Scenekunst 25. oktober 2011:
Har Henie Onstad-senteret utenfor Oslo noensinne ristet mer enn da støyduoen Maja S.K. Ratkje og Stephen O’Malley slo sammen kreftene en søndag formiddag?
Anmeldelse.
Den aller siste scenen i Lars von Triers fantastiske film «Melancholia» gir et treffende bilde (bokstavelig talt) på sammenhengen mellom støymusikken og verdens undergang. Apokalypsen, må vi anta, blir ingen behagelig affære, og det er ikke tilfeldig at von Trier illustrerer planeten Melancholias tilintetgjørelse av jordkloden med et knitrende, brumlende, støyende lydlandskap. Den endelige slutten er brutal både for øynene og ørene.
Så når det første som møter deg i døra på Henie Onstad Kunstsenter på Høvikodden utenfor Oslo er en mann som deler ut ørepropper, og det andre som møter deg er et massivt gitarforsterkerrigg på scenen som durer like urovekkende som varselsignalet fra en boligalarm like før den går av for fullt, ja, da er det ikke så rart en blir ørlite nervøs – og spent.
Fjell og støy
Navnet på det 35 minutter lange bestillingsverket som ble urfremført av Maja Ratkje og amerikaneren Stephen O’Malley denne søndagen bærer forsåvidt også en slags endetid i seg, om enn på et mer personlig plan. «Engebøfjellet; Where were you when they cut me down from the gallows?”» betyr noe slikt som Engebøfjellet, hvor var du hen da de skar meg ned fra galgen?, og selv om skal være ytterst forsiktig med å bruke verktitler som tolkningsgrunnlag for instrumentell samtidsmusikk, er altså Engebøfjellet et beskjedent fjell i Sogn og Fjordane som rager 300 meter over havet, og som noen åpenbart savnet etter en mislykket eller fullbyrdet henrettelse.
Det er så langt vi er villig til å trekke tittelen.
Både Ratkje og O’Malley har særdeles variert musikalsk bakgrunn. Ratkje er blant annet utdannet ved Musikkhøgskolen i Oslo og godt kjent som en av fire musikere i improvgruppa Spunk, mens O’Malley først og fremst er gitarist, og mest kjent fra bandet SunnO))), som kreative sjeler mener opererer innenfor «doom metal»-sjangeren.
Begge har likevel til felles at de er fascinert av støy. Det er også utgangspunktet for søndagens verk, selv om en kanskje ikke umiddelbart tenker støymusikk idet blåserekka på rundt 18-20 svært unge og litt eldre musikere først ankommer scenen. Så begynner musikken.
Lyd som lyd
Ratkje dirigerer, mens O’Malley styrer gitaren. Det begynner forsiktig, med noen få tromboner og trompeter som alle spiller samme tone. Her kan en bare glemme overfylte noteark som ser ut som nervøse skriblerier fra en overspent komponist, i dag er det lyden som betyr noe.
Etter de første, lange anslagene stiger gradvis volumet, intensiteten og den harmoniske kompleksiteten, og kombinasjonen av mikrofonforsterkede tubaer og O’Malleys tunge gitar blir etterhvert så voldsom at konsertsalen i Henie Onstad-senteret selv spiller med. Ikke slik en avansert konsertsal gjør, der den velvillig stiller med fin akustikk og kvaliteter like ufarlige som te på et britisk pensjonat på landet, men det spiller med på en slik måte at alt som måtte være mer eller mindre løst i rommet (ventilasjonsanlegg? tak? veggfester?) vibrerer og dirrer slik strengene på en skarptromme gjerne gjør idet dype, høye toner får skarptrommeskinnet til å resonnere.
Og det fungerer strålende, så strålende at gåsehuden flere ganger bretter seg rundt armene.
Dette er ikke nødvendigvis musikk som byr på store overraskelser, men det er den da heller ikke ment å gjøre, i det minste ikke i formell forstand. Vi skal ikke bli slått av en kløktig harmonisk vending, vi skal ikke bli henført av komponistens lek med russisk formalisme. Det er ikke dermed sagt at ikke Ratkje og O’Malley balanserer seg gjennom den drøye halvtimen uten å ofre formen en tanke. Dette er ikke improvisasjon, i det minste ikke slik verket framstår for publikum, og de langsomme, tidvis nesten meditative klangflatene porsjoneres ut med akkurat stort nok overlegg.
Midt i naturen
Det er likevel stort sett de samme, enkle tonene som går igjen, men den store blåserekka gir Ratkje og O’Malley rom for stor klangvariasjon, noe de også benytter seg av. Dirigent Ratkje må stadig vekk be om mer volum og mer intensitet fra blåserekka, som, til tross for at dette kanskje ikke en sjanger de trakterer daglig, gir henne rikelig tilbake.
Flott er det også at øreproppene ikke viser seg å være nødvendig. Det er først og fremst bassregisteret som leder an på desibelskalaen, og vibrasjonene er på grensen til å være ubehagelig i bryst og kropp de første minuttene.
«Engebøfjellet; Where were you when they cut me down from the gallows?» er overveldende, og pakker inn rommet i lyd, bass, og dramatiske blåsere. Tidvis føles det som å være vitne til utfoldelsen av et ekstremt naturfenomen, som å stå midt i en storm som truer, men ikke lykkes, med å rive bort tingene og deler av bygningene rundt deg.
Ankepunktet fra enkelte vil kanskje være at denne typen omsluttende og voldsom musikk blir for enkel og for lite utfordrende, men det er i så fall å misforstå dens eksistensgrunnlag. «Engebøfjellet» utforsker klang, lyd og intensitet på en måte som flere samtidsmusikere kan ta notis av, og er rett og slett særdeles vellykket.
Maja S.K. Ratkje er sannsynligvis Norges mest aktive samtidskomponist og -musiker. Hun er utdannet ved Musikkhøgskolen i Oslo, og har i løpet av sine 38 år vunnet en rekke priser, inkludert den norske Edvard-prisen og, som den første norske komponisten noensinne, Arne Nordheim-prisen i 2001. Hun har i tillegg en lang rekke plateutgivelser bak seg, både som soloartist og sammen med andre. Den kanskje mest kjente gruppa er improvisasjonskvartetten Spunk, bestående av Ratkje, Hild Sophie Tafjord, Lene Grenager og Kristin Andersen, som har hele seks utgivelser bak seg på den norske etiketten Rune Grammofon.
Stephen O’Malley er en amerikansk musiker og gitarist som har spilt i en rekke eksperimentelle band, hvorav det mest kjente er det ortografiske marerittet Sunn O))). O’Malley startet bandet i 1998, og holder sammen med det andre sentrale medlemmet – Greg Anderson – fortsatt prosjektet i live. Som Ratkje har også O’Malley hendene sine borti en rekke ulike prosjekter, det være seg musikk for moderne ballett, østerriksk-elektronisk støy, italiensk performancekunst og belgisk film. Han er også kjent som en habil grafisk designer som har designet en rekke platecover, og O’Malley har også arbeidet som journalist og kritiker.
«Engebøfjellet; Where were you when they cut me down from the gallows?» er et bestillingsverk for Henie Onstad Kunstsenter, utviklet i samarbeid med Ny Musikk, og produsert av Lasse Marhaug.
Verket ble framført søndag 23. oktober klokken 14 på Henie Onstad Kunstsenter.
[intlink id="7033" type="post"]Link to work[/intlink]