaler med “en språkbruk som uten blygsel er kjønnsdiskriminerende”: Hun er blitt omtalt som “midtsidepike”, “som om hun er på audition til rolle som fjærkre”, og bokas tittel – “Eksperimentell kvinneglam” – er hentet fra en konsertanmeldelse i Adresseavisen.

– Jeg er jo blitt forundret over at man har brukt begreper som «kvinneglam». Men som enkelttilfeller har jeg ikke tenkt på dette som diskriminerende, før jeg så på dette samlet, sier Ratkje.

Petrenko

Mens Ratkje arbeidet med boka, vakte Oslo-Filharmonikernes nye dirigent Vasily Petrenko internasjonal oppsikt med sine uttalelser om kvinnelige dirigenter: “Når kvinner får familie, blir det vanskelig å være så dedikert som bransjen krever. En annen side er at orkestermusikere reagerer bedre på å ha en mann foran seg. De har ofte mindre seksuell energi og kan fokusere mer på musikken. En søt jente på podiet gjør at tankene går mot noe annet”, sa Petrenko til Aftenposten.

– At han sier sånt, er egentlig ikke så overraskende, mer en bekreftelse på holdninger som lenge har ligget der. Han var bare den som sa det høyt, sier Ratkje.

– Med denne boka prøver jeg å stille spørsmålet hvorfor det er blitt sånn.

Balansekunst

– For å ta fatt i problemet, må man først sette ord på det. Det er gjort i jazzmiljøet i større grad, der er den lave kvinneandelen anerkjent som en problemstilling man må gjøre noe aktivt med, ikke bare vente på at noe skal skje. Og dette er ikke Norsk Komponistforenings ansvar alene. Det trengs tverrfaglige initiativ for å øke kvinneandelen i musikklivet, ikke bare i komponistforeningen, sier Ratkje, og fremhever initiativet Balansekunst.

Det ledes av en arbeidsgruppe som inkluderer blant andre Norsk Jazzforum, Musikernes Fellesorganisasjon og Norges musikkhøgskole. Kulturdepartementet har i år bevilget én million kroner til Balansekunst for likestillingstiltak i musikklivet, etter modell av det svenske Jämstelldhetsprosjektet.
– Miljøene må spille på lag med hverandre for å undersøke om det finnes mekanismer som gjør kvinneandelen stagnerer, sier Ratkje.

Bernt Erik Pedersen
photo by Dan Petter Neegaard

MajaDanPetter3Venter fortsatt på flere kvinner

Aftenposten 02.12.2013

Hun er blitt kalt skrikende fjærkre og Wicked witch of the West. Komponist Maja S. K. Ratkje tar et oppgjør med kvinnebehandlingen i norsk avantgarde.

-Det rare er at kjønnsbalansen er så enormt mye skjevere i kunstmusikken enn ellers i samfunnet.

-Jeg har tenkt at det kommer flere kvinner til etter hvert, men nå har jeg ventet i 20 år, og det blir jo ikke flere, sier Maja Ratkje.

Hun er sist ute i Aschehougs pamflettserie Stemmer, som har presentert norske kvinners forhold til kvinnekamp og likestilling gjennom stemmerettsjubileet 2013.

Mannsbastion

Når en mannlig medstudent med god innlevelse uttrykker sin fysiske vemmelse over en noen år eldre kvinnelig komponist; hennes latter, utseende og fakter. Hvordan han et år senere uttrykker et liknende ubehag når han overhører at hun kjæresteprater med kjæresten sin. Aner ennå ikke hva han syns om musikken hennes.

Boken er spedt med lignende anekdoter av Ratkjes egne opplevelser.

-Det kan være bevisst eller ubevisst, men i mitt tilfelle har det vært mye hysteri, galskap og hekser i omtalene av meg. Det er ikke noe galt i å bruke kvinnespesifikke beskrivelser, men når de ordene først og fremst gir negative assosiasjoner, blir det veldig rart over tid, sier hun.

“Kvinnelig komponist”

Ratkje forteller at det satt langt inne for henne å si ja til å delta i serien.

