Mbira! (NO)

Monoswezi er et sjeldent vellykket eksempel på fusjonering mellom ulike kulturers musikk.

monosweziHer i huset har vi ganske ulik innfallsvinkel til musikk. Det hender imidlertid at en utgivelse stikker seg ut som favoritt hos alle. The Village (Riverboat Records 2012) med gruppa Monoswezi har nylig passert nåløyet. ”Hvorfor liker du dette?” spør jeg musikermannen min. ”Gode musikere som gir spillerom til hverandre”, sier han og postulerer at de unngår ”politisk korrekt” lytting: ”Vanligvis viser vestlige musikere en nærmest lammende respekt for andre musikktradisjoner i slike samarbeid. Her går samarbeidet og lyttingen begge veier”. Jeg tilføyer at de gir hverandre plass i samspillet slik at solistiske innslag kan få skinne, og at de virkelig mestrer å fusjonere jazz, beats og tradisjonelle sørøst-afrikanske perkusjonslyder. Frode sier at ”plata er dessuten veldig godt produsert, det er noe befriende uambisiøst over det – ren musikk, no bullshit.” ”Hva mener du med ’uambisiøst’?” spør jeg, de har da ambisjoner. ”Musikken står i sentrum, ikke det politiske, som ofte ellers er utgangspunktet for slike samarbeid – for det er vanskelig å få slike prosjekter til å fungere.”

Monoswezi fungerer. ”Aho ndirendire, aye ndirendire…” (aner ikke om dette er rett), synger ungene mine og danser rundt. Det fins en musikkvideo til sangen ”Ndinewe”. Jeg antar at den er filmet i Mosambik, siden gruppa ble dannet etter saksofonist Hallvard Godals årslange opphold der i 2008. Jeg vet for lite om Mosambik. Kolonitiden varte til 1975, med påfølgende diktatur og borgerkrig. I dag er det demokrati og vekst, men det er en stor jobb å gjøre for å forbedre infrastruktur, helsevesen og jordbruk. Vestens blikk på et afrikansk land ender ofte her. Musikkvideoen til Monoswezi gir oss andre bilder i hodet, og blir du ikke hoppende glad av denne, så får du sende inn klage til Morgenbladet! Her ser vi, kort sagt, vital spilleglede og dans i en svært levende og inkluderende kultur.

Hope Masike er et funn. Hun spiller mbira og synger uforskammet uanstrengt samtidig som hun klimprer frem sykt svingende rytmiske mønstre på instrumentets metalltunger. Som en av få kvinner på mbira – et nasjonalinstrument i nabolandet Zimbabwe – følger hun i fotsporene til den zimbabwiske pioneren Stella Chiweshe. Hopes mbira legger det rytmiske rammeverket for hele bandet, godt hjulpet av Calu Tsename som først og fremst spiller med hendene på en papp-plate som han har i fanget! Det øvrige kompet, Erik Nylander på trommer og Putte Johander på bass, supplerer distingvert riffene som gruppa låner fra tradisjonell mosambikisk og zimbabwisk musikk med egne løsninger. Jeg digger hvordan de velter inn mellom periodene (midt i ”versene”), at de får musikken til å låte som en evig strøm hvor det stadig er nye ting å få øye på i det som farer forbi. Godal veksler mellom å innta komp-funksjon og forme kledelig direkte soloer på saksofon eller litt mykere, på klarinett.

”Hva liker dere med denne musikken?” spør jeg ungene mine. ”Aho ndirendire, aye ndirendire…” synger de og danser rundt. De hører som vanlig ikke etter.

Publisert i Morgenbladet desember 2013

This entry was posted in Blog, by Maja in Norwegian and tagged . Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>