Fire Flate: Samtidsmusikk, elektronika, friform, støy, ambient, alle disse utrykkene kan karakterisere det unge, men vel etablerte bandet Spunk. Det var internasjonal standard over det som ble presentert på Kulturhuset onsdag kveld.

Lydanarki

Det morsomme med å bivåne en konsert med Spunk er hvordan uttrykkene i musikken ikke bare er tonale, men også visuelle. I og med at de ligger i grenseland mellom sjangrene blir ingenting statisk eller monotont, men utviklende. Det skjer små underverk hele tiden, og konteksten blir mer og mer utydelig. Det hele er en energi som flyter.

Samarbeidet med Joëlle Léandre er dynamisk. Bassisten er en av de ledende innen moderne kontemporær musikk. Hun har samarbeidet med komponister som John Cage og Merce Cunningham. Hun har spilt med Derek Bailey, Anthony Braxton, William Parker og mange andre. Hun komponerer mye selv, og har mottatt flere priser verden rundt for sitt arbeid. Hun har en tilstedeværelse på scenen som er imponerende. Alene med instrumentet utføres en performance, en forestilling, som du ikke kan ta øynene fra. Man hører faktisk publikum bli revet med. Sammen med bandet maler hun og de andre musikerne lydbilder som tegner et landskap med duse farger, men også kontraster frambragt av musikernes muligheter til klangskifter.

Når man ser konserten i en musikkhistorisk sammenheng så er det bra å se at det “å skru på knotter” har blitt noe legitimt. Det gir musikken en ny dimensjon, der det akkustiske og analoge ikke lenger strekker til. Både Hild Sofie Tafjord og Maja Ratkje er gode representanter for denne dimensjonen og utnytter den på en kontrollert måte. Bandets friske ensemblespill og kommunikasjon er av høy kvalitet.

Tekst: Jan Inge Tangen

Foto: Vidar Ruud