Morgenbladet:
Vrengt kropp blir til vakker musikk.
photo: Karl Edwin Scullin
Jenny Hval er en dyktig skribent og romanforfatter, musikalsk kjent som Rockettothesky, med guts nok til å stå frem som en litt atypisk skikkelse i det norske hjerte/smerte-hegemoniet. Nå har hun laget Viscera, sin første plate i sitt eget, virkelige navn. (Ble det for mange østeuropeiske varianter av himmelraketten? Eller er det alvor først nå liksom?)
Førsteinntrykket er at hun med denne platen er sterkere, roligere og mer overbevisende enn før. Det naive er der fremdeles, men mer som en mulighet på linje med andre musikalske virkemidler. Mye liveerfaring har gitt selvtillit og skjerpet teknikken, og hun har åpenbart funnet noe i samarbeidet med Håvard Volden, Kyrre Laastad og produsent Helge Sten som forsterker og fyller ut uttrykket.
Skeivt. Effekter og fargelegging er lagt på behersket og smakfullt, selv om det sikkert er nok til å skremme vannet av dem som har forventninger om noe mer konvensjonelt. En klimprende gitar ligger som en beroligende meridian gjennom hele platen og hjelper til med å lande de improviserte melodiene og gi dem tonale, om enn skeive forankringer. Riktig vakkert er det til tider, jeg får assosiasjoner til selveste Nick Drake. Og er det helt ute å si at vokalen lukter Kate Bush? Klarer heller ikke la være å si at det eteriske av og til minner om Enya.
Det støyete bidraget fra musikeren Deathprod er shoegazer-aktig og hypnotisk i overgangene der det trengs, og utvider platens horisont til å inkludere noe tungt og nesten litt pompøst. Dette farger også hvordan vi opplever vokalen: barnslig når den kontrasterer eller i motsatte tilfeller som noe mer alvorlig enn intendert?
Nakent og pinlig. Hvals gebrekkelige stemme har god fleksibilitet og vandrer med letthet gjennom de halvpoppa, halsbrekkende melodiene. Iblant blir det litt retningsløst når vokalen hopper opp og ned og hit og dit for hver eneste stavelse eller oftere, da savnes av og til en mer melodisk nøkternhet som kan gjøre teksten tydeligere. For det er teksten som ligger til grunn for musikken hos Hval.
Stemmen løfter frem ordene på en utmerket måte, brer dem ut i låter som er som situasjoner, der folkinspirerte melodier snirkler seg rundt og frem og inn bakveier. Av og til dukker teksten ned i lydtepper, og av og til står den nakent og pinlig frem i kjent Hval-stil:
I saw what you did underneath the table –
beneath the fine layer of sweat
that encapsulates your hands and face
as if you are my egg.
Is that sweat from my body?
De surrealistiske bildene med den lyse, skjøre stemmen får meg til å tenke på Anja Garbareks eminente album Balloon Mood fra 1996. Men hos Hval er det mer kropp, og det er mye som skal ut av den i disse tekstene: blod, melk, organer, stemmebånd. Mer dramatisk her enn i musikken. Men summen balanserer fint, og det blir heldigvis ikke for klamt når det er nært, selv om den alvorlige ungstemmen iblant blir litt vel deklamerende for undertegnede, som tror det finnes mer å hente i de andre stemmene, talestemmen, spoken word.
I snekkerboden. Det er herlig når hun tar ut det musikalske potensialet og det oppstår låtenighet i bandet, når det improviserte utgangspunktet befester seg og blir komposisjon underveis i produksjonen, når låtene går ut i stikk og overganger som innbyr til felles løft for bandet. Da er platen på sitt beste, som i vakre «Golden Locks» og den suggererende «Blood Fight». Blir det bedre når låter blir sendt i snekkerboden for å spikres før de spilles inn? Denne platen gir argumenter både for og imot, det kommer vel også an på om den bedømmes som popmusikk eller om man kan la Jenny Hvals vrengte kropp være et manifest for noe annet, eget. Jeg lar den være sistnevnte, men håper samtidig den blir digget som popmusikk og blir hørt av alle som liker Kate Bush og de andre ovennevnte.
Maja Solveig Kjelstrup Ratkje komponist og musikkanmelder i Morgenbladet. Jenny Hval, Viscera, Rune Grammofon. 2011 Platen kommer i salg 18. februar. Publisert 11. februar 2011