-Da jeg ble spurt tidligere hvordan jeg syntes det var å være kvinnelig komponist svarte jeg at jeg ikke hadde prøvd noe annet. Men nå har jeg fått litt perspektiv.

Norge har jo kommet langt i likestillingen i forhold til mange andre land. Er det ikke bedre bare å prøve å behandle hverandre likt, og ikke stadig kverne på forskjellene?

-Jeg syns ikke vi har kommet så langt innenfor kunstmusikken. De fleste er enige om at en jevn kjønnsfordeling er bra, men jeg ser ikke at det skjer så mye. Jeg anklager ikke de mannlige kollegene mine for noe, men for at det skal komme noen endring må vi først legge merke til strukturene, så si at vi vil gjøre noe med det, sier hun.

-Demokratisk problem

Ratkje mener det er vanskelig for unge jenter å se for seg en karriere som komponist, fordi de store forbildene er menn, fra Bach til Nordheim.

-Men særlig i avantgarden, de som prøver å gå foran og gjøre nye ting, utvikle kunsten videre, er det viktig at det er mange ulike mennesker, og ikke bare en videreføring av den hvite mannens historie, sier hun.

-Jeg vet ikke hvorfor det er så få kvinner. Men det fører i det minste til at de kvinnene som orker å henge med jobber veldig hardt. Det er ikke usannsynlig at et godt musikkverk er skrevet av en kvinne, men det er sannsynlig at et dårlig er skrevet av en mann, sier Ratkje.

Maren Ørstavik
photo by Dan Petter Neegaard
 

MajaDanPetterMakten ligger hos menn

Morgenbladet 06.-12.12.2013

Samtidsmusikken er en mannsbastion, sier Maja Ratkje.

I Eksperimentell kvinneglam, den foreløpig siste boken i Aschehougs Stemmer-serie, skriver komponist og utøver Maja S. K. Ratkje om hvordan det er å være kvinnelig avantgardemusiker.

Du beskriver personlige erfaringer fra de siste to tiårene. Hvordan er det for unge kvinner i dag?

– Ingenting har endret seg. Rekrutteringen av kvinner til kunstmusikken er helt elendig, og det er heller ingen komposisjonslærere som er kvinner. I 2013, jubileumsåret for kvinners stemmerett, er kun ett av Oslo-Filharmoniens 113 symfoniorkesterverk skrevet av en kvinne.

Hva er årsaken?

– Jeg skulle ønske jeg slapp å svare, men samtidsmusikken er en mannsbastion. Og makten ligger hos menn.

Du stiller spørsmålet: «Hva skjer når ens eneste indre bilde av en komponist er en mann?»

– Konsekvensen blir at færre unge kvinner tenker at de kan bli komponister; å få ideen er ganske radikalt. Da går man glipp av mye talent.

Hvorfor ønsker du mer penger til kampanjen Balansekunst?

– Man må kartlegge musikkfeltet for å undersøke om det er noen mekanismer man kan påvirke. Sverige har veldig gode erfaringer med lignende tiltak. Jeg vet ikke hva som skal til for å endre situasjonen, men alle vil det, og alle mine mannlige venner ønsker å ha flere damer med.

Men i boken impliserer du vel det motsatte?

– Mye er ubevisst, og et resultat av at vi ikke snakker om disse tingene. Når du er i et ekstremt mannsdominert miljø, er det lett å få følelsen av å stå på utsiden og se inn. Mine anekdoter gir forståelse for hva det vil si å være kvinne i kunstmusikken i dag.

Så det dreier seg ikke om systematisk undertrykkelse?

– Nei, det tror jeg ikke, men man er vant til at det er få kvinner. Halldis Rønning dirigerte en oppsetning i vår, med kvinnelige komponister og bare kvinner på scenen: Det var slående hvor uvant det var. Det er viktig med forbilder. Da Karin Rehnqvist, én av Sveriges mest kjente komponister, ledet et komposisjonsseminar i Sverige, var over halvparten av dem som meldte seg kvinner.

