Morgenbladet:
To plater kontemplerer folkemusikk og gir trøst for moderne mennesker.
I skrivende stund ruller katastrofebildene inn fra et av mine yndlingssteder på jord. Apatien senker seg, kapasiteten for hva som er mulig å ta inn, overskrides. Man trer inn i rom bortenfor ord og forståelse. Rom som også har sin musikk.
Multinasjonale utgivere av musikk har for lengst skjønt at det finnes et marked her, et raskt søk på nettet bekrefter dette. De som deler min skepsis mot masseproduserte opplevelsespakker, har heldigvis flere muligheter. Selv har jeg i denne stund lagt min elsk på to nye utgivelser, og de er helt fri for «Ave Maria». Derimot er de inderlig fine – og av vår tid.
Trioen Slagr, med hardingfelespilleren Anne Hytta i spissen, leverer norsk musikk for et internasjonalt publikum. Sammen med slagverker Amund Sjølie Sveen og cellist Sigrun Eng leverer hun åtte komposisjoner som har mer til felles med Brian Eno enn Myllarguten. Titler som «Quiet Rain» og «Drifting Out Of Sleep» forsterker inntrykket av at musikken verken er laget for å oppfylle tradisjonelle forventninger om teknisk briljans eller for utagerende aktivisering av kroppen. Nydelig instrumentert, med vibrafonlyden som smyger seg inn mellom cello- og feleklangen, beveger musikken seg i et landskap der det melodiske definerer harmonikken gjennom gjentatte fraser og utstrukket tid. Her finnes vedvarende, lange partier som ikke blir til noe, for det er heller ikke hensikten. Det er ofte langsomt, slik som i åpningssporet, der fela sakte fader inn og setter stemningen for det som skal komme. Komposisjonene har åpne partier hvor musikerne improviserer uten at det «tar av». Dette er moderne folkemusikk med eldgamle røtter. Lyden er fortreffelig: nær, men jeg opplever nok distanse til at det ikke blir påtrengende. Musikken kommer nærmere etter gjentatte avspillinger, den vokser. Flyktigheten er et stilgrep.
Enda mer flyktig er Sigbjørn Apelands harmoniumsoloplate Glossolalia («tungetale»), kanskje fordi den er mer improvisert, kanskje fordi den er så kort? Fem spor med nøkternt beskrivende titler varer så vidt over halvtimen. Musikken sier liksom takk for seg allerede etter fjerde spor, med den nydelige «Stilleflytande» – en slags passacaglia med en grufullt vakker modulasjon mot slutten, men så kommer det mer: en koda, en underfundig liten sak som bare letter og forsvinner uten å konkludere. Mye harmonikk er tydelig påvirket av Apelands musikalske omgang med folkemusikk og salmetoner. Instrumentet gir myke ansatser, det mekaniske har en treghet som gjør det umulig å spille fort for å «vise seg». Salmesykkelen var tenkt til annet. Noe minner om barokk ornamentering, andre ting om asiatiskinspirert jazz. «Bulder og lys» er et herlig, durstemt jubelstykke som for alvor løfter det litt stakkarslige trøorgelet ut av bedehuset. Som hos Slagr er det slik at det hurtige også her oppleves flyktig og flytende.
Lydbildet er alt annet enn distansert. Her er vi er så tett på at alle bilyder, skvik og klikk i mekanikken er med – de blir en del av musikken. Bruken av knesvell høres nesten ut som en elektronisk effekt. Den amerikanske komponisten og filosofen John Cage hadde elsket dette. In a Landscape (BMG 1995) med Cages tidlige solostykker for ulike tangentinstrumenter kan faktisk stå som en referanse for Apelands utgivelse. I alle fall: Jeg hadde tålt å ligge med hodet inni dette instrumentet lenger.