Vokal ekstravaganse (NO)

Ubehøvlet selvsikkerhet og småsur synging fra fandenivoldske Linda Kallerdahl.

Lindha Kallerdahl er en svensk vokalist med meritter i hjemlandet og ikke så kjent her på berget. Nå har hun begått en ny plate, Let’s Dance, som utgis på svenske Hoob Records i samarbeid med NORCD, og det er all grunn til å vente seg mer oppmerksomhet rundt henne med denne utgivelsen.

Her, som alltid med Kallerdahl, er det stemmen som er i sentrum, og platens ni spor sirkler rundt med ulike baktepper som understøtter alt fra post-punk-aktive låter til fri-improvisasjon i samspill med elektronikk. Et team dyktige musikere (jazz-goes-rock med Carl-Emil Svensson, Samuel Hällkvist, Mariam Wallentin) og Lindha selv, på bass og vokal, former og farger låter med lydbilder som trekker på 1960-talls-psykedelia, og som er finstilte i sin rufsethet, uten noensinne å gi vokalen en annen funksjon enn å være i front. Det hele er fint mikset og produsert av Åke Linton i samarbeid med hovedpersonen.

Sårt. Som låtskriver og tekstforfatter plasserer Kallerdahl seg i det selvbiografiske sjiktet, enten sant eller ikke sant, og av og til morsomme og litt såre som «It hits when I can’t find my money in that pocket in the blue jacket, It hits me when the night is young and I’m too old, and it’s too cold to chase you… Let’s dance, let’s be something we’re not».

I tittelsporet har Kallerdahl litt av den samme fandenivoldskheten og kontrollerte løssluppenheten som jeg hørte hos Regina Spector på en liten klubb i New York lenge før hun ble berømt. Skjønt kontrollert – du er ikke helt sikker, hos Kallerdahl kan det like gjerne være ukontrollert på ekte.

I beste fall kan Lindha Kallerdahl ligne på Janis Joplin når hun beveger seg i rockemelismer mot skriking og med sin sterke stemme legger alt flatt. Dette skyldes selvsagt også den kledelige hippie-delayen. Lindhas tyngdepunkt som musiker har hele tiden vært improvisasjonsmusikken, og jeg velger å tro at dette har gitt henne en frihet med hensyn til forming av låter som resulterer i noe mer halsbrekkende, mange vil nok si over-the top, tolkninger enn det man hører ellers i denne sjangeren.

Poengtert. Flere låter har også innslag av vokal instrumentalimprovisasjon, og to spor er rene improlåter, laget i samarbeid med Ikue Mori med dennes tydelige, sofistikerte perkussive elektroniske signatur. Disse låtene er hektiske, og litt masete, den siste «Hannah Ke O La» har etniske tilsnitt som er morsomme, men hvorfor må de ende så poengtert?

Hun synger litt småsurt noen steder, der man kanskje ville ønske seg mer presisjon, andre steder er det en kledelig og tilsiktet del av uttrykket. På platens desidert beste spor, tittelsporet, virker hun mest avslappet og samtidig poengtert med en imponerende, kraftfull stemme i et vanvittig register.

Publisert: 19. april 2012

This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *

You may use these HTML tags and attributes: <a href="" title=""> <abbr title=""> <acronym title=""> <b> <blockquote cite=""> <cite> <code> <del datetime=""> <em> <i> <q cite=""> <strike> <strong>