Du viser til den franske komponisten og musikeren Joëlle Lèandre, som sa at kvinner er for smarte for livsstilen med drikking, få klesskift og stadig nye konserter. Hva synes du om et slikt utsagn?

– Hun er fransk og sarkastisk, men det ligger en oppgitthet bak. Hele miljøet er definert av menn, og det har ikke vært store krav til komfort. Men det finnes vel også menn som helst vil ha toalett på rommet sitt.

Anders Firing Lunde
photo by Dan Petter Neegaard
 

KlassekampenomSTEMMERMaja S. K. Ratkje minner om at likestilling ikke er noe som blir til av seg selv:

Felles balansekunst

Klassekampen 09.12.2013

Igjen og igjen peker du på kjønnsubalanse i musikkmiljøet, nå sist i den ferske boka «Eksperimentell kvinneglam». Føler du at budskapet begynner å trenge gjennom?

– Jeg ser jo at det er litt debatt, men savner fl ere menn på banen. I komponistmiljøet er det stort sett kvinnene som snakker ut om dette. Menn til nød – på oppfordring.

Du er opptatt av lav kvinneandel på visse musikkutdanninger. Hva tror du den ubalansen skyldes?

– Det er fordi det aldri har vært et godt og synlig antall kvinner innenfor avantgarden i musikk. Når kvinneandelen ligger og vaker rundt ti prosent, skjer det ikke en rask nok endring av seg selv – til tross for at alle jeg kjenner er interessert i en bedre balanse. Samtidig er det svært mange faktorer som spiller inn her, og jeg har heller ikke noe godt svar. Men jeg lar tankene løpe fritt rundt dette i boka mi.

Balansekunst-prosjektet var ment å skulle stimulere til mer likestilling, men fikk kraftig budsjettkutt av den nye regjeringen. Er det sånn at de som bestemmer ikke tar kjønnsbalanse på alvor?

– Det virker som den nye regjeringen tror at det meste innenfor likestilling, nyskapning i kunst og i miljø skal «settes fri» og gå av seg selv. Det er hårreisende naivt. Dessverre har de ikke lært fra det svenske Jämställdhetsprojektet, som har fått bevilget større summer over tid og faktisk begynt å utrette noe på tvers av hele musikkfeltet. I Norge gruser man prosjektet før det har fått tatt sine første steg.

For oss i musikkpressen er det ofte bekvemt å peke på at politikere, bransje og utdanning ikke er med å sikre balansen, men hva synes du om norsk musikkpresses holdning til dette spørsmålet?

– Jeg er stort sett vurdert i utlandet, og sånn sett har jeg litt lite empirisk grunnlag. Men jeg har sett mye hysteri, hekser og galskap i forbindelse med min musikk. Alle som skriver slik bør skjerpe seg. Mye er morsomt, men på sikt blir det nedsettende. Tittelen på boka mi er for øvrig en overskrift fra en norsk avis. Jeg registrerer at menn kanskje blir vurdert breiere, både stilmessig, spillemessig og metaforisk (de kan være både fjellsolide, tøffe, myke og «dønn ærlige»), og de blir tillagt større vekt som «sentrale aktører» i sine felt. Kvinner faller oftere mellom stoler sjangermessig, og blir dermed vanskeligere å vurdere. Mange blir i større grad vurdert emosjonelt. Kanskje kvinner ikke er like interesserte i sjangre, og hvem er det som har definert sjangrene?

Hvor lytter du helst til musikk og hvor handler du musikk?

– Jeg er veldig glad i konserter og lytter også hjemme og på reiser. Før kassettspilleren slutta å virke i bilen, var det mye gamle kassetter fra 80-tallet som gikk på repeat. Jeg handler på konserter og litt på nettet.

Hva slags framtid har albumformatet?

– For oss som ikke er like interessert i bare enkeltlåter, er alle avspillingssystemer på nettet irriterende dårlig lagt opp. Tenk om noen skulle rive alle kapitlene i en bok fra hverandre, og så sette dem sammen på nytt, kanskje utelate noen og så ha overlappende overganger mellom dem? At vinylen er i vinden er jo alltid hyggelig.

Hva er den neste konserten du skal få med deg?

