Samtidsfest med kreativt overskudd (NO)

Aftenposten 20.09.10
av Astrid Kvalbein, – musikk-kritiker. Photo by Lasse Marhaug.

Lars Petter Hagens Ultima anno 2010 har vært – og vil sannsynligvis bli – den sprekeste på mange år.

Samtidsmusikkfestivalen har fortjent trukket et uvanlig stort publikum helt fra den fascinerende åpningen i Oslo rådhus’ saler via et utall små og store scener og til lørdagens sakralt støyende urfremføring av Maja Ratkje i Uranienborg kirke.

Det siste Crepuscular Hour (skumringstimen), var et timelangt, massivt og meditativt verk for tre kor, seks støymusikere og orgel. Det var mektig flott, med glimrende lyd og stemningsfull lyssetting. Men konturene til de ellers markante utøverne ble merkelig oppløst i det drønnende klangbadet – med unntak av en befriende, mer aggressiv passasje mot slutten.

Før dette hadde publikum imidlertid hatt mange sjanser til å ny musikk fremført av både Det Norske Solistkor og helprofesjonelle Latvjias Radio Kors og Nederlands Kamerkoor, som var i byen i regi av korfestivalen Tenso Days. Slik kan arrangementer smart trekke veksler på hverandre.

Spleiselag.

Ultima har tradisjon for å være et spleiselag, der de mange fastboende stifter-institusjonene bidrar med én produksjon hver.

I år virket grepet fra festivalledelsen strammere enn før. Det ga tøffe resultater som hiphopartisten og slampoeten Saul Williams energiske samspill med Oslo-Filharmonien og et kor av rappere i , said the shotgun to his head. At både dette og Olav Anton Thommesens overveldende orkestrerte Tuba Mirum på forskjellige vis ble i overkant snakkesalig, er i den store sammenhengen mindre viktig.

Motet til å gjøre uvanlige koblinger veier tyngst, inkludert å la mange komponistgenerasjoner klinge side om side. Med fare for at det skjer som hos Filharmonien, der Arne Nordheims Epitaffio fra 1963, nydelig dirigert av Jonathan Stockhammer, ble mer gripende enn kveldens nyeste verker.

Smått fra de store.

Ikke alle de store institusjonene bidrar vesentlig. Den Norske Opera bød på bare én forestilling av György Kurtags Kafka-fragmente for sopran og fiolin.

Også den var godt besøkt, men druknet nesten i konkurranse med alt som foregikk av urfremføringer i mange ensembler, folkemusikk-crossover, presentasjon av unge utøvere, performances, installasjoner og seminarer.

Hagen og Haga.

Ultima 2010 går med kreativt overskudd. Takket være Hagens teft og innsats, ikke for å prøve å nå «folk flest» slik påtroppende direktør Sverre Gunnar Haga har erklært at han vil, men for å fenge et mangfoldig publikum med interesse for såkalt smale uttrykk – innenfor ny musikk, pluss teater, billedkunst og litteratur.

Det er merkelig at dette skal være Hagens siste festival av bare to. Han har lagt listen høyt for neste kunstnerisk leder, Luca Francesconi. Den italienske komponisten skal jobbe hardt for å treffe publikum i Oslo like godt.

This entry was posted in Crepuscular Hour. Bookmark the permalink.

Comments are closed.