Musikk å drømme til (NO)

Virkelighetsflukt kan være farlig, trist, underholdende og konstruktivt, her med John, John, The Dreamers og The Dreamers.

dreamersposterI filmen The Dreamers (2010) møtes tre filminteresserte ungdommer. De stenger bokstavelig talt verden ute og dyrker et intimt spill med filmreferanser, erotikk og desperasjon. Ute ruller ungdomsopprøret i Paris’ gater på slutten av 1960-tallet, en vaskeekte virkelighet i motsetning til den innestengte. Alle skjønner at dette kommer til å gå til helvete. All mening er uttømt når drømmeverdenen omsider kobles på de voldelige opptøyene utenfor.

Noen distré professorer i min nære slekt har timere på alle brannfarlige elprodukter: Virkelighetsflukt med sikkerhetsnett, året rundt! På do henger en bursdagskalender. Den har hengt der i årevis. Først sto jeg i feil måned, senere korrekturlakkoverstrøket og ført opp på nytt en dag før den virkelige dagen. Jeg har ikke sagt noe, men jeg humrer. I visse jobber er det ikke alltid lett å henge med i den virkelige, i betydning praktiske, verden. Som frilanskunstner føler jeg stadig på kroppen de brutale skiftene mellom triviell organisering og kreativt arbeid. Det er godt det finnes kalendere, alarmer og betalingsvarsler. Men den viktigste timeren er samvittigheten, den beskytter mot virkelighetsflukt av type fornektelse, som er langt farligere enn den kreative.

Romanfiguren John Coetzee i min nåværende sommerlektyre, Summertime av J. M. Coetzee, var også frakoblet virkeligheten. Ja, i boken er forfatteren død, men han beskrives av de som sto ham nær som en drømmer, en idealist, en som handlet feil. Man aner bortenfor beretningene en sannhetssøkende kunstner og estetiker. «Etterlatte notater» styrker tanken om at hans hjelpeløse tilværelse var selvvalgt. Kunsten er skjør og må beskyttes fra den ubehøvlede fornektelsen, i dette tilfelle politikken og samfunnet i Sør-Afrika på 70-tallet, som danner historienes bakteppe. Å ignorere forventninger gir en beskyttelse mot utlevering og ødsling av det skjøre. Der han virket tafatt i handling, kan vi også få sympati med hans kjerne av idealisme, til syne når han forsøkte å leve ut idéen om kjærlighet og relasjoner – en klassisk virkelighetsflukt.

Ingen virkelighetsflukt er bedre enn musikken som ledsager den. Ferien kan godt være tiden man setter på sin indre timer og lytter til John Zorns The Dreamers (2008). I kontrast til desperasjonen i filmen med samme navn beveger vi oss her i et positivt, svevende drømmelandskap med surfemusikkpreget jazz som tonalitetsmessig høres ut som den tangerer uvirkelige sjangere som jiddisk køntri og orientalsk west coast. «Det rastløse geniet fra Queens», som jeg skrev om i forbindelse med et altfor sjeldent Norgesbesøk, har det med å overraske. Mulig noen etterlyser den radikale dåmen til Naked City, og syns han med The Dreamers er blitt for soft, men bevares, denne virkelighetsflukten er svært hørverdig. Jeg har hørt mye på platen, og jeg nekter ikke for at gitaristen Marc Ribot (og jeg som har problemer med gitar generelt!) står for en stor del av æren for det. Denne svært vellykkede feelgood-platen anbefales for alle som vil drømme seg bort.

Publisert i Morgenbladet 8.august 2013

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>