– Avslutningskonserter denne uka for Kulturskolen i Oppegård.

Hvilken ny artist vil du skryte litt av?

– Krokofant. Nytt band på Rune Grammofon, og så vil jeg gjerne skryte litt av det danske bandet og kunstnerkollektivet Selvhenter. Fikk helt bakoversveis av dem!

Olav Østrem
 

Maja S. K. RatkjeMaja fra verdensrommet

Dagsavisen 11.12.2013

Din «Stemmer»-bok om likestilling i norsk musikkliv har vakt mye debatt, hadde du forventet det?

– Jeg er overrasket over at det er blitt så mye debatt. Kanskje fordi det ikke har vært diskutert særlig før dette. Det har vært lettere å få oppmerksomhet om dette temaet – kvinnerepresentasjon i norsk avantgardemusikk – enn om miljøsaken.

«Kvalitet vinner alltid, kjønn er en annen debatt», skrev Norsk Musikkhøgskoles rektor Peter Tornquist på Twitter. Hva synes du om det utsagnet?

– Det var sleivete sagt. Men det er også typisk, at menn som sitter i maktposisjoner ikke vil diskutere kvinnerepresentasjon. Det er kvinner som må ta opp temaet, og det var kvinner som måtte sette ham på plass i debatten.

Boka heter «Eksperimentell kvinneglam», et sitat fra en anmeldelse av en av dine konserter. Du har mange eksempler i boka på omtaler du karakteriserer som diskriminerende. Hva er det dummeste du er blitt kalt?

– Det soleklart teiteste kom fra Knut Olav Åmås: Som kulturredaktør i Aftenposten kalte han mitt initiativ «Stopp oljesponsing av norsk kulturliv» for «kramperadikalisme av enkleste slag». Nå er han statssekretær.

Det gikk iallfall på sak, ikke på kjønn. Hva er det mest kjønnsdiskriminerende noen har sagt om deg?

– Sist uke spilte jeg i Warszawa, i polsk radios store studio, på en konsert til ære for den polske komponisten Eugeniusz Rudnik. Etter konserten holdt Rudnik en tale, og sa at om han hadde vært litt yngre, ville han gjerne vært i en duo med Maja Ratkje, «på både den ene og den andre måten». Han er en mann på 80 år, så man må jo le. Men det vil jo ingen ende ta.

Hvilken bok har betydd mest 
for deg?

– En av Milan Kunderas bøker, jeg velger «Tilværelsens uutholdelige letthet». Jeg liker hvordan den er komponert. Og hvordan det politiske blir en del av privatsfæren. Den viser hvor komplekst livet er.

Hva gjør deg lykkelig?

– Å være ute i naturen og leke med barna mine.

Hvem var dine barndomshelter?

– Pippi og Ronja, og «Majka, jenta frå verdsrommet» fra den tsjekkiske barne-TV-serien. Hun hadde sånne fantastiske måneboots, og jeg hadde sko som lignet, så jeg likte å tro at jeg også kom fra verdensrommet, og oppdaget alt rundt meg for første gang, sånn som Majka.

Hva misliker du mest ved deg selv?

– Jeg prøver å gjøre for mange ting på en gang, så blir jeg stresset og jobber for mye.

Klarer du å ta juleferie?

– Ja da. Det er fordelen med å være avantgardist: Jeg skal ikke på noen juleturné.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg koser meg med god mat, gjerne lokale råvarer. Når man har flyttet på landet, blir det blir ikke så mye uteliv. Det gjorde jeg meg ferdig med for 15 år siden.

Hva er du villig til å gå i 
demonstrasjonstog mot?

– Oljesponsing av norsk kulturliv.

Er det noe du angrer på?

– Ja, masse. Men man må tenke at all erfaring er bra erfaring, til sjuende og sist.

Hvem ville du helst stått fast 
i heisen med?

– Det er synd at jeg aldri fikk sjansen til å stå fast i heisen med Nelson Mandela.

Bernt Erik Pedersen
photo by Dan Petter Neegaard
This entry was posted in Interviews in Norwegian, Danish, Swedish. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>