2013; dur: 30'; Alto solo, girls' choir and female Gregorian chant singers; Text by Aasne Linnestå; Score at nb.no
Premiered in the Nidaros Cathedral, Trondheim Aug. 1st 2013 by Marianne Beate Kielland, The Norwegian Girls’ Choir, conducted by Anne-Karin Sundal Ask and Schola Sanctae Sunnivae, conducted by Anne Kleivset. Commissioned by Olavsfestdagene.
On the record The Beauty That Still Remains
photos by Nils Katla
About
‘Asylos’ comes from Greek and means inviolable. With the work ASYLOS composer Maja Solveig Kjelstrup Ratkje and author Aasne Linnestå want to put human dignity in focus. What does it mean to be excluded our included in our (Norwegian) society? The work nods to the situation of today’s pilgrims: the asylum seekers, some even taking refuge in our churches.
ASYLOS consists of three main sections. Each section begins with edited quotes by the French philosopher Simone Weil (1909-1943). Her Christian mysticism and thinking had great significance succeeding the 50’s and 60’s, and Albert Camus described her as “the only great spirit of our time”. Weil’s heartfelt humanism and philosophical reflections on human suffering, is both timeless and current, forming the existential base tone of the work.
The listener meets a playful, but also a serious atmosphere. The singers fold out a multifaceted and vital musical landscape. The work spans from the newly written to Gregorian chant, and explores facets of traditional Norwegian children games as well as rhythmic play with newly written poetry inspired by prayer and hymn singing. The breadth of expression reflects Weil’s universe and her belief in the natural goodness in people, but also Ratkje / Linnestå’s vision to give the audience a new art experience. Through the seemingly chaotic, we seek to create beautiful moments when new composite images occur and the diversity of the work highlights the known in a new context.
To be seen and respected, regardless of gender, race and religion, is a continuous fight led by people at all times, a fight that in various ways touches the existential depths of us all.
ASYLOS is the second work in a trilogy for girls choir by Maja S. K. Ratkje.
Om verket (Norwegian)
’Asylos’ kommer fra gresk og betyr ukrenkelig. Komponist Maja Solveig Kjelstrup Ratkje og forfatter Aasne Linnestå ønsker med verket ASYLOS å sette menneskeverdet i sentrum. Gjennom ASYLOS ønsker opphavskvinnene å kunstnerisk drøfte hva tilhørlighet og utenforskap betyr for oss i dag, spesielt med tanke på situasjonen for vår tids pilgrimmer: asylantene.
ASYLOS består av tre hovedseksjoner. Hver av seksjonene innledes med bearbeidede sitater av den franske filosofen Simone Weil (1909 – 1943). Hennes kristne mystisisme og tenkning fikk stor betydning ut over 50 og 60-tallet, og Albert Camus beskrev hennes som ”vår tids største åndsmenneske”. Weils dypfølte humanisme og filosofiske refleksjoner rundt mennesker som lider, er både tidløse og aktuelle og danner den eksistensielle bunnklangen i verket.
Lytteren trer inn i et lekent, men også alvorsfylt rom. Sangerne folder ut et mangefasetterte og vitalt lydteppe. I spennet mellom nykomponerte og gregoriansk sang (I verket inngår partier fra officiet In Nativitate Beatae Mariae Virginis) oppstår alt fra utforskninger av tradisjonelle norske barneleker, til rytmisk lek og nyskrevet poesi, inspirert av blant annet bønn og salmesang. Bredden i uttrykket speiler Weils univers og hennes tro på det gode i mennesket, men også Ratkje/Linnestås visjon om å gi en ny kunstopplevelse gjennom det tilsynelatende kaotiske, å skape vakre øyeblikk i møtet mellom ulike uttrykk og skape nye, sammensatte bilder gjennom musikkens fortolkning av tekst.
Å bli sett og respektert, uavhengig av kjønn, rase og religion, er noe mennesket til alle tider har måttet kjempe for, en kamp som på ulikt vis berører de eksistensielle dypene i oss alle.
I anledning 100-årsjubileet i 2013 for kvinners stemmerett i Norge er dette store verket bestilt, komponert, skrevet og framført av kvinner.
Linnestå/Ratkje 2013Reviews:
“A more sober reflection on recent events came in the form of Ratkje’s 2013 Asylos. Performed in the atmospheric 12th-century Vår Frue Church (Our Lady’s Church), Asylos brough together the outstanding Norwegian Girl’s Choir with Gregorian women’s choir Schola Sancta Sunnivae and mezzo soprano Marianne Beate Kielland for a lavish and sweeping piece on themes of exodus and common humanity. Ratkje made theatrical use of the space, and the young singers dazzled with their energy, focus and flawless intonation. Concert takings went to a local refugee fund.”
Financial Times 29.09.15
“Maja Ratkje er ikke redd for å benytte sterke virkemidler for å få frem budskapet i sine komposisjoner. I Nidarosdomen i går kveld fikk vi oppleve to svært spesielle, men virkningsfulle verk som angår menneskeverdet og kvinners rettigheter. (…) Mezzosopran Marianne Beate Kielland sprer ordene ”et hvert menneske”, som gjentas utallige ganger med ulike uttrykk, fraseringer og tonesetting. Fra ulike plasser i kirken forteller en stemme oss at du er menneske uansett om du er kvinne, mann, sønn, kone, far eller datter. Ratkje har benyttet hele kirkerommet i ”Asylos” og det funker! Blant oss hvisker, springer og synger jentene fra koret, og fra plasser som vi nesten ikke kan se, bryter Schole Sanctae Sunnivae med sine gregorianske toner. Det blir en virkningsfull kontrast mellom de atonale harmoniene og den rene gregorianske sangen. VI får servert en meget spesiell versjon av stolleken og vi får symbolisert samhold ved hjelp av et gigantisk rødt strikket nøste som jentekoret suller rundt seg, før de symbolsk løfter garnet og ringen over hodet. ”Asylos”, som kommer fra gresk og betyr ukrenkelig, klarer ved hjelp av humor, sorg, lek og mystikk å få frem budskapet om at alle har rett til å bli respektert, uavhengig av kjønn, rase og religion. 5/6.”
Yngvil Bjellanes, Adresseavisen 02.08.2013
“Og igjen er Ratkjes ideer imponerende frie: Både stollek, barneregler og gregoriansk sang inngår, mot et mer alvorlig idémessig bakteppe der blant annet flyktningsituasjonen står sentralt.”
Emil Bernhardt, Morgenbladet oktober 2015
“Verket handler om menneskeverd for folk på reise – fra pilgrimsfarerne som vandret mot middelalderens katedralbyer (verket ble skrevet til Olavsfestdagene i 2013), til de som nå søker moderne asylos. Når Ratkje i et av verkets sentrale øyeblikk lar koret støyende leke stolleken mens Schola Sanctae Sunnivae synger fra middelalderens latinske messer i bakgrunnen, spilles det altså på samfunnets nådeløse stollek. Dette fungerer som en brutal påminning om at verden ikke gjorde seg ferdig med grufulle menneskeskjebner på 1940-tallet. Med andre ord: også dette er et verk som tar i bruk sterke virkemidler, og også Ratkje må på sin måte balansere mellom det oppriktig alvorlige og det banale – særlig i de mer løst improviserte eller talte partiene. I mindre kyndige hender, kunne omskrivingene av «Bjørnen sover» og «Ta den ring og la den vandre» lett glidd over i det latterlige. Det sier noe både om Ratkjes og Jentekorets dyktighet at dette ikke skjer. Denne følelsen av å leve kunstnerisk farlig, gjør verket i mine ører ekstra spennende.”
Ola Nordal, Ballade.no, mars 2020
