Den totale innlevelse i lyd? (NO)

Det er lett å bli henført av Ruben Sverre Gjertsens musikk. Det er også lett å spore av.

Ruben Sverre Gjertsen er en av landets fremste unge komponister, noe utgivelsen Gamelan Terrains bekrefter. Platen inneholder sju komposisjoner for ulike kammermusikkformater skrevet fra 1999 til 2009. Den nyeste er tittelsporet, en over 20 minutter lang komposisjon skrevet for ensemblet BIT20. Det klanglige slektskapet mellom stykkene er påfallende – vi skjønner at Gjertsen er en meget konsekvent lydskulptør.

Det problematiseres for lite rundt hva cd-formatet gjør med musikk som er så åpenbart knyttet til den visuelle konsertfremførelsen, som i tilfelle Gjertsens. Jo, man kan argumentere med at musikkens klanglige kvaliteter kan stå for seg selv, men når plateselskapet skriver i følgeteksten at «som lytter blir vi hensatt til en opplevelse som har mye til felles med både performance og installasjon», tolker jeg det som å referere til konsertopplevelsen snarere enn å ta utgivelsesformatet på alvor. Instrumenter i bevegelse, særlig om det benyttes nye spilleteknikker i velartikulerte gester, er definitivt noe å se på, og inngår i konsertopplevelsen.

Total. Musikk handler selvfølgelig om mer enn det spilletekniske, men hos Gjertsen er det mer enn vanlig integrert i musikken og uløselig knyttet til det klingende.

Utgiverne skriver: «Den totale innlevelse i lyd og lytting gjennomsyrer Rubens engasjement», og man hører seg gjennom lagene i musikken, oppdager nyanser, det trente øret lytter etter hvilke instrumenter som gjør hva, musikken har pauser og utbrudd, noen holdte klanger, men den går aldri «bananas».

Det er noe arkaisk over Gjertsens musikk, som jeg forbinder med en tydelig forankring i en post- og klang-serialistisk tradisjon med Pierre Boulez som bestefar, Salvatore Sciarrino og Helmut Lachenmann som snille onkler og Mathias Spahlinger som stefar. Det er for så vidt interessant, da det i dag virker som få norske komponister plasserer seg så tydelig i en sentraleuropeisk trend. Gjertsen er i så måte mer «med» enn de mest sentrale norske komponistene i generasjonene over ham (kanskje med unntak av Asbjørn Schaathun).

Jeg lytter innover, men det intense i lyttingen uteblir, selv det eruptive framstår som noe fjernt. Hvorfor kritiserer jeg ham for det? Når Gjertsen har som overordnet krav til musikerne: «Skap nærhet, ikke distanse», så får jeg følelsen av at dette kommer som en etterpåklok og litt fåfengt formaning. For det første fordi denne musikken allerede definerer seg innenfor et klassisk idiom hvor det låter distansert, med publikum på podielengdes avstand. For det andre fordi man av gode musikere i dag uansett forventer nærhet til musikken, selv om det er samtidsmusikk. Og er ikke egentlig en viss distanse sunt for å skape sammenheng i det episodiske og enkeltgestbaserte lydlandskapet?

Stemmen. Jeg liker best den kammermusikalske og (mikseteknisk) nære «Lied», selv om jeg føler at vokalen, til tross for enkelte perkussive utbrudd og frittstående utholdte støyklanger, blir for påtrengende klassisk og punktuell til å balansere med den mye mer ukonvensjonelle bruken av preparert piano. Man ønsker seg lengre linjer med varierende hastigheter. Stemmen, som er så fleksibel og har så enorme muligheter, burde virkelig være noe å bryne seg på for Gjertsen! Dette er likevel utgivelsens eneste radikale og mest egenartede verk.

Og resten? Gjertsens musikk er lunefull og er imponerende velskrevet. Det tonale oppleves som serielt, punktuelt og flyktig. Boulez’ musikk er til sammenligning mye tettere og villere. I forhold til Sciarrino er det klanglige minst like elaborert, men Gjertsen virker mindre konsistent.

Det er småproblematisk at de stykkene med færrest musikere er nærmere i miksen enn resten. I «Grains», platens avsluttende verk for harpe, bratsj og slagverk, blir close-up-følelsen påtrengende, men heldigvis hjelper det at Gjertsen lager fine forgrunn-bakgrunn-situasjoner. Gamelan Terrains låter flott, men litt utilnærmelig, og jeg savner mer originalitet. «Den totale innlevelse i lyd» uteblir for meg som lytter.

Publisert: 9. februar 2012
Scroll